Albanactus
Albanactus var en mytisk konge av Alba, og det finnes ingen historiske bevis for hans mulige eksistens. Fortellingen om ham kommer fra Geoffrey av Monmouths Historia Regum Britanniae (De britiske kongenes historie), skrevet omkring 1136. Her gjengis han som sønn av Brutus, og hans hustru Ignoge. Han var den yngste av tre brødre. Den nest eldste var Kamber som fikk Cambria, det gamle navnet for Wales, som det hevdes ble oppkalt etter ham, og på samme måte er Alba det gamle navnet på Skottland, som det også hevdes er oppkalt etter Albanactus. Den eldste broren var Locrinus som fikk Logres (eller Loegria), hvilket er England. Faren Brutus grunnla kongeriket Britannia som det hevdes ble oppkalt etter ham. Alle hevdes å nedstamme fra Aineias fra Troja som i romersk mytologi grunnla Roma.
I henhold til Geoffrey ble Albanactus drept kort tid etter at han begynte å regjere. Humber, konge av hunerne, invaderte Alba fra Tyskland og møtte Albanactus' hær i et slag hvor sistnevnte ble drept. Hans folk i Alba ble tvunget til å flykte sørover til Albanactus' bror Locrinus.
Dette var formodentlig før piktere og skottene invaderte England, men på den annen side er det ukjent for historikerne at hunerne invaderte De britiske øyer. Senere konger av England, i særdeleshet Edvard I benyttet seg av legenden om Brutus og Albanactus som et ideologisk påskudd for å hevde overhøyhet over Skottland og å invadere og undertrykke skottene som et ulydig broderfolk ved å argumentere at ettersom Locrinus var den eldste broren, således hadde han og England overordnet status og rang. Det samme argumentet ble naturligvis benyttet i forhold til Wales ettersom Kamber var yngre enn Locrinus.
I skotske opphavsmyter har Albanactus liten eller < manglende ord > posisjon eller betydning. Skottene hevdet isteden, som gælere, avstamning fra Gaythelos eller Gaidel Glas og hans hustru Scota som hadde fraktet med seg den skotske kroningssteinen Stone of Scone, og som Edvard I fant det betydningsfullt å stjele med seg slik at ingen annen skotsk konge skulle krones (noe som skottene ikke gjorde). Mytene om Gaidel Glas og Scota synes å ha blitt opprettet på 1100-tallet til den irske Lebor Gabála Érenn, på omtrent samme tid som Geoffreys Historia Regum Britanniae.[1][2]
Albanactus, som Kamber og Locrinus, utgjør den første delen av en pseudohistorie som Geoffrey diktet opp for å gi Britannia en stolt opprinnelse og opphavsmyte på linje med Roma og Romerriket. Som mange av kongefigurene som Geoffrey skrev om er det ingen selvstendig kilde til Albanactus og hans brødre, men er de(?) et produkt av Geoffreys fantasi, oppfunnet av politiske grunner innenfor den samtidige anglo-normanniske verden.[3]
Familietreet til Albanactus' slekt rediger
- Se også: Mytiske konger av britene
Referanser rediger
- ^ Mountain, Harry: The Celtic Encyclopaedia, s. 380
- ^ Gaidel Glas, Timeless Myths
- ^ Se eksempelvis Tatlock, J. S. P. (1950): The Legendary History of Britain, Berkeley and Los Angeles.
Litteratur rediger
- Geoffrey av Monmouth (1982): The History of the Kings of Britain, oversatt med innledning av Lewis Thorpe, Guild Publishing London, s. 75