Arius
Arius (gr. Areios) (født ca. 250, død 336) var en oldkirkelig presbyter og teolog i Alexandria, av libysk opphav. Han ble fordømt på Konsilet i Nikea i 325, men vendte tilbake til Alexandria omkring år 334. Arius er kjent som opphavsmann til arianismen, læren om at Jesus, Guds sønn, ble skapt på et gitt tidspunkt og derfor ikke er evig og likeverdig med Faderen, den øverste guddommen.
| Arius | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 250 e.Kr. Libya? | ||
| Død | 336 e.Kr. Konstantinopel | ||
| Beskjeftigelse | Prest | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
Biografi rediger
Arius' bakgrunn før 318 e.Kr. er lite kjent. Epiphanius av Salamis skriver at Arius kom fra Libya. Det er vanlig å regne med at han var elev av teologen og filosofen Lucian av Antiokia, som var en origenistisk platoniker. Kildene antyder at han ble ordinert til prestbyter av biskop Achillas. Han sto som nummer to i rang blant prestbyterne i Alexandria, og han gjorde sin tjeneste i Baucalis området i byen. Arius skal ha vært en mann med god moral, ifølge kildene. Videre ble det sagt at at han særlig hadde støtte blant unge kvinner i Alexandria og havnearbeiderne på kaia i Alexandria. De siste skrev han visstnok en rekke sjømannsviser for, med noe kristelig innhold.
I ca. 318 e.Kr. brøt det ut en konflikt i Alexandria mellom Arius og biskopen Alexander, denne striden kalles gjerne for den arianske strid. Arius var ifølge den nevnte Epiphanius ca. 60 år i 318 e.Kr. Det hele startet med at biskopen (patriarken) Alexander holdt en preken der han uttrykte at Jesus var like evig som Faderen. Arius reagerte kraftig på denne påstanden, og det brøt ut strid mellom Arius og Alexander. I 325 e.Kr. ble Arius, sammen med de som var tilhengere av ham – bl.a. biskop Eusebius av Cæsarea, fordømt. I 327 e.Kr. returnerte Arius fra eksil og ble gjeninnsatt på keiser Konstantins befaling, men Athanasius (som var blitt biskop) nektet å gjeninnsette Arius. Arius ble på ny fordømt i 333 e.Kr, og erklært en hedning og fiende av den kristne tro.
I 336 e.Kr., etter å ha blitt kalt til Konstantinopel av keiseren for å rehabiliteres, dør Arius.
Teologi rediger
Arius' teologi er blottet for følelsen av gudsmysteriet. Argumentene hans er mer filosofiske enn teologiske og ved hjelp av en steril logikk nådde han frem til sine konklusjoner om Gud. Først og fremst tenkte ut fra nyplatonske forutsetninger, som for eksempel at Gud er evig og en ukjent monade. Denne forståelsen av Gud er utgangspunktet og leder ham til konklusjonen rent logisk at Sønnen ikke kan være gud på samme måte som Faderen. Hans grunnleggende tese blir da at «det var en gang sønnen ikke var». Et veldig viktig skriftsted for ham i denne sammenheng var Ordspråkene 8,22 «Jeg var det første som Herren frembrakte, hans første verk i fordums tid». I et sitat av Arius fra ca. 320 (overlevert av Athanasius av Alexandria og Epiphanus):
- «Derfor er der tre vesener (hypostaser), Faderen, Sønnen og Den hellig ånd. Og Gud, der er alle tings årsak, er den eneste uten begynnelse (anarchos), men Sønnen, der ble født uten for tiden av Faderen og skapt og grunnlagt forut for tidsaldrene, var ikke, før han ble født, men, født uten for tiden forut alle, fikk han alene eksistens av den ene Fader.»[1]
Referanser rediger
Se også rediger
Bibliografi rediger
- Williams, Rowan. Arius: Heresy and Tradition. (New Edition). London. SCM Press. 2001