Arameere
Arameere (arameisk/syrisk: ܐܪܡܝܐ , Ārāmāye) var en vestsemittisk folkegruppe som var dels nomader og dels pastoralister (sau- eller fedrift) som levde i øvrige Mesopotamia (bibelske Aram) i løpet av den sene bronsealder og jernalder. Arameere hadde aldri et forent rike, men var delt i uavhengige kongedømmer over hele Midtøsten og vestlige Asia. Etter bronsealderens sammenbrudd ble deres politiske innflytelse begrenset til et antall syrisk-hettittiske stater som til sist ble helt og holdent absorbert i det nyassyriske rike i løpet av 700-tallet f.Kr.
I kontrast kom deres språk, gammelarameisk, til å bli lingua franca, fellesspråk, for hele den fruktbare halvmåne og i senantikken utviklet det seg til de litterære språkene gammelsyrisk og mandeisk. Forskere har til og med benyttet begrepet «aramaisasjon» for prosessen hvor de assyrisk-babylonske folkene ble arameisktalende i løpet av den senere jernalder.[1]
Opprinnelse rediger
Arameernes opprinnelse er fortsatt usikker grunnet den begrensende andel av dokumentasjon hvor arameerne blir nevnt i mesopotamiske inskripsjoner.
Toponymet (læren om stedsnavn) A-ra-mu opptrer i inskripsjoner i Ebla fra 2000-tallet f.Kr. som lister opp geografiske navn, og A-ra-me, tilsynelatende dets genitiv form, opptrer i en inskripsjon av Naram-Sin av Akkad (ca. 2250 f.Kr.). Det er liten forskerenighet angående forholdet (om det i det hele tatt eksisterer) mellom disse to stedene. Den første gangen arameerne nevnes som folk er i inskripsjonene til den assyriske kongen Tiglat-Pileser I som ble risset mer enn tusen år senere.[2] Andre referanser som også er like tidlige nevner et sted eller et folk av «Aram» som er funnet i arkivene til oldtidsbyen Mari (ca 1900 f.Kr.) og ved oldtidsbyen Ugarit (ca 1300 f.Kr.).
Byen Aram er også nevnt i Det gamle testamente, og senere i Koranen som «Aram på støttene» (eller Ubar, «den forsvunnet by»), og som hjemmet til folket A'ad i regionen Alahqaf الأحقاف (Rub al Khali).
Nomadiske sauegjetere har alltid vært en trekke ved Midtøsten, men deres antall synes å variere i henhold til klimatiske forhold og påtrykk til nabostater som har sørget for fast bosetning. Den sene bronsealder synes å ha ført til økende tørke, svekkede nabostater, og foranledningen til at folkene gikk over til sesongbasert dyrehold (et sted om vinteren, og et annet sted om somrene), og tilbrakte stadig lengre og lengre tid med dyreflokkene sine. Urbane bosetninger minsket i størrelse inntil til sist nomadiske sauegjetere ble den dominerende levestilen i regionen. Disse meget mobile, konkurrerende stammefolkene som drev plutselige overfall ble en vedvarende trussel for handelen over lengre distanser og forstyrret innsamlingen skatter og tributter. Tidlig på 1300-tallet f.Kr. kom det meste av Israel inn under arameisk styre i åtte år i henhold til den bibelske Dommernes bok inntil dommeren (egentlig en form for høvding) Otniel beseiret styrkene til Chushan-Rishathaim, konge av Aram Naharaim eller nordvestlige Mesopotamia.[3] «Siden hadde landet [Israel] fred i førti år.» Navnet Aram Naharaim betyr «de to elvenes Aram».[4] Andre steder som nevnes i Den hebraiske Bibelen omfatter Aram-Damaskus og Aram Rehob.
Folket Ahlamû (= vandrerne) er først nevnt i Amarnabrevene som henspilte på kongen av Babylon; tilstedeværelsen av Ahlamû er også attestert i Assyria, Nippur og selv ved Dilmun (Bahrain); Salmanassar I (1274-1245 f.Kr.) beseiret Shattuara, konge av Mitanni og hans leiesoldater fra det hettittiske rike og fra Ahlamû. Begrepet synes å tilsvare til det egyptiske begrepet Shasu (Shsw = vandrer), og som synes å erstatte fredløse 'Apiru (kileskrift SA.GAZ) som en betydelig årsak for ustabilitet i egyptiske Levanten fra regimet til farao Tutankhamon og framover. I det påfølgende århundret brøt Ahlamû vegen fra Babylon til Hattusa, og Tukulti-Ninurta I (1244-1208 f.Kr.) hevdet at han erobret Mari, Hana og Rapiqum ved elven Eufrat og «fjellene til Ahlamû», noe som åpenbart er regionen Jebel Bishri.[5]
Bronsealderens sammenbrudd rediger
- Se også Bronsealderens sammenbrudd
For første gang som en inskripsjon fra Tiglat-Pileser I (1115–1077 f.Kr.) viser til «Ahlamû-arameerne» (Ahlame Armaia) og kort tid etter forsvinner Ahlamû raskt fra de assyriske årbøkene og ble erstattet av arameerne (Aramu, Arimi). «Ahlamû-Aramaeans» ville betrakte arameerne som en betydelig og med tiden en dominerende fraksjon av Ahlamû-stammene, det er imidlertid mulig at disse to folkene ikke hadde noe som helst til felles, men opererte i det samme området.[6] Det er mulig at navnet «arameere» var en mer presis form for tidligere etnonym Martu (amoritter, «de vestlige») i de assyriske tavlene.
Arameere var på 1000-tallet f.Kr. etablert i Syria. Bibelen forteller at de jødiske kongene Saul, David og Salomo (slutten av 1000- til 900-tallet f.Kr.) kjempet mot arameiske kongedømmene på motsatt side av Israels nordlige grense: Aram-Sôvah i Beq’a, Aram-Bêt-Rehob og Aram-Ma’akah rundt Hermonfjellet, Geshur i Hauran, og Damaskus. Lengre nord var arameere i besettelse av Hamat ved elven Orontes og ble snart sterke nok til atskille seg fra den nyhettittiske blokken.
Det nyassyriske riket rediger
Arameerne erobret i løpet av 900- og 800-tallet f.Kr. Sam’al (Zenjirli), også kjent som Yaudi, regionen fra Arpad til Aleppo i dagens Syria, og som de døpte om til Bît-Agushi, og Til Barsip, som ble hovedstaden til Bît-Adini, også kjent som Beth Eden. På samme tid flyttet arameerne til øst for elven Eufrat og hvor de bosatte seg i et slikt stort antall hele regionen ble kjent som Aram-Naharaim eller «Aram av de to elvene». En av deres tidligste kongedømmer i Mesopotamia var Bît-bahiâni (Tell Halaf). Nord for Sam'al var den arameiske staten Bit-Gabari, sammenpresset mellom nyhettittiske statene Karkemisj, Gurgum, Tabal, Khattina og Unqi. Mens disse senere statene opprettholdt et nyhettittisk hieroglyfisk skriftspråk for offentlig kommunikasjon, synes det som om befolkningen i disse små statene ble i økende grad arameifisert.
Arameiske kongedømmer ble underkastet av Adad-Nirari II, Asurnasirpal II, og hans sønn Salmanassar III, som ødela mange av de små stammene, og ga kontrollen over Syria og den lokale handelen og naturressursene til assyrerne. Selv uten en egen stat fortsatte arameerne å ha en tilstedeværelse i Midtøsten og vestlige Asia.
Språk rediger
Arameerne er først og fremst definert ved deres bruk av det vestsemittiske gammelarameiske språk (1100 f.Kr.-200 e.Kr.), og det ble første benyttet i skriftlige språk ved hjelp av det fønikiske alfabet, men over tid ble det modifisert til å benytte et særlig arameisk alfabet.
Så tidlig som 700-tallet f.Kr. konkurrerte arameisk språk og skrift med det østsemittiske akkadiske språket og kileskrift i Assyria, og deretter spredte arameisk seg over hele Orienten. Ved rundt 500 f.Kr. hadde arameisk blitt lingua franca, fellesspråk, i Akamenideriket (Det persiske riket). Selv språket ble marginalisert av gresk i den hellenistiske epoken forble det fellesdialekten for alle folkene i regionen inntil den islamske erobringen av Mesopotamia på 600-tallet e.Kr.
Det sene gammelarameiske språket til Akamenideriket utviklet seg til mellomarameisk-syrisk språk i romerske Syria og det ble det liturgiske språket til syriske kristne.
Religion og kunst rediger
Det synes fra deres inskripsjoner foruten også deres navn at arameerne dyrket sumeriske-akkadiske og kanaanitiske guder, slik som Haddad (Adad), stormguden, El, den øverste guddom i Kanaan, Sin, Istar (som de kalte ‘Attar), den fønikiske gudinnen Anat (‘Atta) og andre.
Det synes som om arameerne fulgte og tilpasset seg tradisjonene til det landet som de bosatte seg i. Eksempelvis ansatte kongen av Damaskus fønikiske skulptører og elfenbensbilledhoggere. I Tell Halaf (Guzana), palasset til Kapara, en arameisk hersker på 800-tallet f.Kr., var dekorert med store stående steiner (ortostat) og med statuer som framviste en blanding av mesopotamisk, hettittisk og hurrittiske innflytelse.
Referanser rediger
- ^ Parpola, Simo: National and Ethnic Identity in the Neo-Assyrian Empire and Assyrian Identity in Post-Empire Times Arkivert 17. juli 2011 hos Wayback Machine. (PDF), University of Helsinki, side 9
- ^ Lipiński, Edward (2000), ss. 25-27.
- ^ Nettbibelen: Dommernes bok 3:8-3.9 Arkivert 28. januar 2012 hos Wayback Machine.
- ^ Jewish Encylopedia
- ^ SYGIS - Jebel Bishri. The Finnish Project in Syria
- ^ «Akhlame», Encyclopædia Britannica
Litteratur rediger
- Moscati, S. (1959): 'The Aramaean Ahlamû', FSS, IV, ss. 303-307.
- Oppenheim, M. Freiherr Von (1931): Der Tell Halaf, Leipzig, ss. 71-198.
- Oppenheim, M. Freiherr Von (1950): Tell Halaf, III, Die Bauwerke, Berlin.
- Moortgat, A. (1955): Tell Halaf IV, Die Bildwerke, Berlin.
- Hrouda, B. (1962): Tell Halaf IV, Die Kleinfunde aus historischer Zeit, Berlin.
- Roux, G. (1980): Ancient Iraq, London.
- Beyer, Klaus (1986): The Aramaic language: its distribution and subdivisions. (Göttingen: Vandenhoeck und Ruprecht). ISBN 3-525-53573-2.
- Lipiński, Edward (2000): The Aramaeans: their ancient history, culture, religion (illu. utg.). Peeters Publishers. ISBN 9042908599, 9789042908598.