Andre fransk-dahomeiske krig
Andre fransk-dahomeiske krig var en konflikt mellom franske og dahomeiske styrker, i tidsrommet 1892–1894, i området hvor dagens Benin ligger. Krigen etterfulgte første fransk-dahomeiske krig, der franskmennene vant to større trefninger, og til slutt førte til fredsforhandlinger. Dette førte til at Kongedømmet Dahomey overlot kystbyen Cotonou til franskmennene, mot at de betalte en årlig toll for videre handel. De dahomeiske styrkene var imidlertid langt ifra slått, og etter en opprustning, der de blant annet skaffet seg våpen fra tyske handelspartnere, angrep de landsbyer som hadde kommet inn under fransk herredømme etter den første krigen. Dette ble oppfattet som en åpenbar provokasjon fra Frankrike, som erklærte krig tilbake. Igjen viste Frankrike seg sterkere, og etter kamper som varte over to år nådde franske styrker den dahomeiske hovedstaden Abomey. Mot slutten sendte Dahomey en delegasjon til franskmennene for å inngå avtale om våpenhvile; denne ble avslått og Frankrike tok kontroll over både hovedstaden og riket som helhet. Sammen førte disse to krigene til oppløsningen av Kongedømmet Dahomey, og området ble isteden underlagt Frankrike som Fransk Dahomey.
Forløp rediger
Kongedømmet Dahomey hadde vært det dominerende maktsentrum i denne delen av Afrika fra tidlig 1700-tall av,[1] og hadde aktivt deltatt i den transatlantiske slavehandelen ved å selge slaver til europeiske handelspartnere.[2] Etterhvert ble imidlertid slavehandelen avviklet fra europeisk side, der stadig flere land innførte restriksjoner og lover mot slavehandel.[3] Isteden ble palmeolje en viktig handelsvare.[3]
Franskmennene ønsket kontroll over kystbyen Cotonou, for å sikre adgangen til områdene for den største palmeoljeproduksjonen. I 1863 inngikk den franske visekonsulen en muntlig avtale med Dahomeys representant i byen. Franskmennene mente avtalen betydde at Dahomey avsto Cotonou til Frankrike, noe kong Glele bestemt avviste. Han hadde bare ment at avtalen ga dem tillatelse til å drive handel der, og fortsatte å kreve inn toll fra byen.[4] Dette eskalerte til en første fransk-dahomeiske krig i 1890, der franske styrker samlet i Cotonou først ble angrepet av dahomeiske styrker.[4] De franske styrkene viste seg overlegne dahomeiske styrkene, som måtte trekke seg tilbake med større tap.[5] To måneder inntraff enda et slag, i Atchoupa, som franskmennene også vant, hovedsakelig på grunn av bedre våpen.[6]
Etter slaget om Atchoupa fulgte fredsforhandlinger mellom de stridende partene, og en fredsavtale ble signert 3. oktober 1890. Krigen var en stor seier for Frankrike, og en fornedrende, men øyeåpnende erfaring for Dahomey. Kong Behanzin skjønte at hans hær ikke kunne motstå franskmennene uten moderne våpen, så han begynte å kjøpe våpen og ammunisjon fra tyske handelsfolk i Whydah. Våpnene ble til dels betalt med slaver, som nå ble kalt kontraktarbeidere, for å omgå forbudet mot slavehandel.[6] Til tross for fredsavtalen mente begge parter at de nå gikk inn i en periode som var mer en våpenhvile enn en varig fred.
Konflikten rediger
Konflikten ble startet på nytt ved at fon-krigere fra Dahomey igjen raidet landsbyer i Ouémé-dalen, i mars 1892. Dette var landsbyer som kongedømmet Porto-Novo gjorde krav på, mens kong Behanzin hevdet at dalen var Dahomey-land. En franskmann som bodde i Porto-Novo dro oppover elva Ouémé med kanonbåten «Topaze» for å rekognosere. Båten ble angrepet av dahomeiske krigere, og fem av franskmennenes soldater ble såret. «Topaze» returnerte til Porto-Novo, og fon-krigerne fortsatte sine angrep.[7]
Da nyheten om hendelsene nådde Paris, erklærte Frankrike krig mot Dahomey igjen. Denne gangen var Dahomey bedre forberedt. Den beskjeden kong Behanzin sendte tilbake var at hvis de ønsket krig, var han klar. «Jeg ville ikke stoppe om den varte i 100 år og drepte 20 000 av mine menn».[7] 15. juni 1892 innførte franskmennene en blokade langs kysten, for å hindre Dahomey i å kjøpe flere våpen og ammunisjon. Krigshandlingene startet med at franske kanonbåter bombet landsbyer i nedre del av Ouémé-dalen, og i august begynte den franske hæren å bevege seg innover landet til grensen mellom Porto-Novo og Dahomey. Franskmennenes endelige mål var Dahomeys hovedstad Abomey. På veien stoppet de og slo leir i flere landsbyer. Fon-krigerne angrep dem gjentatte ganger, og tapte. Den første kampen sto i Dogba, 17. september, omtrent 80 km nord for grensen mellom Dahomey og Porto-Novo. Fon-krigerne angrep, kampen pågikk i tre–fire timer, og Dahomey mistet flere hundre krigere, mens Frankrike mistet fem.[8]
De neste månedene fortsatte kampene i ulike landsbyer på veien mot Abomey. Hver gang gikk det hardest ut over dahomeerne. Det eneste de oppnådde med sine stadige angrep mot franskmennenes stillinger og leirer, var å sinke den velorganiserte franske hæren på deres vei mot Abomey. Fon-krigerne var vant til nærkamp, og var sjanseløse mot franskmennenes angrep med 50 cm lange bajonetter. I november 1892 foregikk de siste kampene. Det aller siste slaget ble utkjempet 4. november i landsbyen Diohoué ved et kongelig palass utenfor Cana. Etter en hel dags kamp måtte dahomeerne gi seg, nok en gang etter ha blitt utsatt for bajonettangrep.[9]
Ettervirkninger rediger
5. november sendte Dahomey en delegasjon til franskmennene for å inngå avtale om våpenhvile. Delegasjonen mislyktes og 16. november 1893 marsjerte den franske hæren inn i Abomey. Kong Behanzin nektet å la hovedstaden falle i fiendens hender, så han tente på bygningene og evakuerte byen. Han selv og den resterende delen av den dahomeiske hæren flyktet nordover. Franskmennene heiste trikoloren over Singboji-palasset, som delvis hadde motstått brannen.[9]
15. januar 1894 overga kong Behanzin seg til franskmennene, etter forgjeves å ha forsøkt å bygge opp igjen hæren. Han ble sendt i eksil til Martinique. Krigen var offisielt over. Dahomey ble et protektorat under Frankrike.[9] Franskmennene visste at kongen hadde en viktig posisjon under fon-folkets religiøse seremonier og i andre religiøse sammenhenger. De satte derfor inn en ny konge, Agoli-Agbo, i 1894. Kongen hadde ikke lenger noen reell makt, men fortsatte å ha en viktig seremoniell stilling til 1900, da han ble avsatt, angivelig på grunn av at han hadde uttalt seg kritisk om en ny skatt som var innført av de franske myndighetene.[10] De avskaffet da monarkiet i landet og innførte direkte styre.[9] Agoli-Agbo var i eksil fra 1900 til 1910. Da tillot franskmennene at han kom tilbake.[10]
I 1904 ble landet en fransk koloni, Fransk Dahomey, og innlemmet i Fransk Vest-Afrika. Dahomey var da et av de siste afrikanske landene som ble kolonisert, som ofre for den europeiske imperialismen.[11] Fra 1958 ble Fransk Dahomey en selvstyrt koloni og fikk navnet Republikken Dahomey. Republikken fikk full uavhengighet i 1960, og i 1975 ble navnet endret til Folkets republikk Benin. I 1991 ble navnet igjen forenklet til Republikken Benin, République du Bénin på fransk.
Referanser rediger
- ^ Law 1988, s. 431
- ^ Law (1986), s. 240
- ^ a b Monroe (2016)
- ^ a b Alpern (1998), s. 192–193
- ^ Alpern (1998), s. 195
- ^ a b Alpern (1998), s. 196–197
- ^ a b Alpern (1998), s. 198
- ^ Alpern (1998), s. 200
- ^ a b c d Alpern (1998), s. 205–206
- ^ a b «The History of the Kingdom of Dahomey». Black History Month 2020 (engelsk). Besøkt 6. september 2020.
- ^ «Kingdom of Dahomey - New World Encyclopedia». www.newworldencyclopedia.org. Besøkt 5. desember 2020.
Kilder rediger
- Alpern, Stanley B. (1998). Amazons of black Sparta : the women warriors of Dahomey (engelsk). New York : New York University Press.
- Law, Robin (1986). «Dahomey and the slave trade : reflections on the historiography of the rise of Dahomey». Journal of African history. 17 (2): 237–267 – via Jstor.
- Monroe, J. Cameron (2011). «In the Belly of Dan : space, history, and power in precolonial Dahomey» (PDF). Current Anthropology. 52 (6): 769–798 – via jstor.org.