Alkman

Alkman (gresk: Ἀλκμάν) var en spartansk korlyriker fra det 600-tallet f.Kr. Han er den tidligeste av de ni lyriske poeter i lyrikerkanonen som ble etablert i det hellenistiske Alexandria.

Alkman Ἀλκμάν
Alkman i et tenkt portrett i mosaikk fra romersk tid (sent på 200-tallet e.Kr.), Jerash i Jordan
Født		600-tallet f.Kr. Sardis, Lydia?
Død		600-tallet f.Kr. Sparta? Infeksjon?
Beskjeftigelse		Korlyriker
Nasjonalitet		Gresk
Gravlagt		Tomb of Alkman in Sparta
Alkman på Commons

Sammenlignet med senere korlyrikk er Alkmans diktning skrevet på et relativt folkelig dorisk gresk og har et ganske provinsielt preg med referanser til lokale guddommer og personer. Tekstene gir et malende bilde av Sparta på 600-tallet f.Kr., som den gang var en betydelig mer kulturell by enn under klassisk tid. Alkmans korlyrikk synes å ha vært skrevet for framføring av et kor bestående av ti dansende og syngende unge kvinner som del av en kor-tevling. I diktene beskriver kvinnene seg selv og sine konkurrenter.

Liv og virke

Lite er sikkert om Alkmans liv og opphav. Både fødselsår og dødsår er ukjent og navnet på moren er ukjent. Farens navn er enten Damas eller Titaros. Alkmans nasjonalitet var omdiskutert selv i antikken. Beklageligvis var nedtegnelsene til antikke forfattere ofte dedusert og avledet fra biografisk lesning av deres poesi og slike detaljer er ofte lite pålitelige. Antipatros fra Thessalonike skrev at poeter har «mange mødre» og at kontinentene Europa og Asia har begge krevd Alkman som deres sønn. Den greske verden ble etter hvert utstrakt, fra kysten av Anatolia (Asia), til kysten av Svartehavet i nord til Nord-Afrika i sør. Det har jevnlig antatt at han ble født i Sardis, hovedstaden i antikkens Lydia. Suda hevdet at Alkman faktisk var fastlandsgreker fra Messoa i Lakonia.

Sammensetningen av hans dialekt kan ha bidratt til å opprettholde usikkerheten om hans opphav, men det er mange referanser til lydiske og anatoliske i Alkmans poesi som må ha spilt en betydelig rolle i tradisjonen om hans opphav i Lydia. Således hevdet Alkman at han lærte sin kunnskap fra «skingrende åkerhøner» (kakkabides), en fugl som er innfødt i Anatolia og ikke naturlig funnet på det greske fastlandet. Antikke lærde synes å ha referert til en særskilt sang hvor koret sier: «Han var ingen landsens mann, ikke klossete (selv ikke i synet til ulærte menn?), ikke thessaliansk av ætt, heller en erysikisk gjeter; han var fra opphøyde Sardis.» Gitt at det var en diskusjon i antikken, kan det ikke vites med sikkerhet hvem tredjepersonen i dette fragmentet er.

En del moderne forskere har forsvart hans lydiske opphav på grunnlag av språket i en del fragmenter eller innhold. Imidlertid var Sardis på 600-tallet f.Kr. som dagens Paris eller New York, en kosmopolitisk by. De direkte og indirekte referansene til lydisk kultur kan være virkemidler i beskrivelsen av korpikene som fasjonable.

En tradisjon, som går tilbake til Aristotles, skal Alkman ha kommet til Sparta som slave til familien Agesidas (= Hagesidamos?) og som han til sist ble gjort fri grunnet sin store kunnskap. Aristoteles forteller at det ble trodd at Alkman døde fra en infeksjon i sår grunnet lus (phthiriasis), men det er mulig at han tok feil av filosofen Alkmaion fra Kroton. Ifølge Pausanias ligger han begravet i Sparta ved siden av graven til Helena.

Tekster

Papyrus Oxyrhynchus 8 med et fragment av Alkmans poesi, funnet i Egypt.

Overføring

I antikken kjente man til seks bøker (bokruller) med Alkmans korlyrikk, med omtrent 50 hymner, men disse gikk tapt i middelalderen, slik Alkman var bare kjent gjennom sitater hos andre greske forfattere inntil man i 1855 fant et papyrus i en grav nær den andre pyramiden i Saqqâra i Egypt. På papyrusfragmentene, som nå oppbevares i Louvre i Paris, kan man lese omtrent 100 vers av såkalte partheneion, det vil si en sang sunget av et kor av unge, ugifte kvinner (gresk: παρθένος; «jomfru»/«ugift kvinne»). Selve ordet kor kommer fra greske choros som betyr dans. På 1960-tallet ble det funnet flere fragmenter på en antikk søppelhaug i Oxyrhynchus, med både partheneia og andre diktformer.

Dialekt

Pausanias skriver at selv om Alkman benyttet dorisk dialekt, som ikke vanligvis høres vakkert ut, men det har ikke ødelagt skjønnheten i hans sanger.

Alkmans sanger var komponert på dorisk gresk, dialekten i Sparta (såkalt lakonisk dialekt). Dette er særlig sett i ortografiske særegenheter i fragmentene som α = η, ω = ου, η = ει, σ = θ og bruken av dorisk aksentuering (betoning), skjønt det er usikkert om disse trekkene var faktisk tilstede i Alkmans opprinnelige komposisjoner eller om de ble lagt til senere av lakoniske framførere i påfølgende generasjoner (se Hinges mening nedenfor) eller selv av lærde i hellenistiske Alexandria som i nedskrivningen og kopieringen av tekstene, ga innholdet en dorisk følelse ved å benytte trekk fra deres samtidige doriske dialekt, og ikke den antikke fra 600-tallet f.Kr.

Apollonios Dyskolos beskrev Alkman som συνεχῶς αἰολίζων «stadig brukte aiolisk dialekt». Imidlertid er troverdigheten av denne bedømmelsen begrenset av det faktum at det er om bruken av digamma i tredje persons pronomen ϝός «hans/hennes»; det er også perfekt dorisk. Dag viser mange eksisterende fragmenter prosodiske, morfologisk og fraseologiske trekk vanlig for homerisk språk i gresk episk poesi, og selv markert aiolisk og ikke-doriske trekk (σδ = ζ, -οισα = -ουσα) som ikke finnes hos Homer, men som ble videreformidlet til alle senere lyriske poeter. Denne blandingen av trekk øker kompleksiteten til analysen av Alkmans verker.

Den britiske filologen Denys Page kom med følgende konklusjon om Alkmans dialekt i hans innflytelsesrike monografi (1951):

(i) at dialekten i de bevarte fragmentene til Alkman er hovedsakelig og overveiende lakoniansk folkelig dialekt; (ii) at det er ingen tilstrekkelig grunn til å tro at dette folkespråket hos Alkman ble forurenset av trekk fra noen fremmed dialekt, unntatt den episke; (iii) at trekkene til episk dialekt er observert (a) sporadisk gjennom alle de bevarte fragmentene, men særlig (b) i avsnitt hvor versemål eller tema eller begge deler er tatt epikken, og (c) i fraser som i helhet er lånt eller etterlignet fra epikken...

Metrisk form

Om man bedømmer hans større fragmenter er Alkmans poesi vanligvis strofisk: ulike versemål er kombinert til lengre strofer (9-14 linjer) som er gjentatt flere ganger.

Et populært versemål er daktylsk tetrameter (i kontrast til daktylsk heksameter til Homer og Hesiod, også kjent som «heroisk heksameter»).

Innhold

Første partheneion

De typer av sanger som Alkman komponerte som oftest opptrer er hymner (ofte sunget for gudinner), partheneia (parthenier, "jomfrusanger", gresk: παρθένος; «jomfru»/«ugift kvinne»), og prooimia, innledninger (preluder) til fremsigelser av episk poesi. Mye av det lille som er bevart består av rester og fragmenter som er vanskelig å kategorisere. Det viktigste fragmenter er et papyrusblad kalt Første partheneion (eller Louvre-Partheneion), funnet en grav i 1855 i Saqqara i Egypt av den franske forskeren Auguste Mariette. Dette partheneion består av 101 linjer, hvor mer enn 30 er meget ødelagt. Den venstre spalten er helt ødelagt, den midterste sterkt skadet på venstre side, den høyre godt bevart, unntatt slutten. Det er meget vanskelig å si mye om dette fragmentet, og forskere har diskutert det siden det ble oppdaget. Det synes å begynne med et par myter som viser farene ved hybris (overmot) og sammenfattes i en formaning om sofrosyne (måtehold, sindighet), den greske kardinaldyden.

Korlyrikkens framvekst ligger skjult i den førlitterære tidens mørke, men hadde antagelig både profane og religiøse røtter. Mens visediktningen blomstret i de eoliske og joniske øyene, var det korlyrikken som vokste fram i doriske områdene i Sparta og på Sicilia. På 600-tallet f.Kr. var ikke Sparta så innestengt i sin egen militære strenghet som senere.

Korlyrikken til Alkman hadde til hensikt å bli framført innenfor den sosiale, politiske og religiøse sammenheng i Sparta. De fleste bevarte fragmenter er linjer fra partheneia. Disse hymnene er sunget av korene til ugifte kvinner, men det er uklart hvordan partheneia ble framført. Den sveitsiske forskeren Claude Calame (1977) forsto dem som en type drama framført av kvinnekor og knyttet dem til initieringsritualer. Kvinnene uttrykte en dyp hengivenhet for deres korleder (coryphaevs):

For overfloden av purpur er ikke tilstrekkelig som beskyttelse, heller flokete slanger av solid gull, nei, heller ikke lydiske pannebånd, stolte mørkøyde piker, heller ikke håret til Nanno, heller ikke en gang guddommelig Areta eller Thylakis eller kleësithera, heller ikke ville du gå til Aenesimbrotas og si, «Om kun Astafis var min, om kun Filylla så mot meg og Damareta og elskelige Ianthemis»; nei, Hagesikhora vokter meg.

Og:

Jeg kom til å se om kanskje hun kom til å elske meg. Om kun hun kom nærmere og tok min myke hånd, umiddelbart ville jeg bli hennes.

Tidligere forskning tenderte å overse de erotiske aspektet i kjærligheten til partheneions; således istedenfor verbet oversatt som "vokter", τηρεῖ, mot slutten av første sitat, har papyrusen faktisk det mer likeframme τείρει som kan oversettes som «sliter meg ut (med kjærlighet)». Calame hevder at dette er lesbisk kjærlighet som er tilsvarende til den funnet i lyrikken til den samtidige kvinnelige poeten Sapfo, tilpasset menns pederasti og var en integrert del av initieringsritualer. Ved en langt senere periode, men antagelig hvilende på eldre kilder, bekreftet Plutark at kvinner i Sparta var engasjert i forhold med samme kjønn. I hvilken grad det var et følelsesmessig eller fysisk forhold er et åpent spørsmål.

Andre forskere, blant dem Hutchinson og Stehle, tolker Første partheneion som en sang, komponert for et høstritual og ikke som en stammeinitiering. Stehle argumenterer at kvinnene i Partheneion bærer en plog (eller i de fleste oversettelser, en kappe) for gryningens gudinne. Denne gudinnen er æret grunnet de kvaliteter hun har, særlig for høstingen da grekerne høstet om morgenen. I henhold til Hesiod: «Gryninge gir en tredjedel av arbeidet [høstingen]». Varmen, legemliggjort av Siriusstjernen, er trusselen for daggryet slik at koret forsøker å beseire ham. I mellomtiden framstiller kormedlemmene seg selv som kvinner klare fore ekteskap. Stehle er ikke enig med Calame om initieringsritualene, men kan heller ikke overse det «erotiske» språket som diktet synes å uttrykke.

En del forskere synes å forstå koret som delt i to halvdeler som hver av dem hadde sin egen leder; ved begynnelsen og avslutningen av deres framføring. De to halvdelene framførte som en samlet gruppe, men i løpet av det meste av framføringen tevlet de to gruppene mot hverandre og hevdet at deres leder eller favoritt var den beste av alle unge kvinner i Sparta. Det er imidlertid få spor på at koret faktisk var delt. Rollen til den andre kvinnen i Alkmans Første partheneion, Aenesimbrota, er bestridt; en del betrakter henne som en konkurrerende korleder, og andre igjen mener at hun kan ha vært en form for heks som ville gi de forelskede kvinnene kjærlighetseliksirer, som eksempelvis farmakeutria i Theokritos' Andre idyll, og andre igjen argumenterte for at hun var korets trener/lærer, som eksempelvis Andaesistrota i Pindaros' Andre partheneion.

Andre sanger

Alkman kan ha komponert sanger for spartanske gutter også. Det er imidlertid kun et utsagn som støtter dette og kommer fra Sosibios, en spartansk historiker fra 100-tallet f.Kr. Han sier at sangene til Alkman ble framført i løpet av festivalen Gymnopaedia, en årlig feiring hvor nakne ynglinger viste fram deres atletiske og militære dyktighet via krigsdans. I henhold til Athenaios:

Korlederne bar [thyreatiske kroner] i feiringen av seieren ved Thyrea ved festivalen, da de også feiret Gymnopaedia. Det er tre kor, foran et kor av gutter, til høyre et kor av eldre menn, og til venstre et kor av menn; de danser nakne og synger sangene til Thaletas og Alkman og paeanen [seiershymnen] til Dionysodotos lakonieren.

Prisning av guder, kvinner og den naturlige verden

Alkman lot seg fascinere av naturen og beskrev villig blomstenes farger, som hvitveisens «klartskinnende» skjær.

Uansett emne har Alkmans poesi en klar, lys, behagelig tone som kommentarer i antikken bemerket. Detaljer fra ritualer og festivaler er beskrevet omsorg, selv om konteksten til en del detaljer ikke lenger kan bli forstått helt ut.

Hans språk er rikt med visuelle beskrivelser. Han beskriver den gule fargen til en kvinnes hår og den gullkjeden hun bærer om halsen, kronbladets purpurfarge på en blomst, og den blåfiolette fargen på havets dybde, den «klartskinnende» fargen på hvitveisen og de mange farger på en fugls fjær mens den tygger grønne knopper fra vinrankene.

Mye oppmerksomhet er gitt til naturen; dalsøkk, fjell, blomstrende skoger om natten, den stille lyden av vann som plasker over tang. Dyr og andre vesener fyller hans linjer: fugler, hester, bier, løver, reptiler, og selv kravlende insekter.

I ettertid er Alkman, foruten hans korlyrikk, mest beundret for sin lille «nachlied» som synes å ha inspirert Goethes Über allen Gipfeln ist Ruh (i Sigmund Skards gjendiktning):

No blondar tind og gjel,

aksler og djupe klufter,

alt som kryp og økslast or svarte jorda,

villdyr som kviler i bratte lier, biene i sin svarm,

og hav-ubeist i skummande purpurdjupet.

Alt ligg i svevn, og søv gjer

det vrengde fuglefolket.

Litteratur

Tekster og oversettelser

• Greek Lyric II: Anacreon, Anacreontea, Choral Lyric from Olympis to Alcman (Loeb Classical Library) oversatt av David A. Campbell (Juni 1989) Harvard University Press ISBN 0-674-99158-3 (Original gresk med engelske oversettelser. Nær en tredjedel av teksten er viet Alkman).
• Sappho and the Greek Lyric Poets, oversatt av Willis Barnstone, Schoken Books Inc., New York (paperback 1988) ISBN 0-8052-0831-3 (En samling moderne engelske oversettelser, egnet for et vanlig publikum, inkluderer hele Alkmans parthenion og ytterligere 16 poetiske fragmenter av ham sammen med en kort biografisk skisse).
• Alcman. Introduction, texte critique, témoignages, traduction et commentaire. Edidit Claudius Calame. Romae in Aedibus Athenaei 1983. (Original gresk med fransk oversettelser og kommentarer; det har det mest omfattende kritiske apparatus.)
• Poetarum melicorum Graecorum fragmenta. Bind 1. Alcman, Stesichorus, Ibycus. Edidit Malcolm Davies. Oxonii: e typographeo Clarendoniano 1991.
• Greek lyric poetry: a commentary on selected larger pieces. G.O. Hutchinson. Oxford University Press 2001.

Forskningslitteratur

• Calame, Claude (1977): Les chœurs des jeunes filles en Grèce archaïque, bind 1–2 (Filologia e critica 20–21). Roma: Edizioni dell'Ateneo. Engelsk oversettelse (kun bind 1): Choruses of Young Women in Ancient Greece. Lanham: Rowman & Littlefield 1997, rev. utg. 2001. ISBN 0-7425-1524-9 .
• Hinge, George (2006): Die Sprache Alkmans: Textgeschichte und Sprachgeschichte (Serta Graeca 24). Wiesbaden: Dr. Ludwig Reichert Verlag. ISBN 3-89500-492-8.
• Page, Denys L. (1951): Alcman. The Partheneion. Oxford: The Clarendon Press.
• Pavese, Carlo Odo (1992): Il grande partenio di Alcmane (Lexis, Supplemento 1). Amsterdam: Adolf M. Hakkert. ISBN 90-256-1033-1.
• Priestley, J.M. (2007): «The ϕαρoς of Alcman's Partheneion 1» i: Mnemosyne 60.2, s. 175-195.
• Puelma, Mario (1977): «Die Selbstbeschreibung des Chores in Alkmans grossem Partheneion-Fragment» i: Museum Helveticum 34, s. 1-55.
• Risch, Ernst (1954): «Die Sprache Alkmans» i: Museum Helveticum 11, s. 20-37 (= Kleine Schriften 1981, 314-331).
• Stehle, Eva (1997): Performance and gender in Ancient Greece, Princeton.
• Zaikov, Andrey (2004): «Alcman and the Image of Scythian Steed» i: Pontus and the Outside World: Studies in Black Sea History, Historiography, and Archaeology (= Colloquia Pontica. 9). Brill, Leiden and Boston, s. 69–84. ISBN 90-04-12154-4.

Eksterne lenker

• Sorgll: Alkman 58; lest av Stephen Daitz