Wikipedia

Antonia den yngre

Antonia Minor[3], også kjent som Julia Antonia Minor,[4] og Antonia den yngre (født 31. januar 36 f.Kr., død 37 e.Kr. tradisjonelt antatt 1. mai) var den yngste av de to døtrene til Markus Antonius og Octavia Minor.[5] Som alle frifødte romerske piker hadde hun hunkjønnsformen av sin fars familienavn, og Minor indikerte at hun var andrefødte datter av Markus Antonius. Hennes eldre søster var Antonia Maior (den eldre).[6] Hun var niese av Augustus, svigerinne av keiser Tiberius, bestemor på farssiden av keiser Caligula og keiserinne Agrippina Minor, hun var mor til keiser Claudius, og både oldemor på morssiden og grandtante på farssiden til keiser Nero. Hun var i tillegg grandtante på farssiden til keiserinne Valeria Messalina og Faustus Cornelius Sulla Felix, bestemor på farssiden til Claudia Antonia, Claudia Octavia, og Britannicus, bestemor til Caligula og bestemor på morssiden av Julia Livia og Tiberius Gemellus.

Antonia den yngre
Født29. jan. 36 f.Kr.Rediger på Wikidata
Athen
Død1. mai 37[1]Rediger på Wikidata (73 år)
Roma
BeskjeftigelseAristokrat Rediger på Wikidata
EktefelleNero Claudius Drusus Germanicus
FarMarcus Antonius
MorOctavia den yngre
Søsken
10 oppføringer
Antonia (eldre halvsøster på farssiden)
Marcus Antonius Antyllus (eldre halvbror på farssiden)
Iullus Antonius (eldre halvbror på farssiden)
Kleopatra Selene II (eldre halvsøster på farssiden)
Aleksander Helios (eldre halvbror på farssiden)
Ptolemaios Filadelfos (younger paternal half-brother)
Claudia Marcella den eldre (eldre halvsøster på morssiden)
Claudia Marcella den yngre (eldre halvsøster på morssiden)
Marcus Claudius Marcellus (eldre halvbror på morssiden)
Antonia maggiore
BarnGermanicus[2]
Livilla
Claudius
NasjonalitetRomerriket
GravlagtAugustus' mausoleum
Antonia den yngre på Commons

Liv og virke rediger

Fødsel og tidlig liv rediger

Antonia ble født i Athen i Hellas, og etter 36 f.Kr. ble hun fraktet til Roma av sin mor og med sin søsken. Hun fikk aldri sjansen til å kjenne sin far, Markus Antonius, som skilte seg fra hennes mor i 32 f.Kr. og begikk selvmord i 30 f.Kr. Hun ble oppfostret av sin mor, sin onkel Octavianius (Augustus) og sin tante, Livia Drusilla, som en del av gruppe betydningsfulle barn av familie, venner og fiender. Oppvekst i et slikt miljø må ha gitt intim kunnskap om det politiske liv i Roma fra tidlig av.[7]

Grunnet sine arv eide hun eiendommer i Italia, Hellas og Egypt. Hun var en rik og innflytelsesrik kvinne som ofte tok imot folk som var på besøk i Roma. Antonia hadde mange mannlige venner og omfattet den rike jødiske Aleksander alabarken fra Alexandria, og Lucius Vitellius, konsul og far til den framtide keiser Aulus Vitellius.[8]

Ekteskap med Drusus rediger

I 16 f.Kr. ble hun gift med den romerske generalen og konsul Nero Claudius Drusus. Drusus var stesønn av hennes onkel Augustus, andre sønn av Livia Drusilla, og bror av den framtidige keiser Tiberius. De fikk flere barn, men kun tre overlevde: den berømte hærfører Germanicus, Livilla og den framtidige keiser Claudius. Hun var tjue år da hun ble gift, og sju år var de et av de mest innflytelsesrike paret i Roma, fremmet av Augustus som rollemodeller av konservative romerske familieverdier i en tid da det ble oppmanet at de øverste samfunnsklasser måtte skaffe barn. Antonia var gravid minst fem ganger i sju år, selv om bare tre barn overlevde.[7]

Drusus og hans bror Tiberius var begge suksessfulle generaler for Augustus i regionene mellom Alpene og Donau, og i området kontrollert av germanske stammer øst for Rhinen. Deres seire i årene mellom 15 og 9 f.Kr. skaffet dem anerkjennelse. I 18 f.Kr. gikk Drusus inn i cursus honorum fem år før lovbestemt alder og ble forfremmet til pretor i 11 og som konsul i 9 f.Kr.[6]

Antonia fulgte sin ektemann på hans krigskampanjer og ble etter hvert så elsket av hans soldater at hun ble kalt for «legionenes moder». Ved alle redegjørelser synes det som om de hadde vellykket ekteskap og at de faktisk elsket hverandre. Det er ingen historier om at noen av dem hadde utenomekteskapelige affærer, noe som var nesten uhørt i det aristokratiske samfunnet. Deres felles framtid synes lys og framgangsrik, men det kom ikke til å vare.[7] I juni 9 f.Kr. døde Drusus i Germania grunnet komplikasjoner fra skader han hadde fått etter å ha ramlet av en hest.

Enke ved hoffet rediger

 
Byste av Antonia Minor.

Tiberius fraktet hans lik tilbake til Roma for en omfattende gravferd hvor han selv hold en lovtale og Augustus en annen. Drusus' aske ble plassert i det mausoleum som Augustus hadde bygd for sin familie. Han ble posthumt belønnet med cognomen (tredjenavnet) Germanicus, som også gikk i arv til hans mannlige etterkommere. Hans mor Livia mottok æresbevisninger, det samme for hans tjusju år gamle hustru og enke Antonia. Etter hans død presset Augustus på for at hun skulle gifte seg igjen, men hun gjorde det aldri. Hun legemliggjorde således den romerske dydige kvinne, univira, en kvinne som kun hadde én ektemann hele livet.[6]

Blant de æresbevisning som kom Antonia til del var at senatet ga henne tittelen Augusta, en distinksjon som kun var gitt til hennes tante Livia, Augustus' hustru. Hun arvet eiendom og penger fra sin far og ektefelle, og hun administrerte selv på lik linje med menn. Både hun selv og hennes tante Livia voktet Julo-claudiske dynastiet med streng autoritet som skaffet dem begge fiendtlighet fra romerske forfattere, «som tenderte til vurdere sterke kvinner som kalde, barmhjertelige, unyttige og unaturlige.»[7] Hun beholdt en framtredende posisjon ved det keiserlige hoff. Tiberius levde et keitete liv i Roma mellom to keiserlige enker, som begge var framhevet som Augusta; Livia og Antonia.[9]

Antonia oppfostret sine barn i Roma. Tiberius adopterte hennes sønn Germanicus i 4 e.Kr.[10] Germanicus døde i 19 e.Kr., og det ble hevdet at han ble forgiftet ved guvernøren av Syria han var uvenn med, Gnaeus Calpurnius Piso, men det ble også hevdet at det var på ordre av eller stilltiende godkjennelse av Tiberius og Livia Drusilla. Tacitus antydet, men ikke uttrykte at Antonia ikke fikk lov til å delta i hans begravelse,[11] men heller ikke Livia eller Tiberius deltok. Tacitus spekulerte i om Titerius la ned forbud eller om det var dårlig helse eller at hun var overhvelvet av sorg. Det kan være at de alle så det best tjent med å unngå det meget anspente emosjonelle atmosfæren som omga begravelsen.[6]

Matriarken rediger

 
Mynt med Antonia Minor, Altes Museum Berlin.

Da Livia døde i 29 e.Kr. tok Antonia selv hånd om Caligula, Agrippina den yngre, Julia Drusilla, Julia Livilla og senere Claudia Antonia, Claudius' datter ved hans andre hustru Aelia Paetina, hennes yngre barnebarn. Hun kom til overleve sin ektefelle, sin eldste sønn, sin datter og flere av sine barnebarn.

Antonias forhold til sin fysisk svekket sønn Claudius var ikke godt. Hun hånte ham for at han stammet og kalte ham for «et monster av en mann, et ennå ikke fullført produkt av naturen, men kun påbegynt.»[6] At en mor avviste sin yngste sønn synes å ha blitt reflektert hos andre kvinnelige familiemedlemmer. Livia nektet å snakke til ham, og hennes datter Livilla håpet at han aldri kom til å herske over Roma.[6]

I 31 e.Kr. avslørte Antonia en sammensvergelse mot keiser Tiberius, som levde avsides i Capri, av den beryktede prefekt Sejanus, og hennes egen datter Livilla. Det ble hevdet at Livilla hadde forgiftet sin ektemann, Tiberius sønn Drusus Julius Cæsar, og hadde inngått et seksuelt forhold til Sejanus. Hensikten var å fjerne Tiberius og Caligula, og selv gjøre seg til keiser. Antonia sendte et brev til keiseren som advarte ham. Brevet ble fraktet av hennes frimann Pallas, som senere ble rik og innslytelsesrik under Claudius. Tiberius reagerte raskt ved å instruere senatet til å innkalle Sejanus. Der ble han fordømt, fjernet og henrettet. Livilla delte hans skjebne. Det ble hevdet at Tiberius var villig til å spare hennes liv, men Antonia administrerte en rask og nådeløs straff for sin datter. Hun stengte henne inne på et rom og lot henne antagelig sulte ihjel.[12][6][9]

Død rediger

73 år gammel døde Antonia Minor den 1. mai 37 e.Kr. på samme vis som hun hadde levd, på egne vilkår. Da hennes barnebarn Caligula som keiser nektet å lytte til hennes råd og viste seg helt uten bekymring for familiens ære begikk hun selvmord som en protest ikke lenge etter at Tiberius var død.[7][6]

Det fortelles, sant eller ikke, at hun oppdaget ham i seng med sin søster Drusilla på en tid da de begge bodde hos henne, en anekdote som kan antyde at hun hadde en antipati for ham fra før han var blitt keiser.[13] Keiser Caligula hadde nektet å se henne da hun søkte audiens, og hans fornærmelser drev henne til døden, og han brydde seg heller ikke om å delta i hennes begravelse. Om hun hadde holdt ut noe lengre ville hun ha opplevd å se sin yngste sønn Claudius bli keiser etter at Caligula var blitt myrdet i 41 e.Kr. «Hennes tåpelige lille monster endte opp bli en av de fremste keisere i romersk histoire.»[7]

Suetonius spekulerte i at Caligula også kan ha forgiftet henne: «Da hans bestemor Antonia anmodet om en privat audiens, nektet han det unntatt i nærvær av prefekt Macro, og ved slike ydmykelser og forargelser bidro han til hennes død; skjønt en del tror at han også ga henne gift. Etter at hun var død, viste han henne ingen ære, men så på hennes gravbål fra sin spisestue.[14]

Da Claudius ble keiser ga han sin mor tittelen Augusta som hun hadde avvist under Caligula. Han gjorde også hennes fødselsdag til en offentlig helligdag hvor det ble holdt årlige leker og offentlige ofringer. Et bilde av henne ble paradert i en vogn.

I kunsten rediger

 
Antonia Minor som gudinnen Juno.

Det er en rekke kunstgjenstander av Antonia Minor, hovedsakelige statuer, men også mynter. Blant disse er:[15]

  • Et kollosalt marmorhode (se faktaboks øvedrst) kalt Juno Ludovisi fra en akrolittisk statue fra 100-tallet e.Kr. framstilte (antagelig) en idealisert og ungdommelig Antonia Minor som gudinnen Juno. Den er i dag utstilt i Palazzo Altemps i Roma som huser Museo Nazionale Romano.[16] Det finnes flere avstøpninger av dette på andre museer.
  • Ara Pacis, Roma[17]
  • En statuegruppe fra Cossyra (dagens Pantelleria) på Malta, datert til Claudius' tid. Gruppen omfatter byste av også Antonia Minor.[18]
  • Statue i helfigur, manglende armer, i Arkeologiske museum i Nice, Frankrike.[19]
  • Skulpturlevning av hode i Musée des Antiques i Toulouse, Frankrike.[20]
  • Byste i Harvard University Art Museums, USA.[21]
  • Hode med fallende hår, gjort i elfenbein i J. Paul Getty Museum, California, USA.[22]

I populærkulturen rediger

Antonia er en hovedfigurene i Robert Graves' roman (1934) og i BBCs TV-serie (1976) Jeg, Claudius. I sistnevnte er hun framstilt av Margaret Tyzack. Hun er framstilt som den kjærlige hustruen til sin ektemann Drusus, men viser ingen moderlig omsorg for sin sønn Claudius som hun betrakter som en tåpe (hvilket han ikke er). Fortellingen er relativ nær opp til den historiske virkelighet, slik den er gjengitt over, blant annet at hun sultet ihjel sin datter og grunnet avsky over Romas tilstand under Caligula begikk selvmord.

Hun er en hovedfigur i romanen The Course of Honour (1997) av Lindsey Davis hvor hun fungerer som en rådgiver.

Referanser rediger

  1. ^ Museum of New Zealand Te Papa Tongarewa Collections Online, Te Papa agent ID 68469, besøkt 29. desember 2023[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Germanicus[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Groag, E.; Stein, A.; Petersen, L. et al., red. (1933): Prosopographia Imperii Romani saeculi I, II et III, Berlin, (PIR2) A 885
  4. ^ Minto, J. (2009): The Heliopolis Scrolls, ShieldCrest, s. 159
  5. ^ Tacitus: Annales 4.44.2 og 12.54.2 kan ha forvekslet de to Antonia-søstrene (hvor den yngste er langt mer kjent).
  6. ^ a b c d e f g h Hurley, Donna: «Antonia Minor», De Imperatoribus Romanis
  7. ^ a b c d e f Domin, Heather (21. mars 2016): «First Ladies: Antonia Minor», Unusual Historicals
  8. ^ «Lucius Vitellius», Livius.org
  9. ^ a b Fox, Robin Lane (2006): The Classical World, Penguin, s. 503
  10. ^ Suetonius: Tiberius 15, Gai. 1., Div. Claudius 2
  11. ^ Tacitus: Annals 3.3
  12. ^ Dio Cassius, 58.9-11; 65.14.1-2
  13. ^ Suetonius: Caligula, 23.2, 24.1, 29.1
  14. ^ Suetonius: Caligula, 23
  15. ^ Kokkinos, Nikos (1992): Antonia Augusta: Portrait of a Great Roman Lady, London; New York: Routledge.
  16. ^ Wood, Susan (1973): «Goddess or Woman?», Bryn Mawr
  17. ^ Bilde hos Vroma
  18. ^ Hekster, Olivier (2015): Emperors and Ancestors: Roman Rulers and the Constraints of Tradition, Oxford University Press, s. 175
  19. ^ Bilde hos Culture.gouv.fr
  20. ^ «Bilde». Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 15. januar 2017. 
  21. ^ Bilde
  22. ^ Bilde

Litteratur rediger

Primære kilder
  • Plutark: Livet til Markus Antonius
  • Suetonius: Caligula (Gaius) & Claudius
  • Tacitus: Annals
  • Valerius Maximus: Factorum et dictorum memorabilium libri iv.3.3

Eksterne lenker rediger

(en) Antonia Minor – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Antonia_den_yngre&oldid=24094468»