Allopati er et begrep dannet 1810 av homøopatiens grunnlegger Samuel Hahnemann (1755–1842) for det han mente var behandlingsfilosofien til sin samtids skolemedisin. Ordet er dannet av de greske ordene allos, som betyr «annen», og pathos, «lidelse» og ble brukt for å markere motsetningen til Hahnemanns egen metode, homøopati.[1]

Alexander Beydemans allegoriske «Homøopatien betrakter allopatiens redsler» fra 1857 framstiller homøopatien som overlegen datidens skolemedisin. Homøopatiens skaper Samuel Hahnemann sees helt til høyre. Homøopatiens overlegenhet skyldtes at den var virkningsløs, et alternativ som var bedre enn ofte livsfarlige medisiner og feilaktig behandlig.

Ifølge Hahnemann går den allopatiske metode ut på å behandle sykdom med midler som på en frisk person fremkaller symptomer som er motsatte av sykdommens egne.[1] Et eksempel er å behandle forstoppelse med et middel som fremkaller diaré hos en frisk person. Ifølge Hahnemann erstatter en da en sykdom med en annen uten å påvirke den egentlige årsaken til den opprinnelige sykdommen. Med den av Hahnemann foretrukne homøopatiske metoden behandler en i stedet den syke med fortynnede løsninger av midler som på en frisk person gir lignende symptomer som sykdommens egne. Hahnemann mente at dette styrket kroppens evne til å helbrede seg selv.

Hahnemann virket i en tid som ikke kjente sykdomsfremkallende mikroorganismer, og som heller ikke i større grad forsto seg på mangelsykdommer årsaket av feilernæring. Hans beskrivelse av konvensjonell medisinsk behandling er derfor i dag foreldet og grovt feilaktig. Allikevel blir ordet «allopati» brukt i dag av homøopatiens tilhengere, gjerne i uttrykk som «allopatisk medisin» for å beskrive konvensjonell medisinsk behandling, s.k. skolemedisin.

Se også rediger

Referanser rediger