Arbroath-deklarasjonen av 1320
Arborath-deklarasjonen av 1320 var en deklarasjon for skotsk uavhengighet, og var en markering for å stadfeste Skottlands status som en uavhengig og selvstendig nasjon og dens rett til å bruke militære virkemidler om nasjonen ble angrepet.
I deklarasjonen var formet som et brev til pave Johannes XXII, datert 6. april 1320. Det er beseglet av femtien magnater og adelige, brevet er det eneste som har overlevd av tre som i sin tid ble skrevet. De andre var et brev fra skottenes konge og et brev fra geistligheten som alle antagelige tok opp det samme.
Oversikt rediger
Deklarasjonen benyttet flere retoriske poenger som har vært mye debattert: at Skottland alltid hadde vært uavhengig, faktisk mye lengre enn England; at Edvard I av England hadde uten rettslig grunn angrepet Skottland og med grusomhet herjet; at Robert I av Skottland hadde reddet Skottland fra denne fare; og, mest kontroversiell, at den skotske uavhengighet var en rettighet og et privilegium for det skotske folk, heller enn det var for skottenes konge. Faktisk erklærer deklarasjonen at adelsstanden kan velge en annen som konge om den nåværende konge gjorde noe som truet Skottlands uavhengighet.
Deklarasjonen har ofte blitt tolket som et tidlig uttrykk for populær eller folkelige uavhengighet, med andre ord at kongen kunne bli valgt av befolkningen som helhet enn innsatt av Gud alene, men det kan også bli argumentert at det kan være en måte å skyve ansvaret fra at kongen ikke lyder ordrer fra Den hellige stol og over på befolkningen. Med andre ord, Robert I av Skottland argumenterte at han var tvunget til å kjempe i en ikke-legitim krig (sett fra Den hellige stol) eller ble avsatt.
Deklarasjonen er skrevet på latin, og det er antatt at utkastet er skrevet av Bernard, abbed av klosteret i Arbroath, vanligvis identifisert som Bernard de Linton, skjønt hans etternavn er ikke kjent. Han var kansler eller nominelt overhode i Skottland på denne tiden. Selv om brevet er datert 6. april 1320 hadde faktisk ikke adelsstanden et møte der hvor dokumentet ble skrevet. Isteden ble sannsynligvis dokumentet diskutert ved et regjeringsmøte i Newbattle Abbey, Midlothian, i mars 1320 (selv om noe sikkert bevis for en slikt møte ikke finnes). Arbroath var ganske enkelt det stedet for det kongelige kanselliretten, med andre ord abbed Bernards skrivestue, og datoen gir kun uttrykk for hans deltagelse.
Signaturene til åtte jarler og så mange som førtien andre skotske adelsmenn ble satt på dokumentet (se nedenfor), sannsynligvis i løpet av noen uker og måneder, mens adelen sendte sine segler, kanskje for noen også under press eller tvang. Det har blitt argumentert at denne harmen spilte en rolle under den såkalte Soules-konspirasjonen som hadde som mål å avsette Robert Bruce med et statskupp senere i 1320. Etter at seglene ble påsatt ble deklarasjonen fraktet til det pavelige hoff i Avignon i Frankrike.
Paven ser ut til å tatt hensyn til en del av argumentene i deklarasjonen. Det var delvis på grunn av hans innblanding i den kortlivede freden mellom Skottland og England, Northampton-traktaten, som forsaket alle engelske krav på Skottland, og som ble endelig signert av kong Edvard III av England den 1. mars 1328.
Originalen av deklarasjonen som ble sendt til Avignon har gått tapt, men en kopi ble oppbevart i det skotske nasjonalarkivet i Edinburgh. Den mest kjente engelske oversettelsen ble gjort av Sir James Fergusson, tidligere bestyrer av det skotske arkiv for opptegnelser (Records of Scotland), fra en tekst han rekonstruerte ved å bruke denne nøyaktige kopien og andre tidlige kopier av de første utkastene. Det er et avsnitt som ofte blir sitert fra Fergussons oversettelse (igjen oversatt til norsk):
- ...for så lenge som minst ett hundre av oss fortsatt lever, vil vi aldri under noen betingelser bli brakt under engelsk styre. Det er i sannhet, ikke for heder («glory»), eller ikke rikdom («riches»), eller ære («honour») at vi slåss, men for frihet – for det alene, og som ingen ærlig mann vil forsake heller enn livet i seg selv.
Innflytelse rediger
Deklarasjonens retorikk har blitt berømt både i Skottland og internasjonalt, og det har blitt argumentert at den hadde en innflytelse på utkastene til De forente nasjoners erklæring om uavhengighet. Det er fortsatt en debatt om dokumentets relevans; om det faktisk representerer svært originale tanker om det edle i uavhengighet, suverenitet, og proto-demokratiske rettigheter for folkets rett til å velge eller avsette kongen; eller om alt er et stykke kongelig propaganda og spesiell pledering, skrevet under kontroll av den kongelige kansler, abbed Bernard.
Det er dog ikke bestridt at dokumentet har spilt en betydelig rolle for skotsk nasjonal identitet og at det har skapt en utbredt tro (enten det er basert på en legal realitet eller ikke) at i Skottland er det folket selv som bestemmer.
Signaturer rediger
Følgende signaturer og segler ble påsatt deklarasjonen:
- Duncan, jarl av Fife
- Thomas Randolph, jarl av Moray
- Lord av Man og av Annandale
- Patrick Dunbar, jarl av March
- Malise, jarl av Strathearn
- Malcolm, jarl av Lennox
- William, jarl av Ross
- Magnus, jarl av Caithness og Orkney og
- William, jarl av Sutherland
- Walter, Steward av Scotland
- William Soules, Butler av Skottland
- James, lord av Douglas
- Roger Mowbray
- David, lord av Brechin
- David Graham
- Ingram Umfraville
- John Menteith, Vokter av jarldømmet av Menteith
- Alexander Fraser
- Gilbert Hay, konstabel av Skottland
- Robert Keith, Marischal av Skottland
- Henry St Clair
- John Graham
- David Lindsay
- William Oliphant
- Patrick Graham
- John Fenton
- William Abernethy
- David Wemyss
- William Mushet
- Fergus of Ardrossan
- Eustace Maxwell
- William Ramsay
- William Mowat
- Alan Murray
- Donald Campbell
- John Cameron
- Reginald Cheyne
- Alexander Seton
- Andrew Leslie og
- Alexander Straiton
og alle andre baroner og frie menn og hele samfunnet i kongeriket Skottland sender på alle foreskreven måter med sønnelig ærbødighet og med inderlige kyss på hans velsignede føtter.
Se også rediger
- Declaration of Arbroath – på latin med engelsk oversettelse (Wikisource)