Alterskap
Et alterskap har hengslede dører som kan lukkes slik at bildene kan skjules eller vises etter liturgiske krav. Alterskapet brukes også på alteret.
I senmiddelalderen besto altrene i Norge og Nord-Europa oftest av et snekret, utskåret, malt og forgyllet alterskap. Rommene i alterskapet var ofte fylt med figurer av helgener eller figurerer som fremstiller en historie. Disse skapene var en viktig del av sengotikkens kunst. Den flamske malerne Hubert og Jan van Eyck laget også alterskap, blant annet alterskapet i St. Bavo-katedralen i Gent.[1]
Alterskap i Norge rediger
.jpg)
Tidligere har man ment at alterskapene i senmiddelalderens Norge var importert av hanseatene fra Nordtyskland, særlig fra Lübeck. De ble dermed avfeid som «importkunst», men konservator Kristin Kausland sier at alterskapene i Norge var fremstilt med andre teknikker enn i Lübeck. Stilistisk er alterskapene påvirket av utlandet, men materialer og teknikker er ofte norsk håndverk. Det var laugsforbud mot å bruke falskt gull til forgylling. Like fullt ble gull imitert på ulike måter. Det er bare i Norge Kausland har sett noen tilsvarende blanding av teknikker og materialer. Det må ha eksistert verksteder som spesialiserte seg på fremstilling av kirkekunst, spesielt i Bergen som hadde mye kontakt med utlandet. Kausland fant prislister på fargepigmenter tilgjengelige i Norge.[2] Kristin Kausland viser i sin avhandling at materialbruk og teknikker var lokale og del av en håndverkstradisjon som overlevde gjennom høy- og senmiddelalderen, og til 1700-1800-tallet. Et par alterskap importert fra det nordlige Nederland har overlevd i kirker på norskekysten, mens ikke et eneste eksemplar har overlevd lokalt i Nederland.[3][4]
Sigurd Grieg beskriver perioden 1450-1530 som alterskapenes store periode i Norge. For eksempel har Grip stavkirke et alterskap fra omkring 1520 og Ringsaker kirke et fra omtrent samme tid. Et alterskap laget i Lübeck rundt 1520 ble oppdaget av Bendix Edvard Bendixen i Hopen kirke i 1870; alterskapet ble flyttet til Hopen etter at Veien stavkirke ble revet i 1760. En liten trefigur fra rundt 1500 i Hasvik kirke i Finnmark viser eksempel på fint kunsthåndverk. Utenom alterskapene i Onsøy kirke (opprinnelig fra Hallvardskirken i Oslo) og Mariakirken i Bergen, er alle bevarte alterskap fra kirker på landet. Grieg antok at alle alterskap var importvarer, og at norsk billedhuggertradisjon hadde gått sterkt tilbake etter svartedauden omkring 1350. Det var særlige gjennom hanseatene at nordtyske alterskap ble importert og havnet i kirkene i Nord-Norge. Fra Flandern ble det også innført alterskap i senmiddelalderen.[5][1] Kristin Kauslands avhandling viser tvert om at håndverkskunsten ble videreført i Norge etter svartedauden og reformasjonen.[4]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ a b Grieg, Sigurd (1955). Ringsaker kirkes gamle herlighet: kulturhistoriske studier over nederlandske og nordtyske alterskap i Norge. Lillehammer: De Sandvigske samlinger.
- ^ Askild Matre Aasarød: «Firehundreårsnatten er avlyst» Morgenbladet 19. januar 2019]
- ^ «Disputas: Pigmenter og treverk, forgylling og penselstrøk – en reise under overflaten på middelalderens kirkekunst». www.hf.uio.no (norsk). 24. november 2017. Besøkt 3. april 2018.
- ^ a b «Svartedauden stoppa ikkje norske kunstnarar: Laga vakre alterskåp». Apollon (forskningsmagasin UiO) (norsk). 30. april 2018. Besøkt 28. mai 2018. «Såkalla «Lübeck-skåp» er utsmykka alterskåp som har pryda kyrkjer langs norskekysten heilt nord til Troms, og som vart importerte til Noreg i tida kring år 1500. Men ikkje alle kom frå Lübeck. Det oppdaga Kristin Kausland, som nyleg tok doktorgraden i konservering som den første ved eit norsk universitet. Nokre skåp kan endåtil vere laga her heime.»
- ^ Danielsen, Arne (1978). Veidholmen i gammel og ny tid. Trondheim: Rune forl. ISBN 8252301665.
Litteratur rediger
- Gunnarsjaa, Arne (1999) Arkitekturleksikon. Oslo : Abstrakt forlag. ISBN 82-7935-007-1. (Forklart under stikkord «Alter») (e-bok fra bokhylla.no)