Angevinriket

Angevin-riket refererer til en samling stater som ble styrt av Angevin-herskerne fra huset Plantagenet i høymiddelalderen. Huset Plantagenet styrte over et område i Vest-Europa som strakte seg fra Pyreneene til Irland i løpet 1100- og tidlig på 1200-tallet. Deres «imperium» var grovt sett halvparten av middelalderens Frankrike foruten hele England og Irland. Navnet «Angevin-riket» er en moderne konstruksjon, da dette riket ikke hadde en slik betegnelse da det eksisterte. Til tross for omfanget av riket til Angevin-herskerne, ble det beseiret av kongen av Frankrike, Filip II August fra huset Capet. Han etterlot deres rike delt i to, og tapte provinsene Normandie og Anjou. Dette nederlaget, som etterlot huset Plantagenet med deres engelske områder og Gascogne i sørlige Frankrike, satte scenen for Saintongekrigen og hundreårskrigen.

Angevin-riket
Angevin-riket
Flagg Riksvåpen
Grunnlagt		1154 (Julian)
Opphørt		1242 (Julian)
Hovedstad		Ingen offisiell hovedstad, men hoffet ble holdt ved Chinon
Styreform		Konstitusjonelt monarki
Statsoverhode		Henrik II Rikard I Johan Henrik III
Offisielle språk		Gammelfransk (Større-Anjou og offisielt de facto); Normannisk-fransk (Normandie) Anglo-Normannisk, mellomengelsk (England) Gaskonsk, baskisk (Gascogne) Walisisk (Wales) Bretonsk (Bretagne) Mellomirsk (Irland, Skottland og muligens deler av Cumberland)
Statskirke		Romersk-katolsk
Eksisterte		Høymiddelalderen, 1154–1242
Valuta		Fransk livre, engelsk pund
Angevinriket på Commons

Opprinnelsen til begrepet og dets bruk

På engelsk kalles Angevin-riket for «Angevin-imperiet». Dette moderne begrepet omfatter landområdene til huset Plantagenet, med kongene Henrik II av England og hans sønner Rikard og Johan. En annen sønn, hertug Geoffrey II, hersket over Bretagne og etablerte en egen herskerslekt her. Så langt som historikerne kjenner til, fantes det ikke i samtiden noe annen begrep for regionene under Angevin-herskernes kontroll. Begreper som «vårt kongedømme og alt underkastet vårt styre hva enn det måtte være» ble dog benyttet. Begrepet «Angevin-imperiet» ble skapt av Kate Norgate i hennes utgivelse fra 1887, England under the Angevin Kings. I Frankrike er begrepet «Espace Plantagenêt» stundom benyttet for å beskrive de len som huset Plantagenet hadde skaffet seg i Frankrike. Imperium, et begrep innført fra latin, benyttes i norsk sammenheng på verdensrike, stormaktsvelde, som eksempelvis det romerske imperiet mens rike, fra norrønt ríki ‘herredømme’, ‘makt’ er et langt mer allmenngyldig begrep som benyttes fra kongerike til planterike, og betegnelsen «Angevin-riket» har således ikke de samme konnotasjoner som «Angevin-imperiet». På norsk forbeholdes den latinske betegnelsen imperium gjerne til noe få historiske stormaktsvelder, og i vanlig norsk språkbruk oversettes imperium i mange tilfeller til det mer nøytrale rike.

Bruken av betegnelsen «Angevin-imperiet» har blitt revidert til tider med tanke på at både engelske og franske påvirkninger ble spredd gjennom maktområdet i den tid som unionen varte. Begrepet Angevin i seg selv er adjektivet benyttet på beboerne i Anjou og regionens historiske hovedstad Angers. Huset Plantagenet var fra Anjou, derav denne referansen.

Bruken av begrepet imperium har skapt diskusjon hos historikerne. Ettersom riket var en samling av arvet og ervervet land for kong Henrik II er det en del spørsmål om det var eller ikke var en form for felles identitet innenfor besittelsene. En del historikere har argumentert at begrepet imperium bør referere utelukkende til «Det hellige romerske imperium», som i norsk språkbruk refereres til som Det hellige romerske rike av den tyske nasjon, som var den eneste vesteuropeiske politiske strukturen som faktisk ble kalt for «imperium» (i noen språk, som fransk og engelsk). Andre historikere har argumentert at Henrik IIs imperium eller rike var hverken mektig, sentralisert, eller stor nok til å bli seriøst kalt for et imperium. Det var aldri noe slikt som imperial tittel som begrepet «Angevin-imperiet» kan antyde. Selv om Plantagenetene selv ikke krevde noen imperial tittel var det en del krønikeskrivere som arbeidet for Henrik II selv som faktisk benyttet begrepet «imperium» for å beskrive denne samlingen av landområder. I hovedsak var den høyeste tittelen «konge av England» og til denne ble det lagt til andre titler som hertuger og grever av de landområder i Frankrike som var henholdsvis hertugdømmer og grevskap ved at disse var helt og holdent uavhengige fra den kongelige tittel, og ikke underlagt engelsk kongelig lov.

Av denne grunn er det en del historikere som foretrekker betegnelsen commonwealth (samvelde) framfor «imperium» for å framheve det faktum at Angevin-riket var mer en samling av syv helt uavhengige, selvstyrte riker, knyttet løst sammen. En samtidig karakteristikk av Angevin-riket var at det var «polykratisk», begrepet er tatt fra en av de mest betydningsfulle politiske pamfletter som ble skrevet om emnet Angevin-riket: Policraticus av Johannes av Salisbury (ca. 1120 – 1180).

Geografi og administrasjon

Ved sin største utbredelse besto riket av kongedømmet England, herredømmet over Irland, hertugdømmene Normandie, Gascogne og Aquitaine (også kalt for Guyenne) foruten også grevskapene Anjou, Poitou, Maine, Touraine, Saintonge, Marche, Perigord, Limousin, Nantes og Quercy. Mens hertugdømmene og grevskapene ble holdt med ulike nivåer av vasallforhold til kongen av Frankrike, huset Plantagenet holdt kontrollen over hertugdømmet Bretagne, de walisiske fyrstedømmer, grevskapet Toulouse og kongedømmet Skottland i varierende grad av makt, skjønt de var aldri noen formell del av «imperiet». Ytterligere krav hadde blitt hevdet over Berry og Auvergne, men disse ble aldri innfridd.

Festningen i Angers og dens massive murer, utsyn over byen og elven Maine.

Tidvis var grensene velkjente og lett å tegne som den mellom kongelige Demesne til kongen av Frankrike og hertugdømmet Normandie mens ved andre steder var grensene ikke så klare, særlig den østlige grensen til Aquitaine hvor det var ofte en forskjell mellom de grensene som Henrik II og senere Rikard I krevde, og den hvor deres egentlige makt endte.

• England var under streng kontroll og var sannsynligvis det mest kontrollerte området. Kongedømmet var inndelt i shirer med sheriffer som gjennomførte vanlig lov. En justiciar, høyere dommer, var utpekt av kongen for å gjøre hans stemme respektert når han selv ikke var til stede. Ettersom Englands konger var oftere i Frankrike enn i England benyttet de en større mengde av skriv enn hva angelsaksiske kongene hadde gjort, pussig nok hjalp dette England mer enn noe annet. Under Vilhelm I av Englands styre ble den angelsaksiske adelen ofte erstattet med normannere som ikke kunne eie store sammenhengende landområder, noe som gjorde det vanskeligere for dem gjøre opprør mot kongen og samtidig forsvare deres land på samme tid. Jarler holdt en status tilsvarende til de kontinentale grevene. Dog var ingen av dem sterke nok til å gå jevnbyrdig mot kongen.

• I Større-Anjou var det eksempelvis to former for offisielle representanter som fremmet styret: prévot eller seneschal. Disse var basert i Tours, Chinon, Baugé, Beaufort, Brissac, Angers, Saumur, Laudun, Lauch, Langeais og Montbazon. Imidlertid ble andre steder ikke administrert av kongen, men av andre familier. Eksempelvis var Maine i begynnelsen hovedsakelig selvstyrt og manglet administrasjon. Huset Plantagenet gjorde forsøk på å forbedre administrasjonen av dette landet ved å innsette nye administratorer som seneschal i Le Mans. Disse reformene kom for sent og den franske kongene var de som først dro fordelene av disse reformene etter at Større-Anjou var blitt annektert.

• Gascogne var unektelig en veldig løselig administrert region, med tjenestemenn bare stasjonert i Entre-deux-mers, Bayonne, Dax, samt på pilegrimsruten til Santiago de Compostela og ved elven Garonne opp til Agen. Resten av Gascogne overlatt uten en administrator, og var et stort område i forhold til flere andre provinser. Det var svært vanskelig for Angevin-herskerne, akkurat som det var for de tidligere hertugene av Poitevin å hevde deres myndighet over hertugdømmet. Denne delen av Gascogne var lite attraktivt på grunn av landskapet og det var vanskelig å hevde faste styring av det.

• Både for Poitou og Guyenne var festningene konsentrert i Poitou hvor det var offisielle representanter mens det i de østlige provinsene av Perigord og Limousin var det ganske enkelt ingen. Faktisk var det herrer som styrte disse regionene som om de var «eneveldige prinser» og de hadde makt innenfor slike områder som å prege mynter. Rikard Løvehjerte selv døde i Limousin.

• Normandie var sannsynligvis en av de best administrerte statene i Angevin-riket. Prévoter og vicomter mistet deres betydning til fordel for baillis som holdt både den juridiske og utøvende makten. De ble innført på 1100-tallet i Normandie og organiserte landet på samme måte som sheriffer gjorde det i England. Hertugens myndighet var sterk ved grensen mot franske Demesne, men var svakere andre steder.

• Irland ble hersket av lorden av Irland som hadde det svært vanskelige å hevde sitt styre i begynnelsen. Dublin og Leinster var Angevins skanse mens Cork, Limerick og Ulster ble tatt av cambro-normannisk adel.

• I Aquitaine og Anjou hvor hertugene og grevenes autoriteter eksisterte var de ikke homogene. Eksempelvis var huset Lusignan en familie som var svært mektige i disse områdene og viste seg som motmenn av betydning for huset Plantagenet.

• Skottland var et uavhengig kongedømme, men etter det katastrofale hærtoktet til Vilhelm I ble det installert engelske garnisoner i skotske festninger i Edinburgh, Roxburgh, Jedburgh og Berwick i sørlige Skottland slik det hadde blitt definert i traktaten ved Falaise.
• Toulouse ble holdt via vasallforhold av greven av Toulouse, men sistnevnte overholdt dette sjeldent. Kun Quercy var direkte administrert av huset Plantagenet og det forble et omstridt område i denne tiden.
• Bretagne, en region hvor adelen var tradisjonelt meget uavhengige, var under fast kontroll av huset Plantagenet. Nantes var under udiskutabel styre kontroll mens herskerne ofte måtte involvere seg i anliggender i Bretagne og innsatte erkebiskoper og fremmet sin autoritet.
• Wales skaffet seg gode vilkår ved å betale hyllest til huset Plantagenet og anerkjenne dem som herrer. Imidlertid forble Wales bortimot selvstyrt. Landet framstilte kniver og langbuer for Henrik som England senere benyttet med stor suksess.

Økonomi og utbytte

Angevin-rikets økonomi var meget komplisert på grunn av de ulike politiske strukturene til lenene. Områder som England som hadde en sentralisert maktstruktur genererte større inntekter enn mer løslige administrerte områder som Limousin hvor lokale prinser kunne prege deres egne mynter.

Det er generelt antatt at penger samlet inn i England ble brukt på saker på kontinentet. På grunn av det høye nivået av administrasjonen i England, og, i en mindre grad, i Normandie, var de eneste områdene hvor inntekten var rimelig gjennomført.

Engelske inntekter varierte fra et år til et annet:

• Da Henrik II ble konge var hans inntekter for England kun rundt £10 500 om året, eller halvparten hva Henrik I av England hadde årlig. Dette hadde delvis sin årsak i kaoset under Stefan og hans løse styre. Med tiden da Henrik II fikk opprettet og økt sin autoritet gikk inntektene likeledes opp til £22 000 om året.
• Da det var på tide å forbedre for korstog ble inntektene økt til £31 050 om året, men det sank straks til £11 000 i året da Rikard Løvehjerte var borte fra England.
• Under Johan av England forble inntektene stabile på £22 000 om året. For å kunne betale for sin gjenerobring av Frankrike krevde han en inntekt på £83 291 og selv om det ikke omfattet alle kilder som jødene, noe som kunne ha økt det til £145 000 i året 1211.

I Irland var inntektene ganske lave, kun £2 000 for 1212, men i stor grad mangler det dokumentasjon. For Normandie var det store svingning knyttet til politikken i hertugdømmet. I 1180 var den normanniske inntektene kun £6 750 mens de nådde £25 000 omåret i 1198, noe som var høyere enn i England. Hva som var mer imponerende er at den normanniske befolkningen var langt mindre enn Englands, beregnet til 1,5 millioner i kontrast til Englands 3,5 millioner.

For Aquitaine, Anjou og Gascogne er det ikke bevart noen nedtegnelser av inntekter. Det er ikke på grunn av at disse regionene var fattige, tvert imot var det store vingårder, store byer og jerngruver. Ifølge Ralph av Diceto, en engelsk krønikeskriver:

Aquitaine var oversvømmet med rikdommer av slag, var overlegen andre områder i den vestlige verden i slik grad at historikere betraktet det til å være et av de mest lykkelig og blomstrende av provinsene i Gallia. Dets marker er fruktbare, dets vingårder er produktive og dets skoger yngler med viltliv. Fra Pyreneene og nordover er hele landsbygdene overrisle av elven Garonne og andre elver, faktisk er det fra disse livgivende vannene at provinsen har tatt sitt navn.

De franske kongene fra huset Capet har ikke nedtegnet slike inntekter, skjønt dette kongedømmet var mer sentralisert under Ludvig VII og Filip II August enn det hadde vært under Hugo Capet eller Robert den fromme. Rikdommene under kongene fra huset Plantagenet ble klart ansett som langt større. Gerald av Wales kommenterte denne rikdommen:

Man kan derfor spørre hvordan kong Henrik II og hans sønner, til tross for deres mange kriger, hadde slik rikdom. Grunnen er at deres faste inntekter sviktet mindre når de sørget for gjøre opp totalen med ekstra skatter, de stolte mer og mer på disse enn på de vanlige kildene for inntekter.

Rikard Løvehjerte var alt i alt så økonomisk overlegen, at om han hadde levd, hadde han absolutt muligheten til å nedkjempe og beseiret sin franske rival, men til tross for de store økonomiske midlene som var tilgjengelige, var kong Rikard likevel alltid på konstant jakt etter mer. Det ble også hans død. Han ble skutt av en pil fra armbrøst da han beleiret en liten festning til en lokal fransk adelsmann som ikke hadde betalt hyllest.

Angevin-riket oppstår (1135 – 1156)

Sammenhengen før det engelske kaos under Stefan

• Se hovedartikkel, Normannernes invasjon av England

Festningen i Chinon.

Grevene av Anjou hadde søkt makt i nordvestlige Frankrike i lang tid. De hadde vært tilbakevendende fiender av hertugene i Normandie og Bretagne, og stundom også av kongen selv. Fulko IV av Anjou hadde krevd herredømme over Touraine, Maine og Nantes, men Touraine var det eneste stedet som beviselig ble effektivt styrt av disse, noe konstruksjonen av festningene i Chinon, Loches og Loudun viste. Fulko IV giftet sin sønn Fulko V til Eremburga, arvingen av Maine, og således forente dette området med Anjou. Angevinenes dynasti var suksessfulle i Frankrike hadde deres rivaler, normannerne, erobret England mens poitevinene hadde blitt hertuger av Aquitaine foruten hertuger av Gascogne, og greven av Blois hadde blitt greve av Champagne.

Kong Henrik I av England hadde beseiret sin bror Robert Curthose, hertug av Normandie, og således skaffet seg en fiende i Roberts sønn William Clito, som ble greve av Flandern i 1127, og ved retten til sin far krevde han sin fødselsrett til hertugdømmet Normandie, og kongedømmet England. Henrik I forsøkte å etablere en allianse med Anjou mot Flandern ved å gifte sin eneste legitime sønn, William Adelin, med Fulko Vs datter, men da sønnen døde i Det hvite skip-ulykken i 1120, ble Henrik I nødtvunget til gifte sin datter Matilda, eller Maud som hun også ble kalt, til Geoffrey V, også kjent som Geoffrey Plantagenet. Imidlertid måtte normannerne akseptere Matildas arv til den engelske tronen. Det hadde bare vært et tilfelle av en kvinne som hadde tatt tronen, Urraca av León og Castilla (død 1126), og det var ikke nok for å fremme presedens, skjønt i januar 1127 anerkjente de normanniske baronene Matilda som arving til tronen i en motvillig ed. Den 17. januar 1128 ble bryllupet feiret i Le Mans.

Kaoset og spørsmålet om tronrekkefølge

• Se hovedartikkel, Det engelske kaos under Stefan

For å kunne sikre tronrekkefølge, var festninger og støtte i både Normandie og England nødvendig. Hadde Maud og Geoffrey lyktes ville det ha vært to autoriteter i England; kong Henrik I av England|Henrik I og hans datter, Maud. Henrik I tillot ikke dette å skje ved å nekte å overlate noen festning til henne foruten også å konfiskere landområder til den adelen som han mistenkte støttet henne. Ved 1135 var det betydelig strid mellom kongen og hans datter Maud, noe som drev baronene som var lojale til kongen mot Maud. I november 1135, da Henrik I var døende, var Maud fortsatt med sin ektemann i Maine og Anjou mens Stefan av Blois var i Boulogne. Stefan skyndte seg til England ved nyheten om kongens død og ble kronet som konge av England i desember 1135.

Det hvite tårn, sett fra elven Thames, ble påbegynt av Vilhelm erobreren.

Geoffrey sendte Maud alene til Normandie, først, i en diplomatisk misjon for å få anerkjent hertuginnen av Normandie til å erstatte Stefan. Imidlertid var ikke Geoffrey V langt unna i spissen for sin hær, og raskt erobret han flere festninger i sørlige Normandie som han aldri tapte igjen. Det var da at en angevinsk adelsmann, Robert III av Sablé, reiste seg mot ham ved å åpne en militærfront i hans rygg, noe som tvang Geoffrey V til å trekke seg tilbake til Anjou og således avslutte opprøret. Da Geoffrey V kom tilbake til Normandie i september 1136 var regionen oppløst i lokale strider og krangling mellom baronene. Stefan var ikke i stand til å reise til Normandie og som et resultat var situasjonen kaotisk. Geoffrey V fant en ny alliert i greven av Vendôme, og enda mer betydningsfullt i hertugen av Aquitaine. I spissen for en ny hær og forberedt på å erobre hele Normandie ble han såret og igjen tvunget til å trekke seg tilbake til Anjou. I tillegg til dette plaget et utbrudd av diaré hæren hans. Orderic Vitalis uttalte at «inntrengerne måtte løpe hjem med en hale av dritt etter seg». Stefan klarte endelig å komme til Normandie i 1137 og gjeninnførte orden, men han hadde tapt mye troverdighet i øynene på Robert av Gloucester, en illegitim sønn av kong Henrik I av England, som støttet Geoffrey.

Geoffrey tok kontroll over festningene i Caen og Argentan uten å møte motstand, men han måtte nå forsvare Roberts besittelser i England mot kongens raseri. I 1139 krysset Robert og Maud Den engelske kanal og gikk i land i England mens Geoffrey opprettholdt presset i Normandie. Stefan ble tatt til fange i februar 1141 i slaget ved Lincoln, noe som førte til at Normandie falt sammen. Geoffrey kontrollerte da bortimot hele Normandie. Tidligere hadde kong Ludvig VII av Frankrike giftet seg med Eleanora av Aquitaine for å bli hertug av Aquitaine og legge dette området inn under den franske kronen. Han hadde således ingen interesse i en endring i den normanniske politikken ettersom han allerede styre et stort og mektig sammenhengende område. Da Geoffrey hadde kontrollen over Normandie gikk Maud på nederlag mot Stefans allierte i England. I Winchester ble Robert av Gloucester tatt til fange mens han beskyttet Mauds tilbaketrekning. Hun kom senere til utveksle Stefan mot Robert.

I 1142 kom den bønn til Geoffrey om å krysse kanalen og komme Maud til hjelp, men han nektet. Han var blitt mer interessert i Normandie. Etter at Avranches, Mortain og Cherbourg var blitt erobret gikk han til et avgjørende angrep på Rouen som ble erobret i 1144. Han utpekte seg deretter til hertug av Normandie og i bytte for Gisors til Ludvig VII ble han formelt anerkjent av den franske kongen. Geoffrey var fornøyd med sin nye rolle i Normandie og gjorde ingen anstrengelser på å støtte Maud i England selv om hun lå på kanten av stupet. Helie (Elias), Geoffreys yngre bror, mente at han hadde krav på sin andel og krevde Maine. Ikke før denne saken var blitt avgjort var det en annen adelsmann fra angevin som gjorde opprør, Gerald Berlay, nylig utpekt seneschal av Poitou av Ludvig VII. Han ledet et opprør i sørlige Anjou mot Geoffrey V.

Henrik II og den nominelle grunnleggelse av Angevin-riket

Geoffrey V av Anjou.

Stefan hadde på ingen måte oppgitt sine krav på Normandie, selv om Ludvig VII hadde anerkjent Geoffrey Plantagenet som hertug. En allianse mellom de to kongene var mulig på grunn av saken om Gerald Berlay. Ludvig VII sa seg enig i å anerkjenne Henrik Plantagenet som den nye hertug i 1151 i utbytte for å få normanniske Vexin. Da Geoffrey V døde, kun 38 år gammel, ble Henrik Plantagenet greve av Anjou i 1151. I henhold til den fortelling som ble fortalt av William av Newburgh (på 1190-tallet) hadde Geoffrey erklært at Henrik måtte gi Anjou til en av sine yngre brødre, også kalt Geoffrey, om han skulle vinne den engelske kronen. For å tvinge Henrik til sverge på det hadde Geoffrey V beordret til å bli etterlatt uten en begravelse inntil Henrik sverget at han ville si fra seg Anjou om han vant England.

Henrik II Plantagenet, den første Angevin-kongen.

I mars 1152 ble Ludvig VII og Eleanora av Aquitaine skilt under påskudd av blodsslektskap ved kirkerådet i Beaugency ettersom paret var blitt uforsonlige. Eleanora ble etterlatt som hertuginne av Aquitaine, men under kongens styre i henhold til vilkårene i skilsmissen. Åtte uker senere giftet hun seg med Henrik Plantagenet som faktisk ikke var mindre i slekt med henne enn Ludvig VII. Da Henrik ble hertug av Aquitaine og Gascogne var det opplagt at han ikke ville oppgi Anjou til sin bror ettersom det ville splitte hans rike i to deler. Et forbund av alle fiendene til Henrik ble dannet av Ludvig VII: Kong Stefan av England og sønn Eustace IV av Boulogne (gift med søster av Ludvig VII), Henrik den liberale (trolovet til Ludvigs datter), Robert av Dreux (bror av Ludvig) og endelig Henriks bror Geoffrey som ikke hadde noe håp om skaffe seg Anjou lenger.

I juli 1152 angrep den franske kongens hær Aquitaine mens Ludvig VII selv, sammen med Eustace IV, Henrik den liberale og Robert av Dreux angrep Normandie. Geoffrey gjorde opprør i Anjou mens Stefan angrep Angevin-lojale i England. Flere anglo-normanniske adelige skiftet allianse ved den kommende katastrofen. Henrik Plantagenet var i gang med å seile til England for å forfølge sitt krav på den engelske tronen da hans besittelser ble angrepet. Han dro først til Anjou og tvang Geoffrey til å overgi seg før han seilte til England i januar 1153 før å møte Stefan. Han hadde det hell at Ludvig VII ble syk og trakk seg fra konflikten mens hans forsvarsverker holdt stand mot angriperne. Etter syv måneder i krig og politisk spill feilet han dog med å bli kvitt kong Stefan.

Da endret det seg igjen ved at Eustace IV døde brått under merkelige omstendigheter, «rammet av Guds vrede», dette var det siste strå for den engelske kongen og Stefan oppga kampen mot Henrik, noe som ble bekreftet i traktaten i Wallingford. Stefan gjorde Henrik Plantagenet til sin arving og etterfølger på den betingelse at de landområder som hans familie hadde i England og Frankrike ikke skulle bli rørt. Det var de samme betingelser som Maud hadde nektet etter hennes seier ved Lincoln. Henrik Plantagenet ble Henrik II av England i desember 1154. Spørsmålet om hans ed for Anjou og hans bror Geoffrey ble tatt opp igjen. Henrik foreslo kompensasjoner for broren i Rouen i 1156, men Geoffrey avslo og dro tilbake til Anjou for igjen å gjøre opprør mot Henrik. Om Geoffrey hadde et moralsk krav var hans militære posisjon tilsvarende svak. Ludvig VII ville ikke blande seg inn etter at Henrik II betalte hyllest til konge av Frankrike som hans føydale lensherre for Normandie, Anjou og Aquitaine. Henrik II knuste brorens opprør og han måtte deretter nøye seg med en årlig pensjon.

Utvidelser av Angevin-riket

Henrik II arbeidet for å kreve ytterligere områder under seg og for å skaffe en ring av vasallstater, særlig rundt England og Normandie, som en buffersone. De mest opplagte var Skottland, Wales, Bretagne og Flandern, noe som også ble et utgangspunkt for ytterligere utvidelser.

David I av Skottland hadde dratt fordeler av kaoset i England under Stefan til å erobre Cumberland, Westmorland og Northumberland. I Wales hadde betydningsfulle ledere som Rhys ap Gruffydd og Rhys ap Gruffydd reist seg. I Bretagne var det ingen bevis for at hertugen av Bretagne, Eudes, hadde anerkjent normanniske overherredømme. De vitale grensefestninger, Moulins-la-Marche og Bonmoulins, hadde aldri blitt erobret av Henrik Plantagenet og var i besittelse av Robert av Dreux. Greve Thierry av Flandern hadde gått inn i Ludvig VIIs allianse i 1153. Lengre sør hadde greven av Blois erobret Amboise. Fra Henrik IIs perspektiv var det flere saker å løse.

Situasjonen i 1154.

Kong Henrik II viste seg å være en dristig konge; han var også aktiv og mobil. Selv om han ofte var mer til stede i Frankrike enn i England som Ralph av Diss, domprost av St Pauls, uttalte ironisk: «Det er ingenting å sende for å binge kongen tilbake til England, annet enn Tower of London».

Festninger og skanser i Frankrike

Henrik II hadde kjøpt Vernon og Neufmarché allerede i 1154. Fra nå av var den nye strategien regulert av de kongelige husene Plantagenet og Capet. Ludvig VII ville ikke nekte for hans eget mislykte forsøk på å knuse Henrik II. På grunn av Angevins kontroll over England i 1154 var det meningsløst å ikke innse at Angevins styrker var overlegne hans egne. Henrik II ville ikke stoppe å kreve landområder før hele normanniske Vexin var helt og holdent hans. Thomas Becket ble sendt som ambassadør til Paris i 1185 for å lede forhandlingene og han framviste all den prakt som Angevin kunne frambringe. Ludvigs datter Marguerite, som fortsatt var et spedbarn, ble lovet bort til Henriks sønn. Marguerites medgift skulle være normanniske Vexin og Henrik II skulle gi tilbake festningene Moulins-la-Marche og Bonmoulins. Til gjengjeld ble Amboise gitt tilbake til Henrik II.

Flandern

Selv om Thierry av Alsace hadde deltatt i angrepene mot Henrik II sammen med Ludvig VII var ullhandelen mellom England og Flandern for viktig til at fiendeskap skulle hindre den, og forholdet endret seg i en slik grad at greven utpekte Henrik II til verge av hans land slik at han selv kunne dra på pilegrimsreise til Jerusalem. I 1159 døde Vilhelm av Blois, greve av Boulogne, uten arvinger. Han var Stefans siste sønn, og etterlot titlene som greve av Boulogne og greve av Mortain ledige. Henrik absorberte Mortain inn under sine egne riker, men ønsket å tilby Boulogne til Thierrys sønn Mathieu av Alsace som giftet seg med Marie av Boulogne. Med tittelen greve av Boulogne ble fulgt av betydelige gods i London og Colchester.

England solgte det meste av sin ull til Flandern via havnen i Boulogne. En allianse med disse to landene ble deretter logisk sett forseglet med dette bryllupet og godsene i England. Henrik II måtte få Marie ut av hennes kloster først, noe som hadde vært en vanlig praksis i England siden den normanniske erobringen. I 1163 viser de få gjenværende dokumenter at Henrik II og Thierry fornyet den traktat som ble signert i sin tid av Vilhelm I av England. Flandern skulle skaffe Henrik II med riddere i utbytte for en årlig tributt i penger.

Bretagne

I Bretagne hadde hertug Conan III, erklært sin sønn Hoèl av Cornwall som en løsunge og gjorde ham arveløs. Det var hans søster Bertha av Bretagne som ble hertuginne av Bretagne som gjorde sin ektemann på den tid, Eudes, til formelt hertug. Hoël hadde vært med-regent sammen med sin svoger, og måtte nå nøye seg med å bli greve av Nantes. Bertha var enke etter Alan, 1. jarl av Richmond, som hun allerede hadde en sønn med, Conan IV, og som ble jarl av Richmond i 1148. Han var Henrik IIs perfekte kandidat til å bli den nye hertugen av Bretange da enhver hertug med besittelser i England var av betydning for å ha lettere kontroll på kontinentet.

I 1156 ble hertugdømmet Bretagne rammet av generell uro og strid som førte til at Conan IV ble ny hertug mens befolkningen i Nantes kalte på Henrik IIs hjelp mot Hoël. Henriks bror Geoffrey ble gjort til den nye greve av Nantes av Henrik II, men han holdt ikke tittelen lenge da han døde i 1158, kun 24 år gammel. I 1158 styrte Conan IV kortvarig som greve av Nantes, men Henrik II tok tittelen samme år ved å mønstre opp en hær i Avranches som trussel. I 1160 giftet Henrik II sin kusine Margarete av Skottland til Conan. Han utpekte deretter erkebiskopen i Dol. Uten en tradisjon med et sterkt styre i Bretagne vokste misnøyen blant adelen. Dette førte til et opprør som besvarte i 1166. Henrik II trolovet sin egen 7 år gamle sønn Geoffrey til Conans datter og tvang senere Conan til å abdisere til fordel for sin framtidige svigersønn, noe som gjorde Henrik II til den reelle herskeren av Bretagne, ikke hertugen. Den bretonske adelen satte seg sterkt imot dette og flere angrep mot Bretagne fulgte, først i 1167, så i 1168 og endelige i 1173. Hver av disse invasjonene førte til konfiskeringer og Henrik II satte inn sine egne menn isteden, William Fitzhamo og Rolland av Dinan. Selv om Bretagne ikke var formelt en del av Plantagenets len var landet under fast kontroll av kongen i England.

Skottland

Mynter preget av Vilhelm I av Skottland

Henrik II møtte Malcolm IV av Skottland i 1167 i spørsmålene om Cumberland, Westmorland og Northumberland, tidligere erobret av hans bestefar David I. I 1149, før Henrik II ble mektig, hadde han gitt en ed til David om at landene nord for Newcastle skulle tilhøre kongen av Skottland til evig tid. Malcolm minnet ham om denne eden, men Henrik II føyde seg ikke. Det er ingen bevis for at henrik fikk en dispersjon fra paven denne gangen, slik William av Newburgh sa det «... klokelig overveide kongen av England det, som hadde bedre argument på grunn av sin langt sterkere makt».

Malcolm IV ga opp og betalte hyllest til Henrik II til fordel for Huntingdon som han hadde arvet fra sin far.

Vilhelm I av Skottland, den såkalte «Løven», var den neste kongen av Skottland, og var lite fornøyd med Henrik II siden han hadde fått Northumberland av kong David i 1152, og derfor mistet landet til Henrik II da Malcolm IV overga det i 1157. Som en del av et forbund med Ludvig VII invaderte Vilhelm I først Northumberland i 1173 og deretter på nytt året etter, og han ble tatt til fange på pinlig vis i nærheten av Alnwick. Han ble deretter nødt til å signere den harde og ydmykende traktaten i Falaise. Engelske garnisoner ble utplassert i festningene Edinburgh, Roxburgh, Jedburgh og Berwick og sørlige Skottland var da under like fast engelsk kontroll som Bretagne var. Rikard I av England opphevet denne traktaten i utbytte for penger som kunne finansiere hans korstog.

Wales

• Se også Gwynedd, Deheubarth, og Powys

Wales etter traktaten i 1267.

Rhys ap Gruffydd av Deheubarth, og Owain av Gwynedd var modne for forhandlinger. Henrik II hadde angrepet Wales tre ganger, i 1157, 1158 og 1163 for å få dem til å svare hans innkallelser til hoffet. Men vilkårene var for strenge og waliserne gikk til opprør mot ham. Henrik invaderte for fjerde gang i 1164 med en massiv hær som Brut y Tywysogion (Prinsenes krønike) beskrev: «... en mektig hær av håndplukkede krigere fra England og Normandie og Flandern og Anjou og Gascogne og Skottland...» og hans hensikt var «... føre bort i jern og ødelegge alle britonere (walisere)».

Dårlig vær, regn og oversvømmelser og stadig bakholdsangrep fra waliserne forsinket angevinske hæren of forhindret erobringen av Wales. En rasende Henrik II fikk walisiske fanger mishandlet, men Wales forble trygg for en stund til. Invasjonen av Irland i 1172 fikk Henrik II til avgjøre saken ved forhandlinger med Rhys ap Gruffydd.

Irland

• Se også, Normanniske Irland

Ytterligere ekspansjonsplaner ble overveiet da Henrik IIs siste bror ikke hadde et len. Den hellige stol ville støtte en erobring av Irland om det brakte den irske kirke inn under Roma. Henrik II fikk Romas velsignelse i 1155 i form av en pavelig bulle, men han måtte utsette invasjonen på grunn av alle pressende saker i hans eksisterende besittelser.

Henrik IIs bror William FitzEmpress, greve av Poitou, døde i 1164 før han ble installert på Irland, men kongen oppga ikke erobringen av den grunn. I 1167 ble en irsk småkonge, Diarmait Mac Murchada, anerkjent av Henrik II og tillatt å samle soldater i England og Wales for å gå imot andre irske konger. Angriperne hadde innledningsvis stor suksess i å skaffe seg områder i Irland, såpass mye at Henrik II selv dro over med en stor hær i oktober 1171. Hans demonstrasjon av makt fikk de fleste innfødte ledere til å anerkjenne ham som deres herre. Selv Ruaidrí Ua Conchobair, konge av Connacht, som krevde å være overkonge av Irland, ga sin hyllest til Henrik II.

Da Diarmait av Leinster snart døde innsatte Henrik II sine egne menn i befestninger som Dublin og Leinster. Han ga også uerobrete kongedømmer som Cork, Limerick og Ulster til sine menn og forlot Irland igjen. I 1177 gjorde han Johan av England, sin yngste sønn, til den første lord av Irland, selv om Johan var altfor ung da han gikk i land på Irland i 1185. Han feilet i å gjøre sin autoritet gjeldende og dro tilbake til England. Først 25 år senere kom han tilbake da andre normannere hadde reist festninger og installert egen interesser.

Toulouse

Carcassonne var en befestet by i grevskapet Toulouse

Eleanora av Aquitaines forfedre hadde krevd det store landområdet Toulouse ettersom det pleide å være den sentrale makten i de eldre hertugdømmet Aquitaine i tiden under Odo den store. Henrik II og kanskje også Eleanora selv var sannsynligvis ikke beslektet med denne linjen av hertuger (Eleanora var Ramnulfid mens Henrik II var Angevin). Toulouse var en meget stor by, tungt befestet og langt rikere enn mange andre byer. Dens strategiske betydning lå i dens plassering mellom Atlanterhavet og Middelhavet. Grevskapet Toulouse var også den største av statene innenfor kongedømmet Frankrike med den store tilgangen til Middelhavet og omfattet betydningsfulle byer som Narbonne, Cahors, Albi, Nîmes og Carcassonne.

Toulouse var ikke et enkelt bytte. Byen var meget stor og godt befestet, og ikke minst var Raymond V av Toulouse gift med Ludvig VIIs søster. Å angripe Toulouse ville bety å sette fredsavtalen med den franske kongen i fare. Grevskapet hadde i tillegg også flere andre befestede områder.

I juni 1159 samlet Henrik II i Poitiers det som sannsynligvis var den største hæren han noensinne hadde samlet, dannet av tropper fra alle hans len, fra Gascogne til England, og i tillegg støttet av forsterkninger sendt av Thierry av Alsace og Malcolm IV av Skottland. Henrik II angrep fra nord mens andre av hans allierte, familien Trencavel og Ramon Berenguer IV av Barcelona åpnet en annen front. Han greide dog ikke å erobre byen Toulouse, og de påfølgende stridene om Toulouse ble kalt for «Førtiårskrigene» av William av Newburgh.

Henrik II erobret Cahors foruten en rekke festninger i Garonnedalen i regionen Quercy. Han kom tilbake i 1161, men ble deretter for opptatt av konflikter andre steder og lot sine allierte kjempe mot Toulouse. Alfonso II av Aragón hadde interesser der og ble med i krigen. I 1171 inngikk Henrik II i en allianse med Humbert av Maurienne og skaffet således ytterligere en fiende til Raymond V. I 1173 ga Raymond V endelig opp i Limoges etter et tiår med konstant krigføring. Han ga sin hyllest til Henrik II, til dennes sønn Henrik den unge konge og til hans andre sønn, Rikard Løvehjerte, nylig utpekt hertug av Aquitaine.

Angevins høydepunkt (1160 - 1199)

Ludvig VII mottar sine geistlige, fra et middelaldermanuskript.

Ludvig VII av Frankrike var kjent av sine samtidige for sin fromhet og for sin varme følelser for fred. Stefan av Paris skrev om den franske kongen «Han var så from, så rettferdig, så katolsk og vennlig, at om du så hans enkelhet i væremåte og klær, ville du tenke, om du ikke allerede kjente ham, at han var ikke en konge, men en religiøs mann. Han var en som elsket rettferdighet, en som forsvarte de svake.»

Selv Walter Map, en samtidig engelsk satirisk skribent, har vært vennlig i sine beskrivelser av den franske kongen, og hans prising av Ludvig VII sto i kontrast til den harde kritikken han rettet mot andre konger.

Til tross for Ludvig VIIs kjærlighet for fred og hans hat for vold og krig, og angrepene på Toulouse gjorde det klart at fredsavtalen med Henrik II betydde muligheten for krig andre steder. Ludvig VII var selv i en vanskelig posisjon. Hans undersåtter var mer mektig enn han selv var, og mest ille var hans egen mangel på en mannlig arving. Constance av Castilla, hans andre hustru, døde i barsel i 1160, og han annonserte at han ville gifte seg på nytt med Adèle av Champagne. Henrik II presset på for at hans sønn Henrik den unge konge skulle bli gift med Ludvigs datter Margarete, to år gammel, og som det ble erklært i 1158, normanniske Vexin skulle gå til ham som hennes medgift. Om Ludvig VII død uten en mannlig arving ville Henrik den unge konge være den neste konge av Frankrike (om den saliske lov ble oversett).

Henrik II sammen med Thomas Becket, fra manuskript fra 1200-tallet.

I 1164 fant kong Ludvig en ustyrlig alliert i Thomas Becket, nå erkebiskop av Canterbury. Kong Ludvig og Becket hadde tidligere møtt i 1158, men nå var omstendighetene helt forskjellige. Ludvig hadde allerede fått andre geistlige flyktninger, og ble av den grunn kalt Rex Christianisimus («den mest kristne konge») av John av Salisbury

Thomas Beckett ble myrdet i Canterbury i 1170, og den kristne verden la skylden på Henrik II. Ludvig som hadde beskyttet den ilske erkebiskopen fikk tilsvarende moralsk overmakt, men den franske kongens militære makt var fortsatt langt svakere.

I 1165 forsvant den mulige etterfølgelsen av Henrik den unge konge til franske krone da Ludvigs tredje hustru Adele fødte en sønn, Filip II August av Frankrike. Med en mannlig arving var freden over. Henrik II krevde Auvergne og marsjerte inn i 1167 og deretter krevde han Bourges som ble angrepet i 1170. Ludvig VII svarte med å angripe normanniske Vexin, noe som tvang Henrik II til å omplassere tropper nordover og da marsjerte Ludvig VII sørover og befridde Bourges.

Henrik II behandlet sine landområder og erobringer aldri som en sammenhengende rike, men mer som private besittelser som han planla å fordele blant sine sønner. Henrik den unge konge ble kronet som konge av England i 1170, men styre aldri som medkonge. I 1172 ble Rikard Løvehjerte hertug av Aquitaine. I 1181 ble Geoffrey hertug av Bretagne. Johan ble lord av Irland i 1185 mens Leonora ble lovet til Alfonso VIII av Castilla med Gascogne som medgift under krigen mot Toulouse i 1170 (da Leonora var ni år gammel). Denne fordelingen av land mellom sine gjorde det dog vanskeligere å kontrollere sønnene, og flere av dem vendte seg mot ham.

Etter at Henrik den unge krevde en del av sin arv, England eller Normandie eller Anjou, men Henrik II den gamle konge nektet å gi fra seg noe. Henrik den unge konge dro da til Ludvig VII. Eleanora av Aquitaine blandet seg også inn i striden på sønnenes side, og både Rikard og Geoffrey allierte seg med deres bror mot kongen. Stater som Henrik II hadde underkastet seg gikk også imot ham på brødrenes side. En annen konge som sluttet seg til Ludvig VII var Vilhelm I av Skottland. Filip av Alsace, greve av Flandern, sluttet seg også til, og det samme gjorde greven av Boulogne, og Theobald V av Blois. Til tross for den store motstanden kom Henrik II seirende ut av konflikten. Med sine store rikdom kunne han rekruttere store mengder leiesoldater mens sønnene plyndret klostre for å betale sine menn. Henrik II tok sin hustru til fange og stengte henne inn foruten at han også fikk tatt den skotske kongen til fange grunnet dennes overmot. Han kjøpte grevskapet Marche, og hevdet at franske Vexin og Bourges skulle bli gitt til ham, men denne gangen var det ikke invasjonshær klar til å hevde kravet.

Filip II August og Rikard Løvehjerte

Richard Cœur de lion.

Filip II August av Frankrike.

Ludvig VII døde og ble gravlagt i Klosterkirken Saint-Denis i 1180. Hans sønn Filip II August, kun 15 år, ble den neste kongen. Hans politikk ble snart å sette Henrik IIs sønner opp mot ham. Rikard Løvehjerte hadde styrt Aquitaine siden 1175, men hans politikk til sentralisere landet blitt upopulært i hertugdømmets østlige del, hovedsakelig Perigord og Limousin. Han ble anklaget for mange forbrytelser der, både mord og voldtekt. Om Rikard ikke var populær i Aquitaine, var Filip II August ikke bedre likt av sine samtidige med kommentarer som beskrev ham som en slu, manipulerende, kalkulerende, gjerrig og lite elegant hersker.

I 1183 slo Henrik den unge konge seg med i et opprør i Limoges mot Rikard for å overta Rikards stilling. De fikk med seg Filip II August, Raymond V og hertug Hugo III av Burgund. Da Henrik den unge konge døde brått av sykdom i 1183 ble Rikard ikke lenger truet. Hans bror ble gravlagt i katedralen i Rouen.

Rikard ble samtidig Henrik IIs eldste sønn og arvet Henrik den unge konges status. Henrik II beordret ham å overgi Aquitaine til sin yngre bror Johan, noe Rikard nektet. Selv hadde Henrik II for mye annet å gjøre til å håndtere dette. Vilhelm I av Skottland krevde å få sine festninger tilbake, og da hans sønn var død krevde den franske kongen å få normanniske Vexin levert tilbake. Henrik II ba da Riakrd om å overgi Aquitaine til Eleanora mens han skulle få beholde kontrollen. I 1183 hadde Raymond V tatt Cahors tilbake og Rikard ble bedt om å ta en hær mot Toulouse. Geoffrey av Bretagne kranglet heftig med sin bror Rikard, og det var opplagt at den franske kongen kunne utnytte det, men Geoffreys brå død i Paris i 1186 endte konspirasjonen. I 1187 var derimot Filip II og Rikard blitt nære allierte.

I 1188 angrep Raymond V igjen med støtte fra huset Lusignan. Det gikk rykter om at Henrik II hadde selv finansiert opprøret. Samtidig ble Normandie angrepet av Filip II og han erobret festninger i Berry. I 1188 møttes Filip II og Henrik II for å diskutere fred igjen, men Henrik II nektet å gjøre Rikard til sin arving. En fortelling mener at Rikard skal ha sagt: «Nå til sist må jeg tro at hva jeg alltid hadde trodd var umulig».

Det var det endelige sammenbrudd for Henriks strategi. Først ga Rikard hyllest til kongen av Frankrike for alle de landområder i Frankrike som faren holdt. Da Rikard og Filip II angrep Henrik II var det ingen støtte for ham i Aquitaine lenger, og samtidig grep Bretagne anledningen til å angripe ham. Selv hans fødested Le Mans ble erobret og Tours falt også snart. Da han ble omringet i sin festning i Chinon ble Henrik II tvunget til å overgi seg. Han betalte en stor tributt med penger til Filip II og måtte sverge at alle hans undersåtter i Frankrike og England skulle anerkjenne Rikard som deres herre. Henrik II døde kun to dager senere, og hadde da lært at hans yngste sønn Johan også hadde sviktet ham og gått over til motsatt side. Den gamle kongen ble gravlagt i Fontevraud-klosteret.

Eleanora, som hadde blitt holdt fengslet av Henrik ble nå satt fri mens Rhys ap Gruffydd grep anledningen til å gjøre opprør og erobre de sørlige delene av Wales som Henrik hadde annektert. Rikard I ble kronet som konge av England i Westminster Abbey i november 1189 mens han allerede var innsatt som hertug av Normandie, greve av Anjou og hertug av Aquitaine. Filip II krevde normanniske Vexin tilbake, men denne saken ble henlagt da Rikard I annonserte at han ville gifte seg med Alys, grevinne av Vexin, som var Filip IIs søster. Han anerkjente også at Auvergne var ment å tilhøre den franske kronen og ikke Aquitaine som var Henrik IIs krav. I Storbritannia åpnet Vilhelm I av Skottland for forhandlinger for å få satt traktaten i Falaise til side, og for rede penger ble en enighet oppnådd.

Det tredje korstoget

• Se hovedartikkel, Tredje korstog

Beleiringen av Akko, 1189-1191.

Det neste prioritet var korstoget som hadde vært utsatt i lenge nok. Rikard I var klar for å gjøre sin religiøse plikt, men hadde også andre grunner for å delta. Hans stamfar Fulko av Anjou hadde vært konge av Jerusalem og den nåværende kongen var Guy av Lusignan, en adelsmann fra Poitou mens hans hustru, Sibylla, var ikke mindre enn Rikards kusine. Korstoget som saker i Frankrike var grunnene til at Rikard I ikke tilbrakte mer enn seks måneder i England i løpet av sitt regime.

Før han reiste hadde Rikard I sikret seg at intet gikk galt mens han selv var i Det hellige land. Det var liten tvil om at greve Raymond V av Toulouse ville gripe muligheten av å utvide sitt territorium inn i Aquitaine. For å stå imot denne trusselen bygde Rikard I en allianse med kongen av Navarra, Sancho VI den vise. På veg til Midtøsten giftet han seg med Berengaria av Navarra i 1191, og således tilbakeviste Alys. For å berolige Filip II August aksepterte han at om han fikk to sønner skulle den yngste få en av hans franske besittelser og styre det som vasall for den franske kongen.

Administrasjonen som ble etterlatt mens kongen var på korstog gikk ganske bra da et angrep fra greven av Toulouse ble slått tilbake ved hjelp av Sancho VI. I Det hellige land gikk enigheten mellom Rikard I og Filip II August over, og Rikard I klarte også å bli uvenner med Leopold V av Østerrike ved å fjerne hans fane fra Akko. Mangt har blitt spekulert over hvorfor Filip II August dro tilbake til Frankrike, men dysenteri var den offisielle grunnen. Andre grunner var kanskje pressende konflikter i Frankrike.

Rikard I forlot Midtøsten i oktober 1192 og ville ha funnet sine riker intakt om han hadde nådd fram i tide, men da han nærmet seg Wien ble han arrestert av Leopold V og anklaget for å deltatt i mordet på dennes fetter Konrad av Montferrat, og overga ham til keiser Henrik VI av Det tysk-romerske rike. Mens Rikard I på ubestemt tid satt fengslet ble hans bror Johan av England ble tilkalt til Filip II Augusts hoff og aksepterte å gifte seg med Alys med ikke mindre enn Artois som medgift. I motytelse ble hele normanniske Vexin gitt til den franske kongen.

Dog, alle de militære styrker som Johan kunne samle var en gjeng leiesoldater da heller ikke den skotske konge Vilhelm I ikke ville delta i hans forsøk på å overta tronen, og isteden sendte Vilhelm I penger for Rikards løslatelse. Et annet opprør i Aquitaine ble slått ned av Elias de la Celle, men i Normandie ledet Filip II August selv krigshandlingene. Ved april 1193 hadde han nådd Rouen og selv hertugdømmets hovedstad ikke ble erobret kunne den franske kongen med sine allierte kontrollere alle havnene fra Rhinen til Dieppe. Konfrontert med denne situasjonen innrømmet Rikards regenter i traktaten ved Mantes i juli 1193 at Filip II August kontroll av de landområder han hadde erobert, blant annet normanniske Vexin, festningene Drincourt og Arques i Normandie, og festningene Loches og Châtillon i Tourraine foruten også en betydelig utbetaling straks Rikard I ble løslatt fra fangenskapet.

I en ny traktat i 1194 gikk innrømmelsene til Frankrikes konge langt videre da Tours med alle festningene i Tourraine og alle i østlige Normandie, unntatt Rouen, ble overgitt. Grevskapet Angoulême ble erklært uavhengig av Aquitaine, Vendôme ble overgitt til Ludvig I av Blois og Rotrou III av Perche fikk Moulins og Bonmoulins. Det samme året aksepterte keiser Henrik VI endelig løsepengene og frigjorde Rikard I fra fangenskapet.

Rikard settes fri, gjenvinner sine landområder og dør

Konstruksjonen av Château-Gaillard begynte under Rikards styre, men han døde før han kunne se det ferdig.

Rikard I var i en vanskelig posisjon. Filip II August hadde over store deler av hans landområder og hadde arvet Amiens og Artois. England var den sikreste av Rikards besittelser. Hubert Walter som hadde deltatt i korstoget ble utnevnt til justiciar. Rikard I overtok Johans herredømme over Irland og avviste Vilhelm I av Skottlands krav på de nordengelske områdene.

Rikard I hadde bare å krysse kanalen for kreve tilbake de områder som Johan hadde overgitt til den franske kongen. Sancho VII av Navarra, den framtidige kongen av Navarra, kom Rikard til hjelp ved å angripe Aquitaine, erobre Angoulème og Tours. Rikard selv fikk flere tilbakeslag i begynnelsen av krigen, men i oktober vendte krigslykken seg. Da gikk den nye greven av Toulouse, Raymond VI, over Rikards side. Han ble fulgt av Balduin IV av Flandern, den framtidige latinske keiseren, da han konkurrerte om Artois med den franske kongen. I 1197 døde Henrik VI av Det tysk-romerske rike og ble erstattet av Otto IV som var Rikards nevø. Renaud de Dammartin, greve av Boulogne, deserterte også fra Filip II August. Balduin IV invaderte Artois og erobret byen Saint-Omer mens Rikard drev krigføring i Berry og påførte den franske kongen et tungt nederlag ved Gisors, ikke langt fra Paris. En fredsavtale ble akseptert, og da hadde Rikard I gjenvunnet hele Normandie og holdt de flere områdene i Aquitaine enn tidligere.

Midt i framgangen måtte han slå ned et mindre opprør i Limousin. Mens han beleiret festningen Château de Chalus-Chabrol i april 1199 ble han truffet av en pil fra en armbrøst og døde senere av infeksjon. Hans kropp ble gravlagt i Fontevraud-klosteret ved siden av sin fars grav.

Johans regime og sammenbrudd (1199 - 1217)

Portrett av Johan av England, Rikard Løvehjertes yngste bror, fra Historia Anglorum 1250-1259

Ved nyheten om Rikard Is død erobret Filip II August raskt Évreux. Johan forsøkte å ta Angevins skattekiste og festningen i Chinon for å hevde sin makt, men den lokale skikk var sønnen til en eldre bror å foretrekke som etterfølger. Således anerkjente de Arthur I av Bretagne, sønn av Geoffrey II, hertug av Bretagne, som etterfølger. Kun i Normandie og i England klarte Johan å installere sitt styre. I Rouen i Normandie ble han gjort til hertug i april 1199, og han ble kronet til konge av England i mai ved Westminster Abbey. Han lot sin mor Eleanora styre Aquitaine.

Hans allierte, Aimeri av Thouars og tre adelsmenn fra Lusignan i Vienne, ledet et angrep mot Tours i et forsøk på å ta Arthur til fange og innsette Johan som greve. Aimeri ble lovet tittelen som seneschal om han greide oppgaven. Ved denne tid dro Johan til Normandie for å forhandle fram en fredsavtale med Filip II August. Ved å utnytte dette pusterommet samlet han Rikards tidligere allierte, særlig greven av Boulogne, greven av Flandern og keiseren av det hellige tysk-romerske rike. Til slutt hadde ikke mindre 15 franske grever sverget troskap til Johan som da var i en klart sterkere posisjon enn Filip II August. En sterk tilhenger av kongen, William des Roches, skiftet side overfor så mye makt og utleverte Arthur, som han var usett til å beskyte, til Johan. Arthur greide å unnslippe og flyktet til Filip II Augusts hoff. Det var på dette tidspunkt, i 1199, at greven av Flandern og mange andre riddere besluttet å dra på korstog. De forlot derfor Johans hoff og hans sterke posisjon ble av kort varighet. I 1200 måtte han akseptere traktaten av Le Goulet. Filip II August fikk bekreftelse at de land han tatt i Normandie ble slått sammen med ytterligere land i Auvergne og Berry. Johan ble anerkjent som overhode av Anjou mens han måtte sverge på ikke å blande seg inn om Filip II August ble angrepet, særlig av Otto IV av Det tysk-romerske rike.

Huset Lusignans sak og avgjørende nederlag

Hugo IX av Lusignan tok Eleanora som gissel og Johan måtte anerkjenne ham som grev av Marche, og således utvidet Lusignan sin makt i regionen. I august 1200 fikk Johan sitt første ekteskap annullert og giftet seg deretter med Isabella av Angoulême som allerede var forlovet med Hugo X av Lusignan, sønn av Hugo IX. Johan konfiskerte deretter La Marche. Familien Lusignan krevde at Filip II August tok affære, og den franske kongen innkalte Johan som sin vasall til sitt hoff. Johan nektet å møte sin konge, og Filip II August benytt sin makt som hans overherre til å konfiskere alt land som Johan hadde i Frankrike. Filip aksepterte deretter unge Arthur I av Bretagne som sin vasall, og overdro Poitou, Anjou, Maine, og Tours til Arthur i 1202. Raymond VI, greve av Toulouse, gikk sammen med Filip II August, og det samme gjorde Renaud de Dammartin. De fleste av Johans andre allierte var enten i Det hellige land eller hadde sviktet ham. Av dem, kun Sancho VII av Navarra, sto lojalt sammen med ham, men han var i en vanskelig situasjon og var ikke stand til å yte mye støtte til den engelske kongen.

Arthur angrep Johan i Poitou med sine allierte fra Lusignan mens Filip II August angrep Normandie og erobret mange festninger langs grensen. Johan var i Le Mans mens angripene skjedde og besluttet å dra sørover. Johans styrker tok Arthur til fange sammen med Hugo X og 200 riddere. Denne suksessen ble hurtig fulgt av pågripelse av vicomte av Limoges som Johan sperret inne i Chinon. Året 1202 var en triumferende tid for Johan.

Men kong Johan led av en skjebnesvanger karakterbrist; «han kunne ikke motstå fristelsen til å sparke en mann når han lå nede». Han hadde glede av å ydmyke sine fiender. Etter at Arthur ble drept i fengselet, ganske sikkert på Johans direkte ordre, var det mange av de som hadde støttet Johan som vendte ham ryggen. Deretter raste det meste sammen for Johan og Angevin-riket.

Johans tidligere allierte, mange som nå aktivt kjempet imot ham, overga Alençon i Normandie over til Filip II August. Vaudreuil ble også overgitt uten kamp. Johan forsøkte å erobre Alençon tilbake, men ble tvunget til å trekke seg tilbake straks Filip II August kom med sin hær. Selv festningen Château-Gaillard falt i 1204 etter seks måneders beleiring. Det var et knusende nederlag. Filip II August fortsatte angrepene i Normandie og erobret Argentan, Falaise, Caen, Bayeux og Lisieux på kun tre uker. På samme tid erobret en styrke av riddere fra Bretagne Mont Saint-Michel og Avranches. Tours falt i 1204, Loches og selv Chinon fulgte i 1205; kun Rouen og Arques sto imot franskmennenes angrep. Rouen kapitulerte til slutt og åpnet sine porter for den franske kongen. Hertugfestningen ble deretter revet og en enda større ble bestilt.

Johans mor Eleanora døde i 1204. De fleste av adelen i Poitou gikk over til Filip II Augusts side ettersom de var lojale til Eleanora, men ikke til Johan. Etter Eleanoras død krevde Alfonso VIII av Castilla regionen Gascogne som var en del av medgiften som Henrik II hadde gitt hans datter. Gascogne var en av de få franske besittelsene i det en gang så mektige Angevin-riket som forble lojale, befolkningen sto i mot Alfonso og området forble under Johans kontroll.

Istedenfor krig endte Johan opp med en fredsavtale med Filip II August i 1206. Angevin-riket var da blitt redusert til Gascogne, Irland og England.

Felttog på De britiske øyer og tilbake til Frankrike

Etter at Normandie og Anjou var tapt måtte Johan gjøre sitt styre på Storbritannia ubestridt. Han angrep sørlige Wales i 1208, skotske grensen i 1209, Irland i 1210 og nordlige Wales i 1211. Disse felttogene ble ofte møtt med suksess, og Johan samlet deretter alle de ressurser han kunne samle for å finansiere et stort felttog i Frankrike. Beskatningen av jødene genererte på kort sikt en økning i inntektene. Samtidig tok han alle eiendommene til kirken, men det førte til at han ble bannlyst.

I 1212 var Johan klar til å invadere Frankrike, men et opprør i Wales tvang ham til å utsette planene, og deretter ble situasjonen forverret ved at misfornøyde baroner i England gjorde opprør. Samtidig forberedte Filip II August på å invadere England, men hans flåte ble ødelagt av William Longespée, jarlen av Salisbury, mens den lå oppankret i Damme. Da Johan fikk nyhetene om det franske nederlaget ga han ordre om at alle de styrkene som lå i beredskap for forsvaret av England til å seile til Poitou. Han gikk i land i La Rochelle i 1214 og ble da alliert med Renaud de Dammartin, prins Fernando av Portugal, greve av Flandern, og selvfølgelig Otto IV. Planen var at hans allierte skulle angripe nordøstlige Frankrike mens han selv skulle angripe fra sørvest. Johan dro til Gascogne og forsøkte å installere seg selv i Agens, men ble slått tilbake. I motsetningen til Normandie hadde Filip II August aldri angrepet Poitou som kunne hadde byttet side. For å kunne angripe Paris fra England var det langt lettere å gå gjennom Normandie enn gjennom sørvest og kong Filip II August konsentrerte derfor sine styrker der.

Sverdet svingte to veger ettersom det var langt enklere for Filip II August å invadere England fra Normandie. Som en konsekvens ble Poitou etterlatt uten en sterk kongelig og militær tilstedeværelse. Johan forlovet sin datter Joan til Hugo X av Lusignan og overga Saintonge og øya Oléron foruten også muligheter av ytterligere besittelser i Touraine og Anjou. Dette var en stor gevinst for huset Lusignan som Johan overga for å få dem som allierte.

Pierre I var hertug av Bretagne på denne tiden. Han var lojal til Frankrikes konge, men hans krav på å herske over Bretagne var svak. Eleanora av Bretagne hadde et sterkere krav da hun var søster av den avdøde Arthur. Johan hadde tatt henne til fange og benyttet henne som pressmiddel mot Pierre på den ene siden samtidig som han tilbød ham Richmond i England på den andre siden. Pierre I avslo å endre allianse, og selv ikke at hans bror Robert III av Dreux, som ble tatt til fange i nærheten av Nantes, fikk ham til endre sin stilling.

Filip II August seiret ved Bouvines.

Johan gikk inn i Angers og erobret den nybygde festningen ved Roche-au-Moine, men Filip II Augusts sønn prins Ludvig dro i all hast fra Chinon og tok festningen tilbake ved å tvinge Johan til trekke seg tilbake. Selv om dette var et tilbakeslag hadde Johan i det minste gjort jobben for hans allierte enklere ved å skille franskmennenes hær, men i det avgjørende slaget ved Bouvines den 27. juli 1214 var det isteden kong Filip II August som vant en overveldende seier over Johans allierte.

• Fernando av Portugal ble tatt til fange
• Otto IV ble nær tatt til fange. Hans stilling i Tyskland falt sammen da han ble veltet av sønnen til keiser Fredrik II, Filip av Schwaben, som var alliert med Filip II August.
• Renaud de Dammartin ble tatt til fange og satt fengslet resten av livet inntil han begikk selvmord.
• William Longespée, som hadde ledet de engelske styrkene, ble også tatt til fange, og siden utvekslet med Robert III av Dreux. Sistnevntes far Robert II hadde også kjempet i slaget.

Johan var beseiret, økonomien til kongedømmet England var gått konkurs, og målt opp mot sin bror Rikard I og sin far Henrik II var han en fiasko. Alle de pengene han hadde samlet og av all den makt som han brukt hadde ført til ingenting, og hans allierte var enten døde eller tatt til fange.

Fransk invasjon av England

I 1215 var de engelske baronene overbevist om at Johan ikke ville respektere avtale i det charter, siden kalt for Magna Carta, som han hadde signert i juni samme år. I motytelse sverget baronene troskap til kongen, men charteret inneholdt blant annet en viktig klausul som ingen føydal hersker kunne leve med: hvis 25 baroner var uenig i kongens avgjørelser kunne de overstyre kongen med makt, noe som betydde at Johan var konge i kun navnet. Da det brøt ut ny krig mellom opprørsbaronene og kongen, sendte baronene et brev til det fransk hoff hvor de tilbød den engelske kronen til prins Ludvig. Ved november sendte den franske kongen en hærstyrke til London for å støtte opprørerne. Den 22. mai 1216 gikk den franske hæren med flere franske adelige og 1200 riddere i land i England ved Sandwich, ledet av prins Ludvig selv. Denne formidable hæren fikk Johan til å flykte og Ludvig erobret London og Winchester. Ved august kontrollerte Ludvig det meste av østlige England, kun Dover, Lincoln og Windsor forble lojale til kongen. Selv kong Alexander II av Skottland reiste hele vegen ned til Canterbury for å gi sin hyllest til prins Ludvig og anerkjente ham som Englands konge

Johan døde to måneder senere, den 18. oktober 1216, beseiret selv i England. Med Johans død forsvant også grunnen for krigen, og den franske prinsen synes brått som mer av en trussel enn Johans ni år gamle sønn Henrik. Ludvig hadde blitt anerkjent av de engelske baronene som konge, men han hadde aldri blitt kronet. I all hast ble gutten kronet, ikke i London hvor Ludvig hadde installert seg, men i festningen Devizes ved klosteret Gloucester Abbey den 28. oktober 1216.

Regent ble den allment respekterte William Marshal som ba baronene om ikke å klandre gutten for farens synder. Han lovte også at han og de andre regentene skulle styre landet i henhold til Magna Carta. Han klarte også å skaffe støtte fra paven, som allerede hadde bannlyst prins Ludvig. William Marshal fikk etterhvert overtalt de fleste baronene til endre allianse og bli med på å angripe Ludvig. Krigen varte et års tid, og til tross for at han tok flere festninger besluttet Ludvig tidlig i 1217 å dra tilbake til Frankrike etter forsterkninger. Han måtte slåss seg fram til kysten, tapte deler av hæren og klarte med nød å nå fram til Winchelsea hvor de ble reddet av den franske flåten. Ludvig gikk i land ved Sandwich på nytt og marsjerte til Dover. Ludvig fikk to nye tunge nederlag, denne gangen til sjøs, og med nederlaget fikk han heller ikke forsterkninger, noe som gjorde det umulig for Ludvig å fortsette kampen. Den 11. september 1217 ga Ludvig opp den engelske krone ved å signere traktaten i Lambeth hvor han aksepterte en symbolsk sum for å dra hjem.

Angevin-rikets fall og ettermæle

I boken Capetian France 987 – 1328 ble det gitt grunner for at Angevin-riket falt sammen: «Det er ofte sagt at huset Plantagenets landområder på slutten av 1100-tallet at det var et storrike i forfall, delt av forræderiet til Henrik IIs sønner og holdt sammen bare med vanskeligheter av Rikard I og Johan; og at forsøket på å holde dem sammen overanstrengte deres ressurser og underminerte deres makt fra innsiden, gjorde deres overlevelse som en felles enhet ganske umulig. Således ble Filips erobring uunngåelig, og Johans ansvar er i høy grad redusert.»

Det århundret, 1100-tallet, hvor England var en del av Angevin-riket var preget på en rekke måter.

Latin ble benyttet de lærde og skriftlærde, i regjeringen, i lovverket og ikke minst kirken gjennom 1100-tallet. Latin var et levende språk som ble hele tiden beriket av nye lånord i et samfunn i stadig endring. Når det klassisk ordforrådet ikke strakte til nølte de ikke med å benytte engelske eller franske ord. Således kom purkacia fra purchases (innkjøp), drana av drain (avløp), cropum av crop (avling) og videre. Blandingen av to eller tre språk ble mer økende med tiden.

Angevin-kongene, den herskende klasse av anglo-normannere og hoffet snakket fransk, mens bøndene, håndverkerne, soldatene og den store andelen av folket snakket kun engelsk. Ordrer og instrukser ble gitt på engelsk, og engelsk og latin. En rekke skrifter fra erkebiskopen av Canterbury var tospråklige fra til Henrik IIs tid, og menn framførte sin sak i en landsens domstol på engelsk i 1116 og antagelig lenge etter. I hvilken grad aristokratiet fra Normandie og andre angevinske besittelser i Frankrike ble kjent med den engelske språk er vanskelig å avgjøre, men antagelig var det en språklig innflytelse fra barnepleiere, tjenere og gårdsfolk. Henrik II og hans etterkommere hadde franske drikkevaner og foretrakk vin framfor øl og cider som deres forgjengere drakk. En del vin ble faktisk produsert lokalt, men utenlandsk vin, både vinum expensibile og vinum dominicum, kom fra Poitou, Gascogne, og Auxerre til relativ kostbare priser. Engelsk vin ble solgt for 10 shilling for en tønne mens de fra Anjou gikk for 24 shilling. Konsum av vin var således for de rike, men i løpet av 1200-tallet ble det fraktet vin til Storbritannia i mengder. Prisene ble mer overkommerlige og ble drukket av alle samfunnslag og så langt nord som Hebridene. Også i Skottland ble det solgt vin i Aberdeen og Dundee. Irland imoprterte vin ved salg av huder.

1100-tallet var også århundret for gotisk arkitektur, først kjent som «Opus Francigenum» (den franske stil) fra arbeidene til abbed Suger ved Saint-Denis i 1140. Gotisk som religiøs arkitektur introdusert i England, i ettertiden karakterisert som «Tidlig engelsk periode» eller «Lancet-gotikk», og var en konsekvens av Angevin-rikets franske innflytelse, født og spredt på samme tid, og begynte rundt 1180 eller 1190. Dens tidligste opptreden var i koret i klosterkirken St Denis ved Paris, men selv før den tid hadde en del trekk blitt benyttet i Durhamkatedralen i England med en kombinasjon av romansk stil og førgotiske stiltrekk. Ved 1175 var gotisk arkitektur blitt solid etablert i England da koret i Canterburykatedralen ble fullført av William av Sens.

Huset Plantagenets personlige våpenskjold har blitt et symbol for England.

De engelske kongenes motto er etter sigende fra denne tiden: «Dieu et mon droit» («Gud og min rett») var Rikard Løvehjertes ord og Angevin-kongene tok også tre kravlende løver som sitt symbol. Om disse symbolene ikke representerte England først da de var huset Plantagenets personlige våpenskjold, er de i dag ofte representert med England, særlig det engelske nasjonale fotballaget. Normandie og Aquitaine benyttet tilsvarende symboler med leoparder på deres flagg, skjønt det til Normandie er antagelig det eldste i denne sammenheng.

Fra en politisk synsvinkel ble sakene på kontinentet gitt større oppmerksomhet fra de engelske kongene enn sakene i England allerede under normannerne, men under angevinene ble det klart at maktbalansen i Frankrike var av større betydning og angevin-kongene tilbrakte mer tid utenfor England enn i landet, særlig Rikard Løvehjerte. Da Normandie og Anjou var tapt ble huset Plantagenet for første gang ble sett på som utelukkende engelske konger som hadde Gascogne som enslige besittelse på kontinentet. Det eneste som var igjen av Normandie, den viktigste besittelsen til Angevin-riket, var Kanaløyene.

Om historien hadde gått annerledes

Den hypotetiske fortsettelsen og utvidelsen av Angevin-riket over flere århundrer har vært emne for flere fortellinger av alternativ historie. Historisk har både engelske og franske historikere sett sammenstilling av fransk og engelsk land under angevinsk kontroll som noe av en villfarelse og en fornærmelse til nasjonal identitet. For engelske historikere har landene i Frankrike blitt spådd for å være en hindring og byrde, mens franske historikere har betraktet en hypotetisk union som et engelsk imperium.

Den engelske historikeren og konservative politikeren Thomas Babington Macaulay skrev i sitt historieverk i 1849 om en union av Frankrike og England: «Hadde Plantagenetene, noe som en tid synes sannsynlig, lyktes i å forene hele Frankrike under deres styre, er det sannsynlig at England aldri ville ha hatt en uavhengig eksistens. Englands prinser, herrer, prelater ville ha vært av en annen rase og et annet språk fra håndverkere til «the tillers of the earth». Inntektene fra Englands store eiere ville ha blitt brukt på festligheter og annet ved bredden av Seine. Det edle språket til Milton og Burke ville ha forblitt en landsens dialekt, uten en litteratur, uten en bestemt grammatikk, og uten en fastlagt ortografi, og ville ha blitt forlatt med hån for bruk kun av bønder. Ingen mann av engelsk raffinering ville ha steget til høy rang, unntatt ved å bli i tale og vaner en franskmann...»

Litteratur

• Aurell, Martin: The Plantagenet Empire 1154-1224, Longman 2007
• Aurell, Martin (red.): Noblesse de l'espace Plantagenêt (1154–1224), Centre d'études supérieures de civilisation médiévale, 2001 (En samling essay av franske og engelske forfattere, tospråklig kildebok.
• Bartlett, Robert: England Under the Norman and Angevin Kings, 1075-1225, New Oxford History of England, Oxford University Press, 2002
• Gillingham, John: The Angevin Empire, Hodder Arnold 2001
• Hallam, Elizabeth: The Plantagenet Chronicles, Barnes & Noble, 2000
• Matthew, Donald: Britain and the Continent 1000-1300: The Impact of the Norman Conquest. London 2005
• Powicke, Maurice: The Loss of Normandy, 1189-1204: Studies in the History of the Angevin Empire, Manchester University Press, 1999

Eksterne lenker

• The Angevin Empire
• Empire of Henri II d'Anjou