Apologeticum
Apologeticum, eller Apologeticus, ble forfattet ca sommeren eller høsten 197 av Tertullian i Kartago, under den romerske keiser Septimius Severus' regjeringstid.
Den tidligkristne teologiske forfatter Tertullian, som da hadde vært kristen i ca to år, vil i dette verket presentere kristendommens vesen slik at den ikke forblir ukjent og blir gjenstand for urettferdig fordømmelse. Den apologetiske boken gjennomgikk antakelig en rekke redaksjoner og forbedriner, og er det eneste av Tertullians skrifter som er blitt bevart for ettertiden i mange håndskrifter. Det er fremfor alt et forsvar av kristendommen.
Forfatteren avdekker med juridisk klarsyn urettferdigheter i Romerrikets rettsprosesser anvendt mot kristne, abkrefter de hyppigst forekommende beskyldninger mot de kristne for fremstiller dem som gode borgere som bekjenner den rette tro. Den kristne sannhet trenger seg i kraft av seg selv på menneskene, noen filosofisk undervisning er ikke nødvendig.
Tertullians verk Ad nationes synes å ha tjent som et tidlig utkast til Apologeticum.[1]
Referanser rediger
- ^ Schulz-Flügel E., s.v. Tertullian, i: Lexikon der antiken christlichen Literatur, 1998, s. 583; A. Wlosok: s.v. Tertullian, i: Lexikon der Alten Welt, 1965, Nachdruck 1990, ISBN 3-7608-1034-9, Bd. 3, Sp. 3017.
Litteratur rediger
- Schulz-Flügel E., s.v. Tertullian, in: Lexikon der antiken christlichen Literatur, 1998, S. 583.