Anna Komnena (gresk: Ἄννα Κομνηνή, Anna Komnēnē, født 1. desember 1083 i Konstantinopel, død 1153) var en bysantisk prinsesse og en av de første kjente kvinnelige historikere, samt poet. Hun skrev Alexiaden, et epos som lovpriser hennes far keiser Alexios I Komnenos' gjerninger.

Anna Komnena
Født1. des. 1083[1]Rediger på Wikidata
Konstantinopel
Dødca. 1153Rediger på Wikidata
Konstantinopel
BeskjeftigelseHistoriker, skribent Rediger på Wikidata
EktefelleNikeforos Bryennios (1097–)
FarAlexios I Komnenos[1][2]
MorIrene Doukaina
Søsken
6 oppføringer
Maria Komnene
Johannes II Komnenos
Andronikos Komnenos, son av Alexios I
Isaac Komnenos
Eudokia Komnene
Theodora Komnene Angelina
BarnAléxios Bryénnios
NasjonalitetØstromerriket

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Anna Komnena var Alexios I's førstefødte barn, og hun ble ved fødselen erklært som arving til tronen og kronet med diadem. Allerede som spedbarn ble hun forlovet med den ni år eldre Konstantin Dukas, som Alexios hadde gitt medregentskap.

Det var sedvane i Bysants at man ble oppdratt av sin vordende svigermor, og det gjaldt også Anna. Hun skal ha oppholdt seg hos keiserinne Maria Dukas til hun var syv år, da ble forlovelsen tilsynelatende hevet. Det vites ikke hvorfor forlovelsen ble opphevet.

I 1087 eller 1088 kom Johannes II, Annas bror, til verden. Han ble døpt under en stor høytidelighet og ble i 1092 utropt til medkeiser og anerkjent som arving til tronen.

Anna fikk en god utdannelse og studerte blant annet litteratur, filosofi, historie og teologi. Dette vitner hennes historiske verk, Alexiaden, om. Dette verk om Annas far, Alexios I, inneholder flere bibelsitater, men også klassiske greske diktere som Homer, Sofokles og Euripides siteres.

Ekteskap rediger

I 1097 ble Anna gift med Nikeforos Bryennios, og ekteskapet skal etter kildene å dømme ha vært lykkelig. Sammen fikk de fire barn, to sønner og to døtre.

Enke rediger

I 1118 døde Alexios I etter lang tids sykdom. Anna skulle ifølge noen kilder i samråd med sin mor, Irene Dukas, ha forsøk å overtale faren til å overlate tronen til Bryennios og Anna i stedet for Johannes II. Denne plan, hva enten den fant sted eller ei, lyktes ikke. Johannes II ble kronet som keiser kort etter Alexios' død. Han skulle ifølge Anna have sneket seg bort fra farens dødsleie til St. Sophia for å bli kronet av patriarken.

Ifølge historikeren Niketas Khoniates skulle flere medlemmer av keiserfamilien bare ett år senere ha sammensverget seg mot Johannes for å få Bryennios på tronen. Kuppet gikk i vasken idet Bryennios ikke ville stille seg i spissen for sammensvergelsen. Niketas Khoniates er imidlertid ikke en samtidig kilde. Han skrev dette først omkring år 1200, altså minst 50 år etter Annas død.

Anna skriver ikke noe om kuppet i sin Alexiade, og hun gir ingen steder uttrykk for mistillit til Johannes’ rett til tronen, men hun legger heller ikke skjul på sitt noe anstrengte forhold til broren.

Etter at Anna hadde intrigert mot Johannes II, ble hun sendt i eksil til et kloster. Klosteret skulle ifølge kildene være opprettet av Annas mor, som sammen med Annas søster fulgte med henne til klostret.

Annas historiske verk Alexiaden ble påbegynt etter at Anna hadde mistet mange av de mennesker som betød mest for henne. Verket bestod av femten bøker og med det ønsket hun å fortelle sannheten om historien. Det inneholder omhyggelige beskrivelser av korstog, troppeoppstillinger og slag. Alexiaden er dessuten den eneste kilde til Patzinak-krigene. Mest av alt er det et verk som hedrer Alexios som en fantastisk hersker.

Omkring år 1148 hadde Anna skrevet Alexiaden ferdig og hun døde noen år etter dette. Hun regnes for å være den første kvinnelige historiker.

Referanser rediger

  1. ^ a b ESBE / Anna Komnena[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Q49942106[Hentet fra Wikidata]

Litteratur rediger

  • Buckler, Georgina 1929. Anna Comnena: A study. London: Oxford University Press.
  • Dalven, Rae 1972. Anna Comnena (Twaynes world authors series). New York: Twayne.
  • Foss, Grethe 1981. Anne Komnena: Øst og Vest under første korstog (Berlingske leksikonbibliotek, 155). København: Berlingske forlag.

Eksterne lenker rediger

Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen: