Wikipedia

Arno Breker

Tysk billedhugger og arkitekt

Arno Breker (født 19. juli 1900 i Elberfeld, i dag en bydel i Wuppertal i Tyskland, død 13. februar 1991 i Düsseldorf) var en tysk kunstner som særlig arbeidet som billedhugger. Breker fikk en rekke offentlige oppdrag i det nazistiske Tyskland før og under andre verdenskrig fordi hans dynamiske og nyklassisistiske formspråk passet med samtidens stilidealer og statsideologiens ønske om en tidløs, forståelig og «germansk» kunst.

Arno Breker
Født19. juli 1900[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Elberfeld[5][6]
Død13. feb. 1991[1][3][4][7]Rediger på Wikidata (90 år)
Düsseldorf[8][9]
BeskjeftigelseArkitekt, billedhugger, politiker, universitetslærer, grafiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedKunstakademie Düsseldorf
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
NasjonalitetTyskland
GravlagtNordfriedhof
UtmerkelserPrix de Rome
Arno Breker på Commons
Arno Breker modellerer en portrettbyste av den nasjonalsosialistiske rustningsministeren Albert Speer i 1940

Liv og arbeid rediger

Arno Breker kom fra en hugenottisk protestantisk familie i Lorraine. Han gikk i steinhuggerlære og fikk kunsthåndverkutdannelse på hjemstedet Elberfeld 1916–20 og fortsatte studiene ved kunstakademiet i Düsseldorf 1920-25.

Før andre verdenskrig rediger

Etter en reise i Nord-Afrika i 1927 laget han raderings- og litografiserien «Tunisisk reise». Breker utviklet en fremgangsmåte som førte til den «rene form» uten overflateujevnheter som ble stilpregende for den idealiserende typifisering som nazistene skulle betrakte som det ypperste.

Etter flere reiser til Paris bosatte Breker seg i den franske hovedstaden og arbeidet som billedhugger. Han bodde der fra 1927 til 1933, og stod i vennskapelig kontakt med kunstnere som Robert Delaunay (1885–1941), Jean Cocteau (1889–1963) og Man Ray (1890–1976).

I 1933 mottok han det prøyssiske innenriksdepartements Roma-pris og tilbragte et år i Villa Massimo.

 
«Partiet» (Die Partei) eller «Fakkelbæreren» ble reist sammen med Die Wehrmacht, («Vernemakten» eller «Sverddrageren») i gårdsrommet til Det nye rikskanselliet i Berlin 1939. Skulpturene ble fjernet etter nazi-regimets kollaps våren 1945.

Berlinperioden rediger

I 1934 flyttet han til Berlin. I 1935 deltok han ved utstillingen «Berliner Secession» og året etter ved den olympiske kunstutstillingen i byen, i forbindelse med OL i Berlin 1936. Der ble han tildelt Den internasjonale olympiske komités sølvmedalje for statuene Zehnkämpfer (= «Tikjemper») og Die Siegerin (= Den seirende [kvinnen]). Dette bragte ham – som tidligere var blitt marginalisert som «franskmannen»[10] – stor oppmerksomhet, også fra det offentlige Tyskland. Dette markerte litt av et omslag; kort tid før hadde nazipartiets offisielle organ, dagsavisen Völkischer Beobachter, karakterisert hans litografier som entartete Kunst, «degenerert kunst».

I 1937 laget Breker skulpturer til den tyske paviljong på Verdensutstillingen i Paris. Han var medlem av den internasjonale juryen.

Samme år giftet han seg med greske Demetra Messala (1902-55). Hun var datter av en gresk diplomat i Paris og stod modell for Aristide Maillol og Picasso. I 1933 laget Breker en skulptur av henne. I 1934 flyttet hun til Tyskland med Breker som giftet seg med henne i 1937. Tyske myndigheter mistenkte henne for å være jødisk, men etter hvert var hun både en internasjonalt kjent kunsthandler og Brekers kone.[11] Ekteskapet ble barnløst. Breker meldte seg samme år inn i NSDAP, nazistpartiet.

Fra 1937 til 1945 var han professor for en billedhuggerklasse ved Høyskolen for bildende kunst i Berlin. I 1939 var han på studiereise i Italia og fikk tilbud av Josef Stalin om å arbeide i Sovjetunionen.

På spørsmål om hvorfor han aldri laget statuer av eldre menn, svarte Breker at Stalin hadde tilbudt ham arbeid også etter krigen, men Breker hadde avslått fordi han ikke kunne tenke å lage skulpturer av fullt påkledde mennesker, som Stalin ønsket.[12]

I 1939 flyttet Breker inn i Köningsallee 65 («Villa Rathenau») i bydelen Grunewald. Huset hadde tidligere tilhørt Walter Rathenau[13] til han ble myrdet i 1922. Hans yngste søster bodde her sammen med sin familie til Nürnberglovene tvang henne ut av Tyskland i 1939,[14] og Breker og hans kone flyttet inn. Her fikk de også besøk av Adolf Hitler,[15] og i 1940 var Breker omviser for Hitler og Speer i Paris etter den tyske invasjonen.[16] I 1940 mottok han Italias store pris og ble medlem av Det prøyssiske kunstakademi.

I perioden fra 1938 til 1944 fikk Breker i samarbeid med Albert Speer mange statsoppdrag. Etter Hitlers uttrykkelige ønske ble han involvert i planleggingen av det fremtidige Berlin. For dette formål fikk han stilt et stort atelier til rådighet i bydelen Dahlem. Han utarbeidet skulpturer og relieffer til det nye rikskanselliet og andre offentlige bygninger, som for eksempel den allegoriske gruppen Kameraden (= «Kamerater»).

I juli 1940 fylte Breker 40 år, og Hitler diskuterte med Albert Speer hva som kunne være en passende gave. Speer foreslo å gi Breker et atelier på landet, ettersom han var på utkikk etter et landsted ved Linz. Hitler skrev selv teksten i gavebrevet, der Breker fikk overdratt eiendommen Jäckelsbruch ved Wriezen i Brandenburg til odel og eie.[17] Jäckelsbruch er fremdeles i bruk av kunstnere.[18]

I 1941/42 opprettet den tyske regjering Arno Breker Steinbildhauerwerkstätten, altså en rekke billedhuggerverksteder, og der fikk krigsfanger under ledelse av en av Speers underordnede i oppdrag å kopiere en rekke av Brekers skulpturer, som for eksempel Brekers Hitler-byste. I 1942 hadde Breker en stor utstilling i Orangeriet i Paris, etter invitasjon fra den franske Vichy-regjeringen.

Etter andre verdenskrig rediger

Etter andre verdenskrigs slutt flyktet Breker til Wemding i Bayern. Rundt 90 prosent av hans verker ble ødelagt.

I 1948 ble Breker under avnazifiseringen]av Tyskland dømt som «medløper» på grunn av sin fremskutte rolle og privilegerte stilling i nazitiden. Mange mente at dette var urimelig, ettersom han flere ganger hadde engasjert seg til fordel for kunstnere som regimet hadde forfulgt, som Pablo Picasso (1881–1973) og Peter Suhrkamp (1891–1959). I 1950 vendte han tilbake til Düsseldorf og var med på gjenoppbyggingen av byen som arkitekt.

I 1958 inngikk Breker, nå enkemann, nytt ekteskap med Charlotte Kluge. I 1960 fikk han seg et atelier i Paris og ble igjen virksom der som billedhugger og grafiker.

Fra 1976 arbeidet han på prosjektet «Olympiasyklusen». Her grep han tilbake til «den fullendte form» fra 1920-tallet og utover med sine statuer i naturtro størrelse med tyske kunstnere som for eksempel Ulrike Meyfarth (f. 1956) som modeller.

I 1981 måtte Breker trekke sitt bidrag til utstillingen «Paris 1937-47» på grunn av massive protester. Først da uttrykte han sin definitive avstandstagen fra nasjonalsosialismen.

Han hadde laget byster av Aristide Maillol, Jean Cocteau og André Derain som i etterkrigstiden alle ble ansett som kollaboratører. I sine erindringer hevdet Breker selv at hans motiv for å holde seg til venns med Hitler, var å redde franskmenn som befant seg i fare under den tyske okkupasjonen.[19]

Referanser rediger

  1. ^ a b RKDartists, «Arno Breker», RKD kunstner-ID 131609[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001910, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 85962, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.invaluable.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.artfinding.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Breker, Arno[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.meaus.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ arch-pavouk.cz, besøkt 7. mai 2023[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ «Arno Breker»
  11. ^ «Demetra Messala»
  12. ^ Michèle C. Cone: Remembering Arno Breker
  13. ^ «Villa Rathenau»
  14. ^ Fabrice d'Almedia: Med pisk og champagne (s. 120), forlaget Dinamo, ISBN 978-82-8071-141-0
  15. ^ Walther Rathenau im Netzwerk der Moderne
  16. ^ Michèle C. Cone: Remembering Arno Breker
  17. ^ Fabrice d'Almedia: Med pisk og champagne (s. 92-93)
  18. ^ Jeanette Bederke: «Nazistenes hemmelige kunstnerkoloni», Berliner Kurier, 23. desember 2021
  19. ^ Michèle C. Cone: Remembering Arno Breker

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Arno_Breker&oldid=23300271»