Antigonos II Gonatas
Antigonos II Gonatas (gresk: Ἀντίγονος B΄ Γονατᾶς; født 319 f.Kr. – død 239 f.Kr.) var en mektig hersker som slagkraftig etablerte antigoniddynastiet i kongeriket Makedonia og ble kjent for hans seier over keltisktalende barbarer som invaderte Balkan.
| Antigonos Gonatas Konge av Makedonia | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | ca. 319 f.Kr. Gónni[1] | ||
| Død | 239 f.Kr. (80 år) Pella | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell  | ||
| Embete | |||
| Ektefelle | Fila | ||
| Partner(e) | Demo | ||
| Far | Demetrios I Poliorketes[1][2] | ||
| Mor | Phila[1] | ||
| Søsken | 7 oppføringer
| ||
| Barn | 1) Demetrios II Aitolikos 2) Halkynoeos (illegitim) | ||
| Nasjonalitet | oldtidens Makedonia | ||
| Annet navn | Δημήτριος Πολιορκητής | ||
| Regjeringstid | 277–239 f.Kr. | ||
Antigonos Gonatas ble født en gang i 319 f.Kr., antagelig i Gonnoi i Thessalia, om ikke Gonatas er avledet fra en jernplate som beskyttet knærne (gresk: gonu, flertall gonatos). Han var i slekt med de mektigste diadokene, generalene etter Aleksander den store og som delte hans veldige rike mellom seg etter hans død i 323 f.Kr. Antigonos' far var Demetrios I Poliorketes, igjen sønn av Antigonos I Monofthalmos som han ble oppkalt etter. Hans mor var Fila, datter av den mektige Antipatros. Sistnevnte kontrollerte Makedonia og Hellas og ble anerkjent som regent av Aleksanders rike som i teorien forble forent. I dette året døde imidlertid Antipatros, noe som førte til kriger for landområder og dominans.
General hos sin far rediger
Karrierene til Antigonos' bestefar og far viste store svingninger i deres framgang og tilbakegang. Etter å ha kommet nærmere enn noen andre i å gjenforene riket til Aleksander, ble Antigonos I Monofthalmos beseiret og drept i det store slaget ved Ipsos i 301 f.Kr. og området han tidligere kontrollerte ble fordelt mellom hans fiender, Kassandros, Ptolemaios, Lysimakhos, og Selevkos.
Skjebnen til Antigonos Gonatas, nå 18 år, var nært knyttet til hans fars skjebne. Demetrios I Poliorketes klarte å unnslippe fra slaget ved Ipsos med 9000 soldater. Sjalusi blant seierherrene førte til at han kunne gjenvinne mye av den makten som hans far hadde tapt. Han erobet Athen og mye av Hellas, og i 294 f.Kr. hadde han tatt tronen i Makedonia fra Aleksander V, den tredje og yngste sønnen til Kassandros.[3]
Ettersom Antigonos Gonatas var barnebarn av Antipatros og nevø av Kassandros via sin mor, bidro hans tilstedeværelse å forlike tilhengerne av de tidligere kongene til styret til hans far.
I 292 f.Kr., mens Demetrios drev krigføring i greske Boiotia, fikk Gonatas høre at Lysimakhos, herskeren av Trakia og sin fars fiende, hadde blitt tatt til fange av Dromikaetes, en konge av getere ved Donaus nedre løp. I håp om å overta Lysimakhos' områder i Trakia og i Anatolia, delegerte Demetrios kommandoen av sine styrker i Boiotia til Gonatas og marsjerte øyeblikkelig nordover. Mens han var borte gikk folket i Boiotia igjen i opprør, men ble beseiret av Antigonos Gonatas som klemte dem inne i Theben.
Etter ikke å ha klart å vinne fram i sitt militære hærtokt i Trakia, dro Demetrios sørover igjen og deltok i sønnens beleiring av Theben. Da folket i byen forsvarte seg med stor stahet, tvang Demetrios sine soldater til angripe byen til tross for det førte til store tap og selv uten store håp om seier. Det ble sagt Antigonos Gonatas ble frustrert over de store tapene og spurte sin far: «Hvorfor, far, skal vi la disse livene bli unødvendig kastet vekk?» Demetrios svarte: «Vi trenger ikke fø på døde.» [4] Han viste tilsvarende liten respekt for sitt eget liv og ble hardt såret ved beleiringen da en nagle rammet ham i nakken.
I 291 f.Kr. erobret Demetrios endelig byen etter å ha brukt rambukker og beleiringsmaskiner for å bryte ned murene. Kontrollen over Makedonia og det meste av Hellas var kun et skritt på vegen for hans planer om ytterligere erobringer. Hans mål var intet mindre enn å samle Aleksanders rike. Han begynte å gjøre krigsforberedelser i stor skala, beordret byggingen av en flåte på 500 skip, mange av dem i en størrelse som tidligere knapt hadde vært sett.
Disse forberedelsene og den opplagte hensikten bak dem, alarmerte de andre kongene, Ptolemaios I Soter, Lysimakhos, og Pyrrhos av Epirus, som umiddelbart gikk inn i en allianse. Våren 288 f.Kr. kom Ptolemaios' egyptiske flåte fram til Hellas, hisset opp de greske byene til opprør, og på samme tid angrep Lysimakhos Makedonia fra øst mens Pyrrhos gjorde det samme fra vest. Demetrios etterlot Antigonos Gonatas med kontrollen i Hellas mens han selv skyndte seg tilbake for å forsvare Makedonia.
Makedonerne selv hadde for lengst fått avsky for Demetrios' arroganse og store kostnader, og var ikke innstilt på å kjempe en vanskelig krig for ham. I 287 f.Kr. erobret Pyrrhos den makedonske byen Verroia, og Demetrios' hær deserterte og gikk over til ham. Pyrrhos hadde stort ry i Makedonia for sin tapperhet etter krigene i Italia.[5] Ved dette følte Filia, Antigonos' mor, at situasjonen var blitt for vanskelig og drepte seg selv med gift.[6] Samtidig gjorde Athen opprør, og Demetrios vendte om for å beleire byen. Snart mistet han tålmodigheten og besluttet å gjøre et langt mer dramatisk grep. Han lot Antigonos Gonatas sitte med krigen i Hellas, og samlet alle sine skip og dro ut i 288 f.Kr. med 11 000 infanterister og sitt kavaleri for å angripe Karia og Lydia i Anatolia, provinser som tilhørte Lysimakhos.
Ved å skille seg fra sin sønn og dra til Anatolia, var det som om Demetrios tok sitt dårlige hell med seg. Med ansvaret alene klarte Antigonos Gonatas seg bra. Ptolemaios' egyptiske flåte ble fordrevet og Athen overga seg.
Krigen mot barbarer rediger
I 285 f.Kr. var Demetrios blitt brutt ned av sin fruktløse krigføring og overga seg til sist til Selevkos I Nikator. Han skrev til sin sønn og sine hærførere i Athen og Korint for å fortelle dem at fra nå av måtte de betrakte ham som en død mann og overse alle andre brev de måtte få med hans underskrift segl. Makedonia hadde imidlertid blitt delt mellom Pyrrhos og Lysimakhos, men ikke lenge etter ble de to allierte uenige, og til sist fordrev Lysimakhos den andre og tok over hele kongedømmet.
Etter at hans far var tatt til fange, viste Antigonos seg som en pliktfull sønn. Han skrev til alle kongene, særlig Selevkos, og tilbød å overgi alle de områdene han kontrollerte og foreslo seg selv som gissel for å få sin far løslatt, men uten resultat. I 283 f.Kr. døde Demetrios i fangenskap i Syria, 55 år gammel, etter sigende drakk han seg til døde.[7] Da Antigonos hørte at hans fars levninger ble fraktet til ham, dro han til sjøs med hele sin flåte, møtte Selevkos' skip i nærheten av Kykladene, overtok levningene som ble ført til Korint under en stor seremoni. Deretter ble levningene gravlagt i byen Demetrias i Thessalia som hans far hadde grunnlagt.[7]
I 282 f.Kr. erklærte Selevkos krig mot Lysimakhos og det neste året beseiret og drepte ham i slaget ved Korupedion i Lydia.[8] Deretter krysset han over til Europa for å gjøre krav på Trakia og Makedonia, men Ptolemaios Keraunos, en forvist sønn av Ptolemaios I Soter, myrdet ham og klarte deretter å overbevise makedonerne om gjøre ham til deres konge. Det var antagelig på denne tiden at Antigonos Gonatas besluttet at det var på tide å begynne å gjenvinne sin fars kongedømme. Han marsjerte nordover, men hans hær ble beseiret av Keraunos' makedoniske hær.
Keraunos' suksess var derimot av kort varighet. Vinteren 279 f.Kr. kom stor mengde keltisktalende barbarere nordfra og invaderte Makedonia. De knuste Keraunos' hær, drepte ham og i to år herjet de rundt i landet. Etter å ha plyndret Makedonia dro de sørover og inn i Hellas. Antigonos Gonatas samarbeidet om forsvaret av Hellas mot barbarene, men det var kontingenten fra Aitolia som tok ledelsen i forsvaret mot gallerne. I 278 f.Kr. sto en gresk hær med en stor andel fra Aitolia imot gallerne ved Thermopylene og ved Delfi, påførte angriperne store tap og tvang dem til å trekke seg tilbake.[9][10]
Det neste året, 277 f.Kr., seilte Antigonos Gonatas til Hellespont, gjorde landgang i nærheten av Lysimakeia og da en hær av gallere under ledelse av en Kerethrios nærmet seg, la Gonatas seg i bakhold. Han forlot leiren og trakk skipene opp på land, og skjulte sin menn. Gallerne kom og herjet leiren, men da de begynte å angripe skipene, stormet Antigonos' menn og angrep gallerne bakfra. Gonatas vant en stor seier og gjorde deretter krav på Makedonias trone.
Det var under disse fordelaktige jærtegn at hans sønn og etterfølger, Demetrios II Aitolikos ble født av Fila, hans hustru og niese, og dessuten datter av Selevkos I Nikator.[11] Antigonos Gonatas var rundt 37 år gammel da han giftet seg med sin unge niese Fila, som antagelig var rundt 18 år. Demetrios II Aitolikos ble hans eneste legitime barn. Antigonos hadde dog en annen sønn med Demo, en athensk hetære, som het Halkynoeos og som ble født da Antigonos var i slutten av tyveårene. Begge sønnene fikk betydelig oppmerksomhet fra sin far. Han legitime sønn med Fila ble involvert i monarkiet fra tidlig av, blant annet i navnet ledet en hær mot Epirus ca 264 f.Kr. da han var rundt fjorten år.[12]
Konge av Makedonia rediger
Antigonos mot Pyrrhos rediger
Pyrrhos, den aldrende konge av Epirus, Makedonias nabo i vest, var en hærfører som var kjent for sin tapperhet, men var ofte uvøren. Da gallerne hadde beseiret og drept Ptolemaios Keraunos og Makedonias trone sto ledig, var Pyrrhos opptatt av oversjøisk krigføring. I håp om å erobre Italia og deretter Afrika, drev han krig mot Roma og Kartago, de to mektigste statene i den vestlige delen av Middelhavet, men tapte han støtten fra de greske byene i sørlige Italia og Sicilia grunnet sin hovmodig oppførsel. I behov for forsterkninger, skrev han til Antigonos som en gresk konge til en annen og ba om tropper og penger. Antigonos avslo i all høflighet. I 275 f.Kr. kjempet romerne mot Pyrros i slaget ved Beneventum som endte uten avgjørelse, men krigføringen hadde slitt så mye på Pyrros' ressurser at han besluttet å avslutte krigen i Italia og dra tilbake til Epirus.[13]
At Pyrrhos kom tilbake til Epirus med en svær hær på 8000 fotsoldater og 500 hester, og i sterkt behov for penger for å betale dem, var dårlig nyheter for Antigonos. Pyrrhos trengte en ny krig, og året etter, forsterket med galliske leiesoldater, invaderte han Makedonia. Krigen gikk bedre enn forventet. Han gjorde seg til herre over flere byer og 2000 desertører gikk over til hans side, og han besluttet å angripe Antigonos direkte. De møttes i et smalt fjellpass. Antigonos' makedonere begynte å trekke seg tilbake, men hans tropp med galliske leiesoldater som hadde ansvaret for hans krigselefanter sto urokkelig inntil de ble omringet av Pyrrhos' soldater og overga seg. Pyrrhos jaget etter Antigonos og restene av dennes hær som demoralisert av nederlaget nektet å slåss videre. Da de to hærene igjen sto overfor hverandre, gikk Pyrrhos fram og ropte navnene til motstandernes offiserer. Han overtalte hele infanteriet til å bytte side. Antigonos klarte å rømme ved å skjule sin identitet. Pyrrhos tok kontrollen over øvre Makedonia og Thessalia mens Antigonos forsøkte å holde ut i noen greske kystbyer.
Istedenfor å utnytte sin seier, sølte Pyrrhos den bort. Han installerte seg i Aigai, Makedonias gamle hovedstad, hvor han opprettet garnison av gallere som snart kom i konflikt med befolkningen. Pyrrhos gjorde heller ikke slut på sin fiende mens han lå nede, og før denne krigen var ferdig, innledet Pyrrhos en ny ved i 272 f.Kr. ved å krysse over til Peloponnes med en stor hær. Imellom tiden hadde Antigonos samlet seg, erobret deler av Makedonia, og seilte sørover for å møte Pyrrhos igjen. Pyrrhos beleiret Sparta, men greide ikke å erobre byen til tross for sin store hær. Isteden begynte han å herje omgivelsene. Den andre viktige byen på Peloponnes var Argos. Pyrrhos klarte å komme seg innenfor bymurene, men uten krigselefantene som var for store for byportene. Befolkningen sendt bud til Antigonos om hjelp. Snart var Pyrrhos hardt presset innenfor bymurene, og da han innså at motstanden begynte å bli stor, ville trekke seg tilbake, men det oppsto forvirringen i byens trange gater, og en av krigselefantene falt sammen og blokkerte utgangen. Samtidig gikk en annen elefant amok, og Pyrrhos ble ironisk nok etter sigende rammet av en murstein kastet av en gammel kvinne og deretter drept av en av Antigonos' soldater. Da deres hærfører var død, overga hans soldater seg. Antigonos fant Pyrrhos' sønn Helenos, men behandlet ham godt og sendte ham til sist hjem til Epirus.
Pyrrhos' død var ikke slutten på Antigonos' problemer med Epirus. Kort tid etter rykket Aleksander II, Pyrrhos' sønn og etterfølger, inn i Makedonia og fordrev Antigonos' styrker. Aleksander ble til sist avsatt fra både Makedonia og Epirus av Demetrios II Aitolikos, Antigonos' sønn. Aleksander synes å ha død en gang rundt 242 f.Kr. I Epirus var det hans hustru Olympias II som tok makten, og hun var ivrig etter å bedre forholdene til Epirus' mektige nabo. Det ble understreket ved en allianse og et ekteskap mellom hennes datter Fthia og Antigonos' sønn og arving Demetrios.[14]
Den kremonidiske krig rediger
Med tilbakeleveringen av de områder som ble tatt av Pyrrhos og med takknemlige allierte i Sparta og Argos, fikk Antigonos sikret kontrollen over Hellas og Makedonia. Han forsøkte unngå de konflikter med de greske bystatene. Han synes å ha klart å beholde et godt forhold til Antiokos I Soter, den andre herskeren av Selevkideriket i øst. Hans navnbrors kjærlighet til hans søster Stratonike ble berømt. Alliansen med Selevkideriket truet den tredje etterfølgerstaten, ptolemeiske Egypt. I Hellas var det særlig de tidligere dominerende bystatene Athen og Sparta som mislikte makedonsk overherredømme, og de to byene forent i opposisjonen mot Makedonia. I 267 f.Kr. overtalte en athener ved navn Kremonides Athen til å gå sammen med Sparta i å erklære krig mot Antigonos Gonatas. Det ble begynnelsen på den kremonidiske krig.
Gonatas svarte med å herje landområdene til Athen samtidig som byen ble blokkert av en flåte. Soldatene ødela også den hellige lunden og tempelet til Poseidon som ved innfarten til Attika. For å støtte athenerne og forhindre at Antigonos Gonatas vokste seg for sterk, sendte Ptolemaios II Filadelfos, Egypts konge, en flåte for å bryte blokaden. Selevkideriket hadde signert en fredsavtale med Egypt, men Antiokos Soters svigersønn Magas, konge av Kyrenaika (dagens Libya), overtalte Antiokos Soter til å dra fordel av krigen i Hellas til å angripe Egypt fra Koilesyria. For å forsvare seg mot angrepet fra øst, lot Ptolemaios pirater herje landområdene til Selevkiderikets kystområder mens Ptolemaios' egen hær forsvarte seg mot angrepet fra den langt sterkere selevkidehæren. Det betydde at han ikke lenger hadde ressurser til å redde Athen fra Gonatas. I 263 f.Kr. gikk Athen og Sparta med på fredsavtale etter å ha blitt slitt ned av flere år med krig og ødeleggelser av sine landområder. Antigonos Gonatas beholdt således sitt grep på Hellas.
Ptolemaios II Filadelfos fortsatte å blande seg inn i affærene i Hellas, og det førte til krig i 261. Etter to år hvor lite skjedde gikk Antiokos II Theos, den nye selevkidekongen, en militær avtale med Antigonos Gonatas, og den andre syriske krig brøt ut. Ved et kombinert angrep tapte Egypt områder i Anatolia og i Fønikia, og byen Miletos, som ble holdt av dets allierte, tyrannen Timarkos, ble tatt av Antiokos II Theos. I 255 f.Kr. gikk Ptolemaios II Filadelfos med på fredsavtale hvor han avsto land til selevkidene og bekreftet Gonatas som herre i Hellas.
Krig mot Aratos rediger
Etter at Gonatas med hell hadde klart å slå tilbake ytre trusler mot sin kontroll over Hellas, var hovedtrusselen grekernes generelle behov for frihet. I 251 f.Kr. klarte Aratos, en ung adelsmann fra byen Sikyon, å forvise tyrannen Nikokles som hadde styrt som vasall av Antigonos Gonatas. Aratos opphevet undertrykkende lover og tilbakekalte alle som var blitt forvist. Det førte til uro og splittelse i byen. Da Aratos fryktet at Gonatas ville angripe, appellerte han byen til å bli med i det akhaiske forbund, en sammenslutning av noen mindre byer i Akhaia på Peloponnes.
Gonatas forsøkte seg med list framfor militærmakt ved å prøve å vinne Aratos over på sin side. Han sendte en gave på 25 talenter til ham, men framfor å bli korrupt av rikdommen, ga Aratos bestikkelsen til byens borgere. Med disse pengene og andre som han fikk fra Ptolemaios II Filadelfos klarte han blidgjøre de ulike fraksjonene i byen. I 243 f.Kr. i et nattangrep erobret Aratos Akrokorint, den strategisk viktige festningen som Antigonos kontrollerte Korinteidet og således ankomsten til Peloponnes. Da nyheten om dette nådde Korint, gikk befolkningen ut i opprør, overmannet Antigonos' folk og gikk med i det akhaiske forbund. Deretter tok Aratos havnen i Lechaion (dagens Lechaio og erobret 25 av Antigonos' krigsskip.
Dette tilbakeslaget for Antigonos førte til et allment opprør mot Makedonia. Megara gjorde opprør og sammen med Troizen og Epidauros gikk de inn i det akhaiske forbund. Med denne økte styrken, invaderte Aratos området til Athen og plyndret Salamis. Hver athensk frimann som han tok til fange sendte han tilbake til Athen uten løsepenger for å oppmuntre dem til å bli med i opprøret. Makedonerne beholdt derimot sitt tak på Athen og resten av Hellas. Kampen mellom Aratos og Gonatas gikk inn i en stillstand, og Gonatas selv fikk ikke oppleve fortsettelsen.
Aratos døde i Aegiom, i 213 f.Kr.[15]
Død rediger
I 239 f.Kr. døde Antigonos Gonatas i en alder av 80 år og etterlot sitt kongedømme til sin sønn Demetrios II Aitolikos som styrte i de neste ti årene. Med unntak av en kort periode hvor han slo tilbake gallerne, var Gonatas ikke en heroisk eller særlig suksessrik militær leder. Hans dyktighet var hovedsakelig politisk. Han foretrakk å benytte seg av lureri, bestikkelser, tålmodighet og utholdenhet for å oppnå sine mål. Mens andre ledere, som hans far Demetrios I Poliorketes og hans motstander Pyrrhos siktet høyere og falt tyngre, oppnådde Gonatas en middelmådig sikkerhet. Det er også sagt om ham at han fikk sine undersåtters lojalitet ved sin ærlighet og sin beskyttelse av kunstartene. Han samlet lærde menn rundt seg, særlig filosofer, poeter og historikere. En grav i Vergina er foreslått å tilhøre ham.
Forbindelse med India rediger
Antigonos Gonatas er nevnt i Ashokas innskrifter som en av mottakerne av den indiske keiseren Ashoka den store buddhistiske omvendelser,[16] men ingen vestlige historiske nedtegnelser bekrefter at det har skjedd.
Referanser rediger
- ^ a b c Antigonos 4 (Pauly-Wissowa), besøkt 14. november 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Q45275657[Hentet fra Wikidata]
- ^ Elder, Edward (1867): «Alexander» i: William Smith: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology. 1. Boston: Little, Brown and Company. s. 115.
- ^ «Best of Sift: David Ross Erickson» Arkivert 27. januar 2012 hos Wayback Machine., 14. desember 2011
- ^ Richard, Carl J. (2003): Twelve Greeks and Romans who Changed the World. Oxford, Rowman and Littlefield Publishers, Incorporated. ISBN 0-7425-2791-3.
- ^ Smith, William (1867): «Phila (2)» Arkivert 26. oktober 2005 hos Wayback Machine. i: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, Boston
- ^ a b «Demetrius Poliorcetes» Arkivert 9. juli 2015 hos Wayback Machine., Livius.org
- ^ ««Battle of Corupedium: all facts at a glance»». Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 3. mars 2013.
- ^ Guizot, François (1838): History of France Chapter II. The Gauls out of Gaul Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.
- ^ Delbrück, Hans (1990): Warfare in Antiquity, bind 1, University of Nebraska Press, s. 92
- ^ «Phila II» Arkivert 4. mars 2010 hos Wayback Machine., Livius.org
- ^ Gabbert, Janice J. (1997): Antigonus II Gonatas: A Political Biography, Routledge, s.3-4
- ^ «Pyrrhus the Eagle, King of Epirus: 319 - 272 BC», h2g2 18. mai 2005
- ^ Smith, William (1867): «Phthia (2)» Arkivert 31. desember 2005 hos Wayback Machine. i: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, Boston
- ^ Plutark: The Lives, «Aratus» i John Drydens engelske oversettelse via WikiSource
- ^ «The conquest by Dharma has been won here, on the borders, and even six hundred yojanas (5 400-9 600 km) away, where the Greek king Antiochos rules, beyond there where the four kings named Ptolemy, Antigonos, Magas and Alexander rule, likewise in the south among the Cholas, the Pandyas, and as far as Tamraparni (Sri Lanka).» (Edicts of Ashoka, 13th Rock Edict, S. Dhammika).
Litteratur rediger
- Plutark: Parallel Lives, «Demetrius», «Pyrrhus», «Aratus»
- Junianus Justinus: Epitome of Pompeius Trogus, xxiv. 1, xxv. 1-3, xxvi. 2
- Polybios: Histories, ii. 43-45, ix. 29, 34
- Gabbert, Janice (1997): Antigonus II Gonatas: A Political Biography
- Thirlwall, Connop (1847): History of Greece, vol. viii.
- Smith, William (red.) (1867): Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, «Antigonus Gonatas», Boston
- Encyclopædia Britannica (1911): «Antigonus Gonatas»
- Walbank, F. W. (1995): «Antigonus Gonatus in Thrace (281-277 B.C.)» i: Studia in Honorem Georgi Mihailov, Sofia
Eksterne lenker rediger
- «Antigonus II Gonatas», oppslag i historisk kildebok av Mahlon H. Smith
| Forgjenger: Demetrios I Poliorketes |
Konge av Makedonia Antigoniddynastiet |
Etterfølger: Pyrrhos |
| Forgjenger: Pyrrhos |
Konge av Makedonia Antigoniddynastiet |
Etterfølger: Demetrios II Aitolikos |