Angelus Silesius (egentlig Johannes Scheffler; døpt 25. desember 1624 i Breslau, død 9. juli 1677 i Breslau) var en tysk katolsk prest, mystiker og forfatter.[9][10] Hans psevdonym er latin for «schlesisk budbærer».[11]

Angelus Silesius
FødtJohann Scheffler
desember 1624[1]Rediger på Wikidata
Wrocław[1][2][3]
Død9. juli 1677[4][5][6][7]Rediger på Wikidata
Wrocław[8]
BeskjeftigelseMedisinsk forfatter, presbyter, lyriker, skribent, teolog Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Leiden
Université de Strasbourg
NasjonalitetErkehertugdømmet Østerrike
GravlagtSaint Matthew church in Wrocław

Scheffler kom fra en protestantisk familie, og var opprinnelig lege.[12] Som attenåring skrev han seg inn ved universitetet i Strassburg, der han studerte medisin og jus, men året etter flyttet han til Leiden. Det kan ha vært her han kom i kontakt med dissentere, for ulike religiøse sekter søkte tilflukt i området. Han medga å ha lest atskillige av Jakob Böhmes verker som ble utgitt i Amsterdam, og unnskyldte seg med at «i Nederland kommer man borti all slags ting», men det takket han Gud for, ettersom det var slik han hadde funnet frem til det han holdt for sannhet. Fra Leiden dro han videre til den medisinske læreskolen i Padua, hvor han ble doktor i filosofi og medisin i 1648.[13]

Han konverterte i 1652 til katolisismen og ble en overbevist tilhenger av motreformasjonen. Han ble presteviet i 1661. Han er en av få katolske lyrikere i den tyskspråklige barokklitteraturen.

I 1657 utga han en diktsamling, Heilige Seelenlust, oder geistliche Hirtenlieder der in ihren Jesum verliebten Psyche[14] («Hellige sjelelyst, eller åndelige hyrdesanger av den i sin Jesus forelskede Psyche»). I sitt mest kjente dikt, «Den kjerubinske vandringsmann», fra 1657, er han inspirert av kristen mystikk fra blant andre Jakob Böhme og Mester Eckhart, og skildrer sjelens oppstigning i Gud, med et panteistisk uttrykk for enhet mellom Gud og menneske.[15] Diktet er skrevet i to-raders kupletter. Tittelen på diktet ble satt ved andre utgave, i 1675.

Des Angelus Silesius Cherubinischer Wandersmann (1905)

Scheffler frydet seg over mystikkens paradokser, som når han mente at Guds essens er kjærlighet, men også at Gud ikke kan elske noe som er mindreverdig i forhold til ham selv; men da Gud ikke kan være et kjærlighetsobjekt for seg selv uten å gå ut over seg selv, må han anta fysisk skikkelse, dvs. bli menneske. Gud og menneske er derfor grunnleggende én.[16]

Da han skiftet tro, mistet han sin ungdoms venner, og ble plaget av protestantiske motstandere som svermet rundt ham «som veps», sa han, og forfulgte ham med satirer og karikaturer. Samtidig tok mange katolikker avstand fra ham, frastøtt av hans misjonerende væremåte. Heldigvis fikk han senere i livet en god venn som støttet ham i hans siste år, da han slet med alvorlig sykdom.[13]

Flere av salmene hans ble oversatt til dansk av Brorson (1694-1764) som selv var salmedikter.[17] Også i oversettelse skildres Schefflers opplevelse av unio mystica, foreningen med guddommen, som iblant sterkt erotisk betont: «Deg min søte skatt å møte med mitt kyss og favnetak; og å skue deg, min drue, er min lengsel natt og dag.»[18]

Tekster på norsk rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. februar 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Brockhaus og Efron Encyclopedisk Oppslagsverk. Bind Iа, 1890, «Ангелус Силезиус», verkets språk russisk[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Angelus Silesius (ADB)[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Angelus-Silesius, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Angelus Silesius[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ International Music Score Library Project, IMSLP-identifikator Category:Silesius,_Angelus, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6vq7nsn, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ (no) «Angelus Silesius» i Store norske leksikon
  10. ^ Den Levende kjærlighets flamme: kristen mystikk fra Augustin til vår tid. Oslo: Gyldendal. 2000. s. 180-183. ISBN 8205265054. 
  11. ^ Marcus, Aage (1962). Mystik og mystikere: en antologi. Oslo: Gyldendal. s. 135. 
  12. ^ Brynildsen, Aasmund (1960). Det nye hjerte og andre essays. Oslo: Dreyer. s. 130-145. 
  13. ^ a b «I ANGELUS SILESIUS». www.sacred-texts.com. Besøkt 2. februar 2023. 
  14. ^ «'Heilige Seelen-Lust, oder Geistliche Hirten-Lieder der in ihren Jesum verliebten Psyche : allen liebhabenden Seelen zur Ergetzligkeit und Vermehrung ihrer heiligen Liebe zu Lob und Ehren Gottes an Tag gegeben'». www.digitale-sammlungen.de. MDZ. Besøkt 2. februar 2023. 
  15. ^ Epoker og diktere: Vestens litteraturhistorie. Oslo: Gyldendal. 1979. s. 315. 
  16. ^ «Angelus Silesius». 1911 Encyclopædia Britannica. Volume 2. Besøkt 2. februar 2023. 
  17. ^ «Angelus Silesius». Den Store Danske (dansk). lex.dk. Besøkt 2. februar 2023. 
  18. ^ «Varslingsklokken: Berte Kanutte Aarflot – bondekone og vekkerrøst | HTML Full Text | Nordic Open Access Scholarly Publishing». press.nordicopenaccess.no. Besøkt 2. februar 2023. 
  19. ^ Angelus Silesius (1955). Den kjerubinske vandringsmann. Oslo: Dreyer. 
  20. ^ Angelus Silesius (1974). Den kjerubinske vandringsmann. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203059635.