Alveugle

art av ugler (Strigiformes)

Alveugle (Micrathene whitneyi) er en liten ugle, den eneste i slekten Micrathene.

Alveugle
Nomenklatur
Micrathene whitneyi
Cooper, 1861
Populærnavn
alveugle
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenUgler
FamilieUglefamilien
UnderfamilieSurniinae
SlektMicrathene
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: lavtliggende ørkenlandskap
Utbredelse: Sørvestlige USA og Mexico
Inndelt i
  • M. w. whitneyi
  • M. w. idonea
  • M. w. sanfordi
  • M. w. graysoni †

Beskrivelse rediger

Alveugle er den minste av uglene. Den er på størrelse med en spurv, og måler cirka 13–14 cm og veier omkring 36–48 g, avhengig av kjønn.

Den er gråbrun med hvite flekker på skuldrene og et hvitt bånd ved vristen. Den har ikke øredusker, øynene er gule, den har svært kort hale og lange vinger. Når den sitter når de foldede vingene nesten ned til halespissen. De har relativt lange ben og kan se «hjulbent» ut.


Habitat og utbredelse rediger

M. w. whitneyi hekker i sørøstlige California, sørlige Arizona, vestlige Texas og nordlige Mexico. Fra September trekker de sørover for å overvintre i sentrale og sørlige Mexico. Den trekker nordover igjen i siste halvdel av april eller først i mai.

M. w. idonea er en standfugl i sørlige Texas til sentrale deler av Mexico. Det samme er den isolerte bestanden M. w. sanfordi på den sydligste tuppen av Baja California-halvøya, og M. w. graysoniSocorro-øya som ligger sørvest for tuppen av Baja California. Den siste av disse døde ut mot slutten av det 20. århundre, sannsynligvis omkring 1970.


Levevis rediger

Alveugler lever hovedsakelig av insekter, og befinner seg derfor gjerne i omgivelser hvor det er mange slike. Den jakter gjerne i agave- og ocotillo-planter, der møll og andre insekter ofte sover i blomstene. Alveugle kan også spise skorpioner, og er i stand til å fjerne giftbrodden deres. De sees ofte når de jakter på flyvende insekter i kveldsskumringen. Flukten kan minne om enkelte fluesnappere.

I begynnelsen av hekketiden kan de høres ved solnedgang til mørkets frembrudd når de kaller på hverandre. Lyden er et høyt vrinsk eller kakling. Hannen og hunnen piler rundt i trærne og kaller på hverandre.

De legger reiret i nordvendte forlatte hakkespetthull i kaktus eller trær, hvor hunnen legger 3 runde, hvite egg. Hun ruger dem i om lag 3 uker før ungene klekkes, vanligvis i slutten av juni eller begynnelsen av juli. Ungene er flyvedyktige etter ca. 1 mnd, og klarer seg selv fra slutten av juli.

Referanser rediger

Eksterne lenker rediger