Aristofanes

Aristofanes (gresk: Ἀριστοφάνης; født ca. 450 f.Kr., død ca. 385 f.Kr.) var en attisk komediedikter i antikkens Hellas. Hans mest kjente stykker er Skyene som holder leven med Sokrates; Froskene og Lysistrata.

Aristofanes Ἀριστοφάνης
Byste av Aristofanes
Født		ca. 450 f.Kr. Athen
Død		ca. 385 f.Kr. Delfi
Beskjeftigelse		Forfatter, dramatiker
Far		Philippus
Barn		Araros
Nasjonalitet		Antikkens Athen
Språk		Attisk gresk
Sjanger		Komedie
Notable verk		Lysistrata
Aristofanes på Commons

Aristofanes’ fødested og eksakte fødselsdato er ikke kjent, men han var trolig utdannet i Athen. Han er kjent for å ha skrevet komedier for de to athenske festivalene Dionysia og Lenaia. Han skrev til sammen rundt 44 stykker, av dem er kun 11 bevart, og stykkene hans er de eneste vi har av den eldre greske komediediktingen, den gamle komedie. Mange av stykkene hans var politiske, språklig og tematisk vendte de ofte opp–ned på vedtatte normer og forventninger. Stykkene var ofte fylt av satire om kjente athenske borgere og deres framferd i Peloponneskrigen, og han skal ved flere tilfeller ha blitt dratt for retten, beskyldt for ærekrenkelser.

Aristofanes framstår i Platons skrift Gjestebudet (Symposion) der han gir en humoristisk mytisk fremstilling av opphavet til kjærligheten; mennesket skal i tidenes morgen ha blitt delt i to, og derfor vil det alltid søke å bli forent med «sin bedre halvdel».

Forfatterskap

Aristofanes' første stykke ble oppført i 427 f.Kr. På grunn av sin unge alder kunne eller våget han ikke selv å stå fram som forfatter eller lede innøvingen av stykkene. Han overlot sine første stykker til noen av sine faglige venner, som oppførte dem som egne arbeider. Under eget navn sto Aristofanes fram for første gang i år 424 f.Kr. med stykket Ridderne, et av de elleve stykkene som har overlevd fram til vår tid. Hans siste stykke, Rikdommen, ble oppført i år 388 f.Kr..

Aristofanes' lystspill tilhører den eldre attiske komedien, som ofte tok opp aktuelle politiske spørsmål. Dikteren, som selv tilhørte den konservative og aristokratiske retningen, rettet sine kvasse og til dels burleske våpen særlig mot det herskende demokratiets mektige hovedmenn: Kleon, Lamakos og andre. I andre stykker vender han seg mot samtidige poetiske og filosofiske retninger og deres representanter. I det hele tatt er det komediens oppgave å nådeløst angripe alt som blir oppfattet som skjevt og fordervet i tidsånden og samfunnsutviklingen. De alvorlige tendensene som ligger til grunn for det aristofanske lystspillet, hemmer imidlertid på ingen måte den åpenbare løsslupne munterheten i framføringen.

Når det gjelder fantasirikdom, levende karaktertegning, lynende kvikkhet og et fullendt herredømme over formen, kan Aristofanes sidestilles med de største skaldene gjennom tidene. Språket hans er den reneste attisisme, og hans beskrivelse av hverdagslivet i Athen er, selv om den er betydelig parodierende, en rik kilde til kunnskap om kulturforholdene på denne tiden.

Selv om stykkene hans har tydelige budskap, mangler de ofte en klar intrige og ligner ofte mer på moderne revyer enn på moderne komedier. I de fleste av stykkene hans forekommer scener og uttrykk som kan avvike fra enkeltes oppfatning av hva som passer seg. Seksualitet og kroppsfunksjoner går igjen i stykkenes språk og handling. Dette kan føres tilbake til den greske komediens opprinnelse, og virket nok mindre støtende på det athenske publikummet. Ved Dionysia-festivalene ble det fremført «fallos-sanger», og løssluppenheten fikk fritt spillerom. Sammenhengen mellom komedier og drikkeviser er tydelig i diktingen hans, humoren er grovkornet og kan godt kalles både lyte- og underbuksehumor. En av de siste norske oppsettingene av Aristofanes fikk talende nok navnet Full fjert for fred. Stykket er fritt komponert etter Freden, og ble oversatt av Petter Næss for Oslo Nye Teaters dukketeater med premiere 8. mars 2003.

Bibliografi

Aristofanes avbildes ofte med kraftig hår, men han var muligens skallet.

Aristofanes skal til sammen ha forfattet 44 stykker, hvorav 11 komedier er bevart.

• Akharnerne (oppført 425 f.Kr.)

Priser fredens fordeler og landlivets behag i motsetning til den rådende krigstilstanden på denne tiden og det bråkete livet i byen.

• Ridderne (424 f.Kr.)

Et politisk tendensstykke, fylt av de bitreste skjellsord mot den mektige demagogen Kleon som også henges ut i stykket Vepsene.

• Skyene (423 f.Kr.)

Refser samtidens retning innen filosofien, spesielt angriper Aristofanes Sokrates, som lar framstå som sofistenes representant. Stykket er trolig hovedgrunnen til oppfatningen av Sokrates som sofist.

Oversatt til norsk av K. Kleve i 1977.

• Vepsene (422 f.Kr.)

Håner den økende prosesslysten som er i ferd med å ta over i Athen. Den fæle gamle Filokleon («Venne-Kleon») har en sønn, Bdelycleon («Ekle-Kleon»), som steller i stand en rettssak hjemme hos faren sin. Men ettersom den første rettssaken er så latterlig - hjemmets hund anklages for å ha stjålet en ost - kureres Filokleon for sin interesse for rettsvesenet og tar til å drikke. Stykket er egentlig ment som en kritikk av politikeren Kleons utnyttelse av Athens system med store, offentlig subsidierte juryer. Den eneste komedien Jean Racine skrev, Les plaideurs («de prosesslystne») fra 1668, er delvis basert på Vepsene, som en elegant satire over samtidens franske rettsvesen.

• Freden (421 f.Kr.)

Har en viss likhet med Akharnerne, gir uttrykk for at hele folket behøver en etterlengtet fred. Stykket ble oppført rett før Nikias-freden.

• Fuglene (414 f.Kr.)

Aristofanes mest fullendte verk, tegner et bilde av en fuglestat grunnlagt i skyene (nefelokokkygia: «sky-fugleborg»). En harmløst parodierende satire over athenernes politiske lettroenhet og tendens til å innlate seg i vidløftige og eventyrlige foretak. Stemningen er høyere og gladere enn i noen av hans andre stykker, ingen andre steder har skaldens rike fantasi tatt en friere flukt.

Oversatt til norsk av F.L. Vibe i 1856.

• Lysistrata (411 f.Kr.)

I motsetning til Fuglene er dette stykket forfattet under de mest bekymringsfulle politiske forhold. Lysistrata ble skrevet under den peloponnesiske krig mellom Athen og Sparta og presenterar et pasifistisk tema på komisk vis: kvinnene i de to statene nekter ektemennene sex fram til de slutter krigingen. Dette stykket har siden blitt illustrert av Pablo Picasso og er i dag trolig det mest kjente av stykkene til Aristofanes.

Norsk bearbeidelse av Gunnar Larsen i 1933 og Bjørn Endreson i 1977.

• Kvinnene ved thesmoforiefesten (411 f.Kr.)

Et rikt intrigestykke med overraskende vendinger. Stykket er nærmest rettet mot Evripides og hans skaldskap, hvor sedeligheten og fordervelsen blant Athens kvinnelige befolkning ettertrykkelig refses.

• Froskene (405 f.Kr.)

Den første litteraturkritiske komedie, berører litteraturkritikkens område enda mer enn det foregående stykket. Også her er Evripides mål for hån, mens Aiskhylos hylles som tragediens store mester. Sofokles’ berømmelse nevnes også i stykket.

Oversatt til norsk av Fredrik Gjertsen i 1895 og Robert Emil Berge i 2016

• Kvinnene i folkeforsamlingen (ca. 392 f.Kr.)

Gjenopptar grunntanken i Lysistrata, der kvinnene tar over politikken.

• Rikdommen (Plutos) (388 f.Kr.)

Fremstiller hvordan rikdommens gud gjennom sin blindhet har falt i hendene på dårlige mennesker og derigjennom selv har blitt utsatt for mye ubehag. Han får etter hvert tilbake synet og blir i stand til å gi ut sine gaver på en mer tilfredsstillende måte. Dette stykket har et allmennmenneskelig tema, og er ikke knyttet mot noen spesiell tidsepoke eller persongalleri.

Athens nederlag i den peloponnesiske krig i år 404 f.Kr. førte til at komedien ble mindre politisk og fantastisk. Aristofanes’ to siste stykker, Kvinnene i folkeforsamlingen og Rikdommen viser en reduksjon i poetisk kraft. Rikdommen har i tillegg tema og komposisjon som danner overgang mellom den eldre komedien og mellom-komedien. Aristofanes har likevel satt spor etter seg hos ettertidens forfattere. Både den greske komediedikteren Menander og den romerske Terentius (og gjennom ham den franske Molière) bærer preg av inspirasjon fra Aristofanes når det gjelder innhold. De er likevel forskjellige i formen, deres komedier blir en mer pyntelig og privat form for lystspill. Som satiriker har Aristofanes også hatt stor betydning for forfattere som Erasmus, Thomas More og Rabelais.

Litteratur

• Dover, K.J. (1972): Aristophanic comedy, Berkely
• Ehrenberg, V. (1951): The people of Aristofanes: a sociology of old Attic comedy, 2. utg.
• Halliwell, Stephen (1998): Introduction i Aristophanes, Birds and Other Plays, Oxford
• MacDowell, D.M. (1995): Aristofanes and Athens: an introduction to the plays
• Silk, M.S. (2000): Aristofanes and the definition of comedy

Eksterne lenker

• (en) Aristophanes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Aristofane – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Aristofanes på Internet Movie Database
• (no) Aristofanes hos Sceneweb
• (en) Aristofanes hos The Movie Database
• (en) Aristofanes hos Internet Broadway Database
• (en) Aristofanes på Discogs
• (en) Aristofanes på MusicBrainz
• (en) Aristofanes på Songkick
• (sv) Aristofanes, Nordisk familjebok
• (no) Aristofanes, NRK
• (da) Acharnerne – en handlingsoversigt Dansk nettside
• (da) Den indre udvikling i Aristofanes forfatterskab Dansk nettside med liste over mer litteratur.
• (en) The EServer Drama Collection: Aristophanes, Aristofanes' tekster på engelsk

Mye av teksten i denne artikkelen er hentet fra Nordisk familjebok (1876–1926) med foreldet opphavsrett