Algeries historie

Området som i dag utgjør Algerie er det fruktbare Maghreb kystområdet i Nord-Afrika. Nord-Afrika var mellomstasjon for befolkningsgrupper på vei til Europa og Midtøsten. Derfor bærer befolkningen preg av befolkningsgrupper fra andre områder. Berberfolket er resultatet av denne blandingen og deres språk og kultur var dominerende i mesteparten av landet før innføringen av Islam og arabisk kultur. Algerie har også vært del av Romerriket, Kartago og Østromerriket som har vært dominerende langs kysten. Det moderne Algerie er hovedsakelig arabiskspråkelig med berbisk som minoritetsspråk.

Forhistorisk tid

Det er funnet omfattende arkeologiske spor fra ca. 200 000 f.kr etter den tidlige befolkningen i det sentrale Maghreb ved Saïda. Husdyrhold og jordbruk ble utviklet mellom 6000 og 2000 f.kr. Denne kulturen produserte blant annet hulemaleriene i Tassili n'Ajjer.

1830-1986 Kolonitid, frigjøring og diktatur

Algerie var fra 1830 til 1848 en fransk koloni og deretter en del av Frankrike til 1962. I løpet av frigjøringskrigen mellom Frankrike og Den nasjonale frigjøringsfront (National Liberation Front – NLF) ble 30 000 franske soldater og over 1 500 000 algirere drept i det som også karakteriseres som folkemordet i Algerie der begge sider i konflikten utviste stor brutalitet. Landet ble selvstendig i 1962 gjennom Évianavtalen som gjorde slutt på krigen. I 1963 ble den tidligere frigjøringskjemperen og NLF-lederen Ahmed Ben Bella valgt som Algeries første president, men i 1965 ble han styrtet da forsvarsministeren, oberst Houari Boumedienne, gjennomførte et statskupp. Boumedienne nasjonaliserte store deler av næringslivet og han gjorde det også klart at han ville få en slutt på korrupsjonen Algerie. Politisk orienterte landet seg mot Sovjetunionen. I 1976 ble Boumedienne valgt til president. Han satte i gang en hurtig industrialiseringsprosess for hele landet. President Boumedienne døde i 1978 og gjennom et kompromiss i den militære ledelsen ble han erstattet av oberst Chadli Bendjedid.

1986-1992, opptøyer, frie valg og nytt statskupp

På grunn av et kraftig fall i gass- og oljeprisene kollapset Algeries økonomi, og etter en periode preget av stigende inflasjon og høy arbeidsledighet brøt det ut opptøyer i 1986. Nye opptøyer fant sted i 1988 - også dette primært på grunn av de økonomiske forholdene og det ble utkjempet harde kamper mellom demonstranter og opprørsstyrker. Året etter opphevet folkeforsamlingen forbudet mot å danne nye partier og et flerpartisystem ble innført. En ny valglov gjorde det også mulig for nye partier å delta i fremtidige valg. I 1989 ble Den islamske frelsefronten (Front Islamique du Salut - FIS), sammen med 20 andre partier, grunnlagt og registrert, og i lokalvalgene i 1990 fikk FIS 55 % av stemmene. Regjeringen skrev ut parlamentsvalg som skulle avholdes i juni 1991 og innførte samtidig restriksjoner mot å føre valgkamp i moskeer. FIS svarte med generalstreik. Valget ble utsatt og FIS-lederne Abassi Madani og Ali Belhadj ble fengslet. Det første valgomgangen ble gjennomført i desember 1991. Opinionen så på det gamle regimet som arrogant og korrupt, og FIS vant 188 seter direkte. Det så ut til at partiet var garantert å få majoritet etter den andre valgomgangen. 4. januar 1992 oppløste presidenten nasjonalforsamlingen, og allerede 11. januar 1992 gikk president Chadli av, under tydelig press fra den militære ledelsen. En komité med fem medlemmer tok over. 8.–9. februar 1992 kom det til voldelige sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og medlemmer av FIS. Det ble erklært unntakstilstand, og FIS ble forbudt. I april 1992 ble Mohamed Boudiaf, som var veldig populær i Algerie etter frigjøringskrigen, satt til å lede komiteen på fem medlemmer. Dette ble av mange betraktet som et forsøk på å legitimere maktovertakelsen.

1992-1999, borgerkrig, forsoning

29. juni 1992 ble Boudiaf drept i et attentat av en av hans egne livvakter under en fjernsynsoverført tale under åpningen av et kultursenter i Annaba. Dette var hans første reise utenfor Alger etter at han var blitt president. Attentatmannen, løytnant Lembarek Boumaârafi, ble påstått å være alene om drapet og at han gjennomførte det på grunn av sterke islam-sympatier. Han ble dømt til døden i en lukket rettssak i 1995, men dødsdommen ble ikke fullbyrdet. Innad i Algerie er det en omfattende oppfatning at drapet på Boudiaf ble beordret av mektige personer innen militæret og/eller sikkerhetstjenesten. I juni–juli 1992 dukket gruppen Væpnet Islamsk Gruppe (GIA) opp. Samtidig økte volden i landet, og gruppen ble pekt ut som ansvarlig for en lang rekke drap og masselikvidasjoner. I 1994 overtok den pensjonerte obersten Liamine Zeroual ledelsen over komiteen, og vant presidentvalget med et komfortabelt godt flertall. Valget ble kritisert både nasjonalt og internasjonalt, og det regnes som lite sannsynlig at det reflekterte velgernes faktiske stemmegivning. I en folkeavstemning i 1996 stemte 85 % for konstitusjonelle endringer foreslått av Zeroual. Også dette valget ble kritisert. I parlamentsvalget i 1997 vant det nydannede partiet Rassemblement National Démocratique, foran det moderate islamske partiet, Mouvement de la société pour la paix. I 1998 ba president Zeroual om nyvalg på president før hans mandatperiode på fem år var over. Tidligere utenriksminister Abdelaziz Bouteflika ble valgt til president i 1999. Alle hans motkandidater trakk seg i protest fordi de mente at de ikke hadde fått tilstrekkelige garantier for at valget skulle bli fritt og rettferdig. En våpenhvile ble inngått i 1999 og en avtale om amnesti undertegnet. Etter lange og i all hovedsak hemmelige forhandlinger mellom regjeringen og FIS væpnede seksjon, Den Islamske Redningsarméen (AIS), godkjennes Bouteflikas lov om sivil forsoning i en folkeavstemning. Tusenvis av AIS’ (FIS) og andre væpnede gruppers medlemmer fikk amnesti. Fredsplanen ble avvist av gruppene GSPC og GIA. I perioden 1992–2000 hadde over 100 000, sannsynligvis mer enn 150 000, mennesker mistet livet i voldshandlingene.

2000-2006, fortsatte kamper, ny forsoning

I årene etter 2000 var det fortsatt spredte kamper mellom sivile opprørsgrupper og sikkerhetsstyrker. Det ble hevdet at motstanden kom fra mindre og isolerte grupperinger som var motstandere av forsoning, men i løpet av året etter amnestiet ble det drept gjennomsnittlig 200 mennesker per måned i kamper mellom sikkerhetsstyrker og motstandsgrupper.

I april–desember 2001 ble mer enn 60 demonstrerende berbiske ungdommer skutt og drept av algeriske sikkerhetsstyrker i Kabylia-regionen. En offisiell granskning slo fast at skytingen var en overreaksjon fra politiets side mot en fredelig protest. Demonstrantene protesterte mot brutalitet fra politiet og sikkerhetsstyrkene, og demonstrasjonen startet som en reaksjon på at en tenåring døde i politiets varetekt. Demonstrasjonene må også ses i sammenheng med langvarige sosiale og økonomiske problemer. Flere hundre tusen mennesker deltok i demonstrasjonene. I mai 2001 trakk det hovedsakelig berbiske partiet Kulturdemokratisk samling (Rassemblement pour la Culture et la Démocratie, RCD) seg ut av regjeringen i protest mot statens håndtering av opptøyene i Kabylia. I september 2001 hevdet myndighetene å ha drept 28 motstandssoldater i en militær offensiv mot GSPC. Drapene var et resultat av langvarig bombing mot motstandsgrupper ca 300 km syd for Alger, i fjellregionen mellom ørkenbyene Laghouat og Djelfa. Regjeringen la i oktober 2001 fram en pakke med en rekke tiltak som skulle roe den spente situasjonen. Det berbiske språket tamazight fikk offisiell status i Algerie. Andre deler av pakken innebar at det skulle reises sak mot de som var ansvarlige for drapene på demonstranter sommeren før, og at ofrenes familier skulle få kompensasjoner. I mars 2002 annonserte president Bouteflika at tamazight skulle ha status som nasjonalspråk. Helt fra løsrivelsen fra Frankrike i 1962 og frem til 2002 hadde den arabiske majoriteten i landet, med støtte fra den militære ledelsen og den islamittiske lobbyen, krevd at arabisk skulle være landets eneste offisielle språk. Valget i juni 2002 ble boikottet av fire av landets partier som kalte valget en farse. To av partiene representerte hovedsakelig berbere. FLN, Algeries statsminister Ali Benflis' parti, vant valget som var sterkt preget av vold og lav valgdeltakelse. I juni året etter ble både lederen for Islamsk Frelsesfront (FIS), Abassi Madani, og hans nestkommanderende Ali Belhadj, løslatt. President Bouteflika ble gjenvalgt i 2004 ved et valgskred.

• Ifølge et kommuniké fra myndighetene i januar 2005 hadde de arrestert lederen for Islams Væpnede Gruppe (GIA), Nourredine Boudiafi, og drept hans nestkommanderende. Myndighetene mente at gruppen var nær ved å være knust.
• På den samme tiden inngikk myndighetene avtaler med berberledere og inngav løfter om økte investeringer i Kabylia-regionen. Berbisk språk skulle også få økende anerkjennelse som likeverdig.
• En offentlig oppnevnt kommisjon slo i mars 2005 fast at myndighetene stod bak mer enn 6 000 forsvinninger under borgerkrigen på 90-tallet.
• Ved folkeavstemning i september 2005 ble et nytt forsoningsreferendum vedtatt, og mange fikk amnesti etter voldshandlingene på 90-tallet.
• I lokalvalgene i november 2005 beholdt opposisjonspartiene sin majoritet i Kabylie-regionen, som hovedsakelig er befolket av berbere.
• I mars 2006 startet en seks måneders amnestiperiode. Under denne perioden skulle ettersøkte militante som overgav seg få amnesti for alt bortsett fra de mest alvorlige forbrytelser. Myndighetene frigav også en første gruppe med fengslede motstandskjempere.
• I mai 2006 ble det annonsert at Algerie skulle betale tilbake hele sin gjeld til Parisklubben (the Paris Club group of rich creditor nations.) Dette ble sett på som et signal om at Algeries økonomi hadde gjenreist seg.
• I september 2006 vendte lederen for FIS, Rabah Kebir, hjem fra sitt frivillige eksil. Han oppfordret alle motstandskjempere til å legge ned sine våpen.

2006–2008: ny voldsspiral, sammenkoblinger med Al-Qaida

• Desember 2006: veibombe mot oljearbeidere. En person ble drept i et bombeangrep som rammet en buss med personell fra et amerikansk oljefirma. Salafistisk Gruppe for Bønn og Kamp (GSPC) tok på seg ansvaret, og oppfordret like etter til angrep mot alle franskmenn i Algerie.
• Januar 2007: GSPC omdøpte seg selv til Al-Qaida i det Islamske Maghreb.
• Februar 2007: terrorbomber. Syv bomber gikk av på tilnærmet samme tidspunkt øst for Alger. Seks ble drept.
• Mars 2007: veibombe mot oljearbeidere. Tre algeriere og en russer ble drept i et veibombeangrep. De arbeidet for et russisk oljerørledningsfirma.
• Mars–april 2007: militær offensiv mot motstandkjempere. I et forsøk på å sette en stopper for økningen i bombeangrep settes det i gang en større offensiv mot motstandskjemperne.
• April 2007: to bomber i Alger mot offentlige kontor og politistasjon. 33 personer ble drept og mer enn 200 skadet i to bombeangrep i Alger rettet mot mot offentlige kontorer og politistasjoner. Al-Qaida i det Islamske Maghreb tok på seg ansvaret for bombene.
• Mai 2007: parlamentsvalg. I et valg preget av voldsomme kamper mellom motstandsgrupper og sikkerhetsstyrker beholdt de regjeringstro partiene makten.
• Juli 2007: selvmordsbomber mot militærbrakke. En selvmordsbomber gikk til angrep mot en militærbrakke og drepte seks.
• September 2007: serie med bombeangrep. Minst 54 blir drept i en serie med bombeangrep, blant annet i Batna og Dellys. Al-Qaida i det Islamske Maghreb tar på seg ansvaret for angrepene. Al-Quaidas nestleder, Ayman al-Zawahri, oppfordrer nordafrikanske muslimer til å «rense» sine land for spanjoler og franskmenn.
• Desember 2007: to bilbomber i Alger. To bilbomber rammet FN-bygningen og rettsbygningen i Alger. 41 mennesker omkom, blant dem 10 FN-ansatte.
• Januar 2008: veibombe mot politipatrulje. Fire politimenn ble drept i et bombeangrep i Naciria.
• 5. juni 2008: veibombe mot soldater. Seks soldater ble drept i et bombeangrep øst for Alger.
• 8. juni 2008: to bilbomber øst for Alger mot fransk firma og politi. 12 drept i bombeangrep. Den første bomben drepte en fransk ingeniør, Pierre Nowacki, og hans sjåfør. De traff bomben da de forlot anlegget hvor Nowacki arbeidet med et renovasjonsprosjekt. Den neste bomben gikk av litt senere. Den tok livet av åtte politimenn og tre brannmenn.
• Juni 2008: utskiftning i regjeringen. President Bouteflika erstatter statsminister Abdelaziz Belkhadem med Ahmed Ouyahia som har vært statsminister to ganger tidligere.
• 10. august 2008: selvmordsbombe mot politistasjon. Åtte ble drept i et selvmordsangrep mot en politistasjon i Zemmouri.
• 17. august 2008: bakholdsangrep. 11 drept i bakholdsangrep.
• 19. august 2008: selvmordsbombe mot politiskole. 48 ble drept i et selvmordsangrep mot en politiskole i Issers. Det hvite hus fordømte bombingen.
• 20. august 2008: to bilbomber mot militært hovedkvarter og buss. 12 personer ble drept og 31 skadet i et dobbelt bombeangrep i Bouira 90 km sørøst for Alger. Den ene bomben rammet det militære hovedkvarteret nær Hotel Sofi, da en selvmordsbomber kjørte en buss inn i bygningen. Den andre bomben rammet en buss full av algeriske arbeidere som var ansatt i det kanadiske firmaet SNC-Lavalin Group Inc. Bombene gikk av omtrent samtidig.