Wikipedia

Alois Hudal

østerriksk prest

Alois Hudal (født 31. mai 1885 i Graz i Steiermark i Østerrike, død 13. mai 1963 i Roma i Italia) var en katolsk teolog og titulærbiskop. Etter andre verdenskrig hjalp han en rekke krigsforbrytere fra Nazi-Tyskland i å flykte, særlig til Sør-Amerika.

Alois Hudal
Født31. mai 1885[1]Rediger på Wikidata
Graz (Hertugdømmet Steiermark, Østerrike-Ungarn)
Død13. mai 1963[1][2]Rediger på Wikidata (77 år)
Grottaferrata
BeskjeftigelseUniversitetslærer, katolsk prest (1908–), katolsk biskop (1933–) Rediger på Wikidata
Embete
Akademisk gradDoktorgrad[3]
Utdannet vedPontificio Istituto Biblico
NasjonalitetØsterrike
GravlagtCampo Santo Teutonico
Alois Hudal på Commons

Tidlig karriere rediger

Hudal studerte katolsk teologi i Graz fra 1904 til 1908, og ble presteviet 19. juli 1908. I 1911 promoverte han til dr. theol. og dro i studieøyemed til det tyske prestekollegiet Santa Maria dell'Anima i Roma. Der tok han nok en doktorgrad og habiliterte seg innen fagområdet Det gamle testamente.

Deretter befattet Hudal seg inngående med østkirkene, og var tiltenkt en lærestol ved Universität Wien for dette emne. Da denne lærestolen likevel ikke ble opprettet, ble han i 1919 professor for Det gamle testamente i Graz.

I 1923 ble Hudal kalt til rektor ved kollegiet Santa Maria dell'Anima. I de følgende år arbeidet han for å styrke kollegiet som det åndelige sentrum for geistlige i Roma med bakgrunn fra de tysktalende land. Her ble han også kjent med Eugenio Pacelli (Pius XII), som var pavelig nuntius først i München og så i Berlin, og som ble valgt til pave i 1939. Det var Pius XII som skulle bispevie ham i 1933.

Forholdet til nasjonalsosialismen rediger

Hudals hadde en tvisynt holdning til nasjonalsosialismen.

På den ene side erkjente han farene som lå i læren til nasjonalsosialistiske ideologer som Alfred Rosenberg. Han var blant de første som gikk inn for at Rosenbergs lære og standpunkter som ble avledet av den måtte fordømmes av Den katolske kirke. Hudal var blant dem som gikk inn for at Vatikanets kongregasjon for troslæren skulle føre opp slike verker på kirkens liste over forbudte bøker. Dette skjedde da også: Rosenbergs Mythos des XX. Jahrhunderts ble fordømt i 1934, og kort tid etter også Ernst Bergmanns bok om den tyske nasjonale kirke.

På den annen side mente Hudal å finne sammenfallende interesser mellom nasjonalsosialismen og den katolske kirke hva gjaldt avvisningen av liberalistisk ideologi, og kommunisme. I boken «Die Grundlagen des Nationalsozialismus» beskrev han i 1936 hvordan han så for seg en symbiose mellom nasjonalsosialisme og katolisisme. Denne boken, som inneholdt en dedikasjon til Adolf Hitler, gav ham et tvilsomt rykte.

Side om side med lovord om Hitler var boken samtidig avvisende til de nyhedenske ideologer innen nazistpartiet. Hudals tanker om brobygging mellom kristendom og nazisme gjorde ham til en «outsider» innen Den katolske kirke, og hans karriere gikk i stå.

Man finner også antijødiske utfall i hans skrifter fra 1930-tallet.

Hjelper for naziforbrytere på flukt rediger

Etter krigsslutt ble Hudal en flukthjelper, og betegnet senere sine handlinger som uttrykk for nestekjærlighet (caritativen Akt der Nächstenliebe). I mars 1948 satte han sammen et «Merkblatt für Auswanderer» der han førte opp viktige tips om hvordan flyktninger kunne oppnå assistanse fra katolske institusjoner. Hudal betraktet de nazistiske etterlyste som om de var politisk forfulgte som «ofte var helt uten noen personlig skyld, og kun hadde vært utførende organer for de ordrer de fikk fra overordnet hold, og derfor ble benyttet som soningsoffer for store feilutviklinger innen systemet». Videre fremhevet han nytteverdien av SS-folk i kampen mot «den antikristelige bolsjevisme».

De viktigste endestasjoner for de fluktruter som Hudal var behjelpelig med å sende folk i vei på, var Argentina, Brasil, Spania, Egypt og Syria. Hva enten Hudal selv var aktiv i de følgende navngittes flukt eller ikke, var dette fluktrutenettverket det samme som blant annet Josef Mengele, Adolf Eichmann, Hans-Ulrich Rudel, Franz Stangl og Klaus Barbie klarte å benytte seg av.

Hudal hjalp Otto Wächter som hadde vært guvernør for Krakow og Galicja under Hans Frank i Generalguvernementet. Wächter medvirket der til gjennomføring av holocaust. Wächter døde på et sykehus like utenfor Vatikanet i 1949.[4][5][6][7]

Hudal skrev også artikler for det tyske emigranttidsskriftet Der Weg i Buenos Aires. Andre som bidro til dette tidsskriftet var de flyktede etterlyste nazister Johann von Leers og Gerhard Bohne.

Det var relativt godt kjent på de høyeste nivåer innen europeisk etterkrigspolitikk at det fantes et slikt fungerende fluktnettverk. Dette var kjent både i Østerrike, Tyskland og Italia.

En påstand om at Hudal skulle ha hjulpet Martin Bormann til å flykte til Sør-Amerika viste seg å være en feilaktig spekulasjon.

Etter sterkt politisk påtrykk trakk Hudal seg tilbake fra rektorposten ved Santa Maria dell'Anima i 1952.

Alois Hudal døde i Roma i 1963. I sine posthumt utgitte memoarer avviser han nasjonalsosialismen, men han holder samtidig fast på en forbindelse mellom kristendom og nasjonalsosialisme som idé, og ved sin antibolsjevisme.

Forskning rediger

Da Hudals arkiver ved prestekollegiet Santa Maria dell'Anima ble åpnet for forskere høsten 2006 gav det støtet til et mer inngående historisk studium av skikkelsen Hudal. Et historikersymposium med dette for øye[8] gav intet enhetlig bilde. Ved siden av de allerede kjente anklager ble det på den annen side også påpekt at Hudal frem til 1945 hadde pleiet kontakter med den italienske motstandsbevegelse, og hadde reddet jøder fra deportasjon.

Johann Ickx, arkivar ved Santa Maria dell'Anima, fremholdt at på grunnlag av hans gjennomgang av arkivmaterialet var påstandene om Hudals medlemskap i NSDAP like meget en oppfinnelse som den utbredte påstand at han skulle ha hjulpet Adolf Eichmann ved hans flukt. Men Hudal kunne selv sies å ha bidratt til at slike mistanker rimeligvis oppsto, ettersom han bekrefter rett ut i egne memoarer at han hadde hjulpet «såkalte krigsforbrytere» (sogenannten Kriegsverbrechern).

Det tyske «Katholische Nachrichtenagentur» (KNA) mente den 11. november 2006 at de nye funn «kaster et noe mildere lys over den temmelig dystert vurderte skikkelsen Hudal». Noen «renvasking» av «den brune biskop» kan det ikke komme ut av funnene, for «motsetningene og feilslutningene i hans tenkning er temmelig eklatante». Men unyanserte vurderinger vil ikke lenger være mulige. Å fremstille ham som «en miskjent martyr for en utsiktsløs, men edel sak» ville være fullstendig galt.

Verker i utvalg rediger

  • Soldatenpredigten, Graz, 1917
  • Die serbisch-orthodoxe Nationalkirche, Graz, 1922
  • Vom deutschen Schaffen in Rom. Predigten, Ansprachen und Vorträge, Innsbruck, Wien og München, 1933
  • Die deutsche Kulturarbeit in Italien, Münster, 1934
  • Ecclesiae et nationi. Katholische Gedanken in einer Zeitenwende, Roma, 1934
  • Rom, Christentum und deutsches Volk, Roma, 1935
  • Deutsches Volk und christliches Abendland, Innsbruck, 1935
  • Der Vatikan und die modernen Staaten, Innsbruck, 1935
  • Das Rassenproblem, Lobnig, 1935
  • Die Grundlagen des Nationalsozialismus, Leipzig og Wien, 1936-37 og faksimileutgave Bremen, 1982
  • Nietzsche und die moderne Welt, Roma, 1937
  • Europas religiöse Zukunft, Roma, 1943
  • Römische Tagebücher. Lebensbeichte eines alten Bischofs, Graz, 1976 ISBN 3-7020-0242-1

Episkopalgenealogi rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur rediger

  • Ernst Klee: Persilscheine und falsche Pässe, Frankfurt 1991 (Fischer-TB 10956), ISBN 3-596-10956-6
  • Gitta Sereny: Am Abgrund, Frankfurt/Berlin/Wien 1980, ISBN 3-492-11867-4
  • Thomas Brechenmacher: «Alois Hudal – der "braune Bischof"?», i: Freiburger Rundbrief, Nr. 2 14 (2007) S.130-132, ISSN 0344-1385
  • Markus Langer: Alois Hudal. Bischof zwischen Kreuz und Hakenkreuz. Versuch einer Biographie, Wien 1995 (doktoravhandling)
  • Johan Ickx: «The Roman 'non possumus' and the Attitude of Bishop Alois Hudal towards the National Socialist Ideological Aberrations», i: Gevers L., Bank J (red.), Religion under Siege. The Roman Catholic Church in Occupied Europe (1939–1950), I (Annua Nuntia Lovaniensia, 56.1), Löwen, 2008, 315 ff.
  • Wiesenthal, Simon (1989). Rettferd, ikke hevn: erindringer. Cappelen. ISBN 8202119707. 

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.catholic-hierarchy.org[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 1. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ «Der mysteriöse Tod des Otto Wächter - derStandard.de». DER STANDARD (tysk). Besøkt 25. februar 2021. 
  5. ^ Murphy, Cullen (27. september 2018). «Death Comes for the Gruppenführer». The Atlantic (engelsk). Besøkt 25. februar 2021. 
  6. ^ «En slags nazistisk kjærlighetshistorie». www.aftenbladet.no. 16. september 2020. Besøkt 25. februar 2021. «Fire år senere døde han på et sykehus i Roma. I boken «Skyggespillet» forteller Philippe Sands hvordan Wächter i tre år klarte å skjule seg i de østerrikske alper med hjelp av kona Charlotte. Hun forble en like overbevist nazist som mannen. Han beskriver også hvordan Wächter til slutt søkte mot Roma og Vatikanet, hvor biskop Alois Hudal, en tysk-østerriksk nasjonalist med nazi-sympatier og fylt av kristen anti-semittisme var sentral i den katolske kirkes hjelp til selv de største nazi-forbryterne.» 
  7. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO.
  8. ^ Vatikanradioen (tysk tekst) Arkivert 13. mars 2007 hos Wayback Machine.)
  9. ^ www.catholic-hierarchy.org hudal, lest 20. januar 2022

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alois_Hudal&oldid=22542956»