Anakreon
Anakreon (gresk: Ἀνακρέων) (født ca. 582 f.Kr., ca. 485 f.Kr.)[1] var en gresk lyrisk poet, kjent for sine drikkesanger og hymner. Senere grekere i hellenistiske Alexandria inkluderte ham i den kanonske liste av ni lyriske poeter. Hans poesi i det frivole hoffet til Polykrates er preget av erotiske og dionysiske viser, om kjærlighet og vin.
| Anakreon Ἀνακρέων | |||
|---|---|---|---|
 En antikk byste av Anakreon i Louvre, Paris | |||
| Født | ca 582 f.Kr. Teos | ||
| Død | ca 485 f.Kr. Teos? | ||
| Beskjeftigelse | Lyrisk poet | ||
| Nasjonalitet | Gresk | ||
Liv og virke rediger
Anakreon ble født på Teos, en jonisk gresk by i på kysten av Anatolia. Navnet og identiteten til hans far er emne for diskusjon hvor ulike autoriteter (som Suda) nevner fire ulike muligheter: Skythianos, Eumelos, Parthenios, eller Aristokritos.[2] Da perserne rundt 545 f.Kr. under Kyros den store angrep Lydia og hovedstaden Sardis, dro mange grekerne, blant dem Anakreon, i landflyktighet framfor å bli igjen og overgi deres by til den persiske hærføreren Harpagos. Anakreon synes å ha deltatt i kampene hvor han i henhold til hans egen innrømmelse, ikke utmerket seg selv. De seilte nordover til Trakia hvor de grunnla en koloni ved Abdera. Anakreon synes å ha deltatt i kampene hvor han i henhold til hans egen innrømmelse, ikke utmerket seg selv. Noen av hans dikt er antagelig blitt til i Trakia, blant annet et som det kun er bevart en eneste linje fra. Det fortelles om en som kaster fra seg skjoldet i «den skjønt strømmende flodens bølger».[3]
Fra Trakia reiste han senere til hoffet til Polykrates, en tyrann på Samos. Han skal etter sigende ha fungert som en lærer for Polykrates, og at han hadde tyrannens tillit, i henhold til Herodotos[4] som bemerker at poeten satt i den kongelige kammer da publikum fikk høre den persiske budbringeren. Til gjengjeld for sin gunst og beskyttelse skrev Anakreon mange smigrende oder til Polykrates. Som sin senere kollega innen lyrikken, romeren Horatius, som var blant hans største beundrere og på mange vis en beslektet sjel, synes Anakreon å ha vært godt tilpasset hofflivet.[5]
Ved Polykrates' død sendte Hipparkhos, tyrannen i Athen og som hadde arvet sin fars litterære smak, en egen budbringer for å få den populære poeten til Athen på en galei med femti roere. I Athen ble Anakreon kjent med poeten Simonides fra Keos og andre medlemmer av dyktige kunstnere som var samlet rundt Hipparkhos. Da denne gruppen av kunstnere ble brutt opp ved drapet på Hipparkhos, synes det som om Anakreon vendte tilbake til sin opprinnelige hjemby på Teos hvor han, i henhold til en metrisk gravskrift tilskrevet hans venn Simonides, døde og ble gravlagt.
Før han dro til Teos, i henhold til andre kilder, fulgte han Simonides til hoffet til Ekekrates, et dynasti i Thessalia av ætten til aleuadene (Άλευάδαι; Aleuádai). Forfatteren Lukianios nevner Anakreon blant de eminente menn som levde til de ble meget gamle, det vil si ha fylt 84 år. Om en anekdote gitt av Plinius den eldre er sann,[6] ble han kvalt av en stein fra vindrue, men denne historien har en stemning av en mytisk tilpasning av poetens vaner som glad i vin, noe som gjør den tvilsom og lite troverdig.
Anakreon var meget populær i Athen i lang tid og hvor hans statue ble sett på det Akropolis i Athen som lå rett i nærheten av det kjente Akropolis.[7] Ved siden av hans statue sto statuen til hans venn Xanthippos, far til statsmannen Perikles. På flere mynter i Teos er Anakreon avbildet hvor han holder en lyre i hendene, tidvis sittende, andre ganger stående. En marmorstatue som man mener framstiller Anakreon ble funnet i 1835 i distriktet Sabinos i Italia, men er i dag utstilt i Galleria Borghese i Roma.
Poetisk stil og form rediger
Anakreon skrev all sin poesi i den antikke joniske dialekten. Som all tidlig lyrisk poesi var den komponert for å bli sunget eller resitert til akkompagnement av musikk, vanligvis lyren. Anakreons vers var hovedsakelig i monodi, som betyr at de ble framført av en enkeltstemme framfor et kor.
I overensstemmelse med gresk poetisk tradisjon støttet hans poesi seg på metrikk i sin konstruksjon. Metrisk poesi er en særskilt taktfast form som avleder sin struktur fra mønstre av fonetiske egenskaper innenfor og mellom versenes linjer. De fonetiske mønstrene i Anakreons poesi, som all gresk poesi på hans tid, er funnet i strukturerte alternering av lange og korte vokallyder. Den joniske dialekten hadde også et tonal aspekt i seg som lånte en naturlig melodisk kvalitet til resitasjonen.
Anakreons versemål inkluderte anakreontikk som er de av hans oder på syv stavelser i linjen som handlet om kjærlighet og vin. Hans senere greske etterlignere som tok opp de samme emnene benyttet da anakreontiske versemål. I moderne tid er anakreontiske dikt korte lyriske stykker som holder seg til emnet, men ikke til versemålet.
Det greske språk er særskilt velegnet for denne metriske stilen av poesien, men lyden av versene lar seg ikke lett oversette til engelsk eller norsk. Som en konsekvens av dette har oversettere tendert til å utelate rim, trykk, strofiske mønstre og andre lyriske innretninger med utelukkende hva som er diktets emne. En del oversettere har forsøkt en mer begrenset oversettelse som selv om den mangler originalens lyd, kan likevel oppfattes som mer sannferdig til dens lyriske smak.
Tema og emner rediger
Anakreons poesi berørte allmenne emner om kjærlighet, lidenskap, kjærlighetsfortapelse, skuffelse, drikkelag, festing, festivaler, og observasjoner av dagliglivets mennesker og liv. Det er emnene til Anakreons poesi som har gjort dem kjente og til glede for generasjoner av lesere og tilhørere. Hans utstrakte popularitet inspirerte talløse etterlignere som bidro til å holde hans navn levende.
Anakreon hadde et omdømme som en komponist av hymner foruten hans bakkanale og erotiske elskovslyrikk som er vanligvis assosiert med hans navn. To korte hymner til den jomfruelige Artemis og den livsglade Dionysos består av henholdsvis åtte og elleve linjer, og står fremst blant de etterlatte dikt hvor opphavet ikke bestrides. Men hymner, særlig når de er adressert til guddommer som Afrodite, Eros og Dionysos er ikke så ulik den poesi som karakteriseres som «anakreonetisk» poesi ved at kontrasten i stil er så stor som ordene kan synes å antyde. Tonen i Anakreons lyriske åpenhjertighet har antagelig ført til en urettmessig vurdering både i antikken og i moderne tid av poetens personlige karakter. Den triple dyrkelsen av musene, vin og elskov som er tilskrevet ham som hans religion i et gammelt gresk epigram,[8], kan ha vært like så profesjonelt i de to siste tilfellene som i det første, og hans private karakter i dette var antagelig verken særlig bedre eller verre enn de av hans samtidige. Anakreon bemerker skarpsindig at han synes i det minste å ha vært edruelig når han skrev; og han benekter sterkt, som Horatius gjør, av den brutale karakteristikken at berusning er kun passende for barbarere og skytere (Fr. 64).
Av de fem bøkene med lyriske stykker av Anakreon som Suda og Athenaios nevner som eksisterende i deres tid finnes det i dag kun fragmenter, samlet fra sitater hos senere forfattere.
En samling av dikt av tallrike, anonyme imitatorer ble lenge antatt å ha vært verker gjort av Anakreon selv. Kjent som Anacreontea ble det bevart i et manuskript fra 900-tallet e.Kr. som også omfattet Anthologia Palatina (Den palatinske antologien). Diktene ble utgitt i 1554 med en oversettelse til latin av Henry Estienne, kjent som Stephanus, men lite er kjent om manuskriptets opprinnelse. Salmasius rapporterte å ha sett Anacreontea i et bibliotek i Heidelberg i 1607. I 1623 ble det gitt til pave Gregor XV etter at Heidelberg ble herjet og plyndret. Det ble stjålet fra Vatikanstaten av Napoléon Bonaparte i 1797. Det var da innbundet i to adskilte bind. Det ene av disse bindene ble gitt tilbake til Heidleberg mens det andre forble oppbevart i Bibliothèque nationale i Paris.
På 1600-tallet oversatte Thomas Stanley Anacreontea til engelske vers. Noen få dikt ble også oversatt av Robert Herrick og Abraham Cowley, begge på 1600-tallet. I Sverige kom det en oversettelse så tidlig som 1794 i form av Anacreons sånger.
Diktene i seg selv synes å ha bli diktet over en lang tidsepoke, fra tiden til Aleksander den store og fram til 400-tallet e.Kr. da kristendommen fikk sitt gjennombrudd i Romerriket. De reflekterte den lette og hjertelige elegansen til mye av Anakreons ekte verk, skjønt disse var ikke skrevet i den samme joniske dialekten som han benyttet. De viser også litterære referanser og stiler som har mer til felles med den tid da de faktisk ble skrevet.
Referanser rediger
- ^ Anacreon, Merriam-Webster
- ^ Aikin, John (1807): The Athenaeum: A Magazine of Literary and Miscellaneous Information..., s. 595
- ^ Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500, Oslo, s. 276
- ^ Herodotos: Historier, iii.121
- ^ Acosta-Hughes, Benjamin (2010): Arion's Lyre: Archaic Lyric into Hellenistic Poetry, Princeton University Press, s. 141-142
- ^ Plinius: Naturalis Historia, vii.7
- ^ I dag er dette Akropolis stedet hvor Akropolis' museum ligger og som ble åpnet i 2009.
- ^ Anthol. iii.25, 51
Litteratur rediger
- Greek Lyric II: Anacreon, Anacreontea, Choral Lyric from Olympis to Alcman (Loeb Classical Library), oversatt av David A. Campbell (juni 1989) Harvard University Press ISBN 0-674-99158-3 (Original gresk med engelsk oversettelser side for side)
- Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
Eksterne lenker rediger
- Poems by Anacreon, engelske oversettelser
- Lyrics and brief history of Anacreon in Heaven
- Portrætstatue af digteren Anakreon, dansk