André Chénier

fransk poet
Denne artikkelen omhandler forfatteren. Om operaen av Umberto Giordano (1896) som er inspirert av dikterens liv, se Andrea Chénier.

André Chénier (egentlig André Marie (de) Chénier, født 29. oktober 1762 i Galata ved Istanbul, død 25. juli 1794 i Paris) var en fransk lyriker og skribent.

André Chénier
André Chénier
FødtAndré-Marie Chénier
30. okt. 1762[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Istanbul[5][6]
Død25. juli 1794[1][7][2][5]Rediger på Wikidata (31 år)
Paris[5]
BeskjeftigelseLyriker, skribent Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Paris, Sorbonne
FarLouis de Chénier
MorElisabeth Santi Lomaca
SøskenMarie-Joseph Chénier[5]
NasjonalitetFrankrike
GravlagtPicpus Cemetery
UtmerkelserConcours général

André Chénier skrev greskinspirert, sterkt følelsesbetont lyrikk i en formelt fri stil. Han står som en overgangsfigur mellom klassisismen og romantikken i fransk diktekunst.

Broren Marie-Joseph skapte seg et navn som dagsaktuell dramatiker under den franske revolusjonen og i årene etter.

Liv og virke rediger

Chéniers far, Louis de Chénier, var en velstående tøyhandler i Istanbul. Moren, Elisabeth Lomaca, stammet fra byens greske minoritetsbefolkning. På grunn av økonomiske problemer som følge av sjuårskrigen flyttet de til Paris i 1765. Familien ble splittet da faren, som hadde hatt en bigeskjeft som fransk konsul i Istanbul, ble fransk konsul i Marokko. Moren og de tre eldste barna ble i Paris, mens en onkel som var tøyhandler i Carcassonne tok hånd om André og Marie-Joseph.

I 1773 kom de to brødrene tilbake til Paris, der de fikk en solid humanistisk utdanning på Collège de Navarre. I morens litterære salong vanket de blant litterater, kunstnere, naturforskere og arkeologer, og oppmuntret av dette selskapet holdt Andrea Chénier rundt 1778 sine første opplesninger av egne dikt. I 1784–1785 var den intellektuelt allsidig interesserte levemannen på en lengre dannelsereise i Sveits og Italia.

Chénier fortsatte å skrive og resitere dikt i morens salong også etter at han var tilbake i Paris. Blant gjestene i salongen var Ponce Denis Écouchard Lebrun, en av tidens mest omtykte forfattere av anakreonteistiske dikt. I Epître à Lebrun («Rimbrev til Lebrun») la Chénier fram en klassisistisk poetologisk doktrine om at de gamle mestrene måtte etterlignes, og skrev i samsvar med sin egen doktrine lyrikk i en tidsriktig neoklassisistisk anakreonteistisk stil etter greske og latinske forbilder. Han gav diktene navn som bucoliques (hyrdedikt), élégies, épigrammes, odes, hymnes og poèmes. En del av disse diktene, spesielt elegiene, er inspirert av svermerisk kjærlighet til en viss «Camille» – den gifte Michelle de Bonneuil.

I tillegg til lyrikk i egentlig forstand, skrev Chénier lengre dikt i samsvar med epokens smak, f.eks. det poetologiske fragmentet L’Invention (1787) der han forfekter den klassiske doktrine. Arbeidet var tenkt som en opptakt til to stort anlagte læredikt etter Lebruns forbilde: Hermès og L'Amérique. Verkene ble aldri ferdigstilt, men bevarte fragmenter som Sur des pensers nouveaus faisons des vers antiques («la oss dikte antikke vers om nye tanker») antyder en høytflyvende tankediktning med formål om å framstille tidens viten om natur og geografi.

Mot slutten av 1787 tok Chénier en post som sekretær for den nyutnevnte franske ambassadøren i London, men han mistrivdes i London og var ofte på besøk hjemme i Paris. På avstand fulgte han med stigende begeistring den franske revolusjonens første fase. Tilslutt sa han opp stillingen i diplomatiet og reiste tilbake til Paris for å delta med pennen som våpen. Broren Marie-Joseph hadde i mellomtida lyktes å skape seg et navn som politisk dramatiker, men i motsetning til ham tilhørte André de moderate revolusjonære og var talsmann for konstitusjonelt monarki og en meritokratisk forfatning. André Chénier skrev krasse angrep på de radikale jakobinerne, både på diktform og i pamfletter, og da de grep makten i august 1792 gikk han delvis under jorda. Etter at kongen ble henrettet i januar 1793, flyktet Chénier fra Paris og levde i skjul hos venner i Versailles. Fra denne tida stammer diktet Ode à Charlotte Corday, der han priser attentatkvinnen for mordet på den radikale politikeren Jean-Paul Marat. I Versailles skrev han en gruppe dikt som regnes til hans beste, Les Pièces à Fanny, inspirert av en ung kvinne han møtte under flukten.

På begynnelsen av 1794 ble Chénier arrestert og dømt til døden. Mens han ventet på å bli henrettet, skrev han skarpe politisk-satiriske dikt som han smuglet ut med skittentøyet. I en gruppe dikt som senere fikk navnet Iambes («jamber») protesterer han opprørt mot terrorveldets menige håndlangere, infâmes soldats. Diktene i Iambes viser at Chénier makter å kombinere klassisk poetikk med en enkel og uforstilt gjengivelse av egne opplevelser, noe som gjør dem til et ekte vitnesbyrd fra revolusjonstida.

Siden Robespierre hadde lagt Chénier for hat, maktet verken venner eller broren å redde ham. Bare to dager etter at Chénier var henrettet ble tyrannen styrtet, og selv henrettet den påfølgende dagen. Broren, som også sto på Robespierres liste, ble reddet ved at skrekkveldet fikk en brå slutt.[8]

Betydning og ettermæle rediger

 
André Chénier av David d'Angers (1839)

I sin egen tid var Chénier en kort periode kjent som publisist og pamflett-skribent. Kun få av hans litterære arbeider ble trykt, og på grunn av hans tidlige død ble mange aldri ferdigstilt. I 1819 kom lyrikken hans ut i en samleutgave,[9] dermed ble diktene hans for første gang tilgjengelig for en bredere lesekrets.

Chéniers verk fikk innflytelse både på den romantiske dikterskolen og på Les parnassiens, en diktergruppe som var aktive etter 1850. For begge skolene var Chénier et forbilde på grunn av det vakre språket, den uttrykksfulle billedbruken og de autentiske følelsene. En vemodsfylt grunnstemning spilte også inn, og det samme gjorde nok hans tidlige og tragiske død.

Flere forfattere og kunstnere har latt seg bevege av Chéniers skjebne, eksempelvis er han hovedperson i Umberto Giordanos opera Andrea Chénier (uroppført i 1896), selv om handlingen stort sett er fiksjon.

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Andre de Chenier, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Andre-Marie-de-Chenier, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 31280, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 16200[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som André Marie de Chénier, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0017493[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d Kratkaja literaturnaja entsiklopedija[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ EB-11 / Chénier, André de[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ BnFs generelle katalog, BNF-ID 12094849t, besøkt 31. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Edvard Beyer, F. J. Billeskov Jansen, Hakon Stangerup, P. H. Traustedt (red.): Verdens litteraturhistorie. Følsomhetens tid. Bind 6 (1750–1800), J. W. Cappelens Forlag AS 1972. ISBN 82-574-0068-8. S. 220.
  9. ^ Œuvres complètes, Paris, Baudouin frères, Foulon et Cie libraires, 1819.

Kilder rediger

Litteratur rediger

  • Pierre Prades: Ils ont tué le poète. André Chénier (3 octobre 1762-25 juillet 1794). Paris: Editions des écrivains 1998. ISBN 2-84434-056-3
  • Wolfgang Sykorra: Frankreich 1800. Chénier, i europaLyrik 1775-heute. Gedichte und Interpretationen. Utgitt av Klaus Lindemann. Paderborn-München-Wien-Zürich: Ferdinand Schöningh 1982, sidene 103–116. ISBN 3-506-75045-3
  • Elisabeth Quillen: L'Angleterre et l'Amérique dans la vie et la poésie d'André Chénier. Berne o.a.: Lang 1982. (= Publications universitaires européennes; Sér. 13, Langue et littérature françaises; 74) ISBN 3-261-04986-3
  • Ulrich Töns: Studien zur Dichtung André Chéniers. Münster: Aschendorff 1970. (= Forschungen zur romanischen Philologie; 20)

Eksterne lenker rediger

(en) André Chénier – kategori av bilder, video eller lyd på Commons