Albert Bates Lord
Albert Bates Lord (født 15. september 1912, død 29. juli 1991) var en amerikansk filolog. Han var professor i slavisk og sammenlignende litteratur ved Harvard University. Ved Milman Parrys død kom han til å videreføre denne forskerens arbeider med episk litteratur. Lord var forfatter av boken The Singer of Tales (Sangeren av fortellinger) som ble utgitt i 1960. Det ble utgitt en 40-årsutgave med en lyd-cd for å støtte forståelsen av opptakene som blir gjengitt og diskutert i teksten. Hans hustru Mary Louise Lord fullførte og redigerte manuskriptet til en posthum oppfølger, The Singer Resumes the Tale, utgitt 1995. Avhandlingen viderefører, støtter og utvider Lords opprinnelige konklusjoner.
| Albert Bates Lord | |||
|---|---|---|---|
| Født | 15. sep. 1912[1][2][3] Boston | ||
| Død | 29. juli 1991[1][2][3] (78 år) Cambridge | ||
| Beskjeftigelse | Filolog, slavist, lærer | ||
| Utdannet ved | Harvard University | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Medlem av | American Academy of Arts and Sciences | ||
| Utmerkelser | Guggenheim-stipendiet (1949)[4] | ||
Den muntlige litteraturen rediger
- Se hovedartikkel, Muntlig litteratur
Lord demonstrerte de vegene hvor ulike store epos fra Europa og Asia ble arvinger til en tradisjon av ikke bare muntlig framførelse, men også av muntlig komposisjon. Han argumenterte sterkt for et fullstendig skille mellom ikke-skrivende forfattere av de homeriske epos og skrivere som senere skriftfestet dem, og hevdet at tekstene som hadde blitt bevart var basert på en avskrift etter en tilhører av en enkelt gjengivelse av fortellingen, ettersom en ved muntlig framførelse må innse at hver gjengivelse er å betrakte som en «ny utgivelse» av diktverket. Fortellingen i seg selv har ingen endelig tekst, men består av utallige varianter, hver improvisert av fortelleren i handlingen til å fortelle historien fra et mentalt forråd av verbale formularer, tematiske konstruksjoner, og episk handlinger. Denne improvisasjonen er for det meste ubevisst: de episke fortellerne tror at de trofast gjenforteller den historien som ble gitt videre til dem, selv om den egentlige teksten i deres fremførelse vil variere i betydelig grad fra dag til dag, og fra forteller til forteller.
Lord studerte ikke bare feltopptak av bosnisk-juguslaviske heroiske epos sunget til det tradisjonelle musikkinstrumentet gusla og homeriske epos, men også Beowulf, Gilgamesj, Rolandssangen, og anglo-skotske barneballader. På tvers av disse ulike fortellertradisjonene fant han sterke likheter i henhold til muntlig komposisjon i den tradisjonelle historiefortellingen.
Personlig liv rediger
Albert Bates Lord var født i Boston, Massachusetts i USA i 1912 og gikk på Harvard College hvor han fikk en A.B. i klassisk litteratur i 1934 og Ph.D. i komparativ litteraturvitenskap i 1949 og ble professor I i 1958. Han grunnla også Harvards komité for embetsgrad i folkloristikk og mytologi, og var knyttet til samme institutt inntil han gikk av med pensjon i 1983. Hans hustru Mary Louise Lord (født Carlson) underviste i klassisk litteratur ved Connecticut College. De fikk to sønner, Nathan og Mark.
Lord døde av sykdom den 29. juli 1991 i Cambridge, Massachusetts. Han var kjent for sin «sinnsro», «ydmykhet» og store «sjenerøsitet».
Referanser rediger
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 121919, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som Albert Lord, SNAC Ark-ID w6gb4kzq, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Guggenheim fellows ID albert-bates-lord[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
Av Lord:
- Albert B. Lord, The Singer of Tales (Cambridge, MA: Harvard Univ. Press, 1960).
- Albert B. Lord, Oral Composition and 'Oral Residue' in the Middle Ages", in Oral Tradition in the Middle Ages, red. W. F. H. Nicolaisen (Binghamton, NY: Medieval & Renaissance Texts & Studies, 1995), sidene 7-29.
Om Lord:
- John Miles Foley, «Albert Bates Lord (1912–1991): An Obituary», i Journal of American Folklore 105 (1992), sidene 57-65.