Apokope
Apokope (fra gresk ἀποκοπή, «avkutting») betegner i språkvitenskapen bortfall av lyder eller stavelser sist i ord. Ofte skyldes bortfallet at stavelsen tidligere var trykksvak. Hvis en for eksempel sammenligner latin lup[us] (ulv) med fransk loup, ser en at den siste stavelsen i latin har falt helt bort i dagens fransk.
I norske dialekter er det to kjerneområder for apokope: Trøndelag og Nordland. I Nordland er apokopen på sitt sterkeste, hvor så godt som alle trykksvake e-er er forsvunnet. I Trøndelag er det ikke apokope i såkalte jamvektsord.
Her er et eksempel på ulik grad av apokope i infintiv:
| Norrønt | Trøndelag | Nordland |
|---|---|---|
| å líka, å kasta (inf., lang rotstavelse) |
å lik', å kast' (apokope) |
å lik', å kast' (apokope) |
| å bera, å vera (inf., kort rotstavelse) |
å bærra/bårrå, å værra/vårrå o.l.[1] (ikke apokope) |
å bær', å vær' (apokope) |
Apokope er ikke et fenomen som er begrenset til infinitiver. En mye brukt eksempelsetning for å illustrere apokope i dens kjerneområde er:
- E sku' te Fausk' å kjøp' kak' førr ei kron'.
Her vises apokopen til fulle i:
- Preteritum (sku')
- Infinitiv (kjøp')
- Substantiv (kak' og kron')
- Stedsnavn (Fausk')
Andre norske dialekter har ikke apokope i stavelsen nærmest trykkstavelsen, men i stavelser lenger bak, f.eks. båtan (båtane).
Se også rediger
Fotnoter rediger
- ^ I yngre trøndermål og i byene kan man også finne de apokoperte formene å bær', å vær'.