Wikipedia

Alan Lomax

Alan Lomax (født 31. januar 1915, død 19. juli 2002) var en amerikansk folkorist og musikkviter. Han gjorde et enormt arbeid med å samle inn folkemusikk fra det 20. århundre. I 1994 ble Lomax valgt inn i Blues Hall of Fame.[12] Lomax bidro til å få Josh White, Woody Guthrie og Burl Ives frem i lyset.[13]

Alan Lomax
Født31. jan. 1915[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Austin
Død19. juli 2002[5][1][2][6]Rediger på Wikidata (87 år)
Safety Harbor[7]
BeskjeftigelseAntropolog, musiker, musikkforsker, historiker, etnomusikolog, musikkhistoriker, fotograf, musikkritiker, journalist, filmregissør Rediger på Wikidata
Utdannet vedHarvard University
Columbia University
University of Texas
Choate Rosemary Hall
St. Mark's School of Texas
EktefelleElizabeth Lyttleton Sturz[8]
FarJohn Lomax
SøskenBess Lomax Hawes
NasjonalitetUSA[9]
Medlem avPhi Beta Kappa
UtmerkelserGuggenheim-stipendiet (1946)[10]
National Medal of Arts
Grammy Trustees Award (2003)
Library of Congress Living Legend (2000–)[11]
Alan Lomax på Commons

Utdannelse og faglig opplæring rediger

Også Alan Lomax' far, John Lomax, var en ledende folkemusikksamler, og det var han som innførte sønnen i innsamlingsarbeidene. Alan Lomax gikk fremdeles på Choate Rosemary High i Wallington,' da faren tok ham med for å gjøre opptak blant de innsatte i fengslene i Texas, Louisiana og Mississippi. Alan Lomax ble student ved University of Texas at Austin, hvor han tok en mastergrad i filosofi.

Innsamlingsarbeider rediger

Alene, og sammen med sin far, bidro Alan Lomax til å bygge opp the Archive of Folk Culture. Anslagsvis har de to samlet noe i overkant av ti tusen av sanger, som befinner seg i Kongressbiblioteket, the Library of Congress, hvor Alan Lomax også fikk fast ansettelse. Foruten opptakene i USA, reiste Alan Lomax på innsamlingsferder til Storbritannia, Vestindia, Spania og Italia.

Alan Lomax gjorde også omfattende intervjuer med folkesangere og bluesartister som Woody Guthrie, Leadbelly, Muddy Waters, Jelly Roll Morton, den irske fløytisten Seamus Ennis, og den skotske sangeren Jeannie Robertson. Lomax produserte dessuten en rekke radioprogrammer, en tv-serie, og kom til å spille en viktig rolle i oppblomstringen i både amerikanske og britisk folkemusikk på 1950-tallet.

Likeledes gjorde han opptak med irske tradisjonsmusikere, deriblant av Elisabeth Cronin, i 1951. I en oppsiktsvekkende studie av italiensk folkemusikk, som han i 1953–1954 utførte i samarbeid med Diego Carpitella, lyktes det ham i siste liten å få dokumentert en marginal form for tradisjonsmusikk før den forsvant.

Deltakende observasjon rediger

I 1944 medvirket Alan Lomax som utøvende artist i balladeoperaen The Martins and the Coys, sammen med blant andre Burl Ives, Woody Guthrie og Pete Seeger. Forestillingen ble tatt opp av BBC og CBS. Forestillingen ble utgitt på CD i 2000.

Også i forbindelse med innsamlingsarbeidene brakte Alan Lomax med seg gitaren, og kom på det vis til å drive en form for deltakende observasjon gjennom gjensidig å utveksle sanger og viser med informantene.

Cantometrics rediger

Alan Lomax viet all sin tid til folkemusikken, og til arbeidet med å samle folkemusikk. Hele verden ble hans arbeidsfelt da han utvidet interessefeltet i mer vitenskapelig retning. Resultatet av denne mer universalistiske tilnærmingsmåten ble en systemteori han omtalte som cantometrics. Her forsøker Alan Lomax å påvise en sammenheng mellom samfunnsform, sosiale trekk, religiøs aktivitet, og de former for folkemusikk som oppstår i de ulike områdene.

Lomax mente at de enkelte

 folkeslags musikalske uttrykk og syngemåte... korresponderte med samfunnets mentalitet. Undertrykt seksualitet førte for eksempel til nasal sang. Innenfor dette feltet beskrev han også den intrikate falsettsangen som kjennetegner lokk i det norske seterbruket. 

Edvardsen 2008, s. 25.

Cantometricssystemet er imidlertid ganske omstridt og har møtt massiv motstand blant folklorister og musikkforskere.

Utvalgt bibliografi rediger

  • Selected Writings 1934-1997 (2003) (som bl.a. også inneholder et kapittel om cantometrics)
  • The Land Where The Blues Began (1993)
  • Mister Jelly Roll: The Fortunes of Jelly Roll Morton, New Orleans Creole and "Inventor of Jazz" (1973)
  • (Redigert sm.m. John Lomax): Our Singing Country: Folk Songs and Ballads (re-print 2000)
  • Penguin Book of American Folk Songs (1968)

Kilder rediger

DVD rediger

  • Lomax – the Songhunter. A Film by Roger Kappers. MM Filmprodukties. DaVID 6.

Referanser rediger

  1. ^ a b Discogs, Discogs artist-ID 468451, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 49629236, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Internet Movie Database, IMDb-ID nm0518250, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.loc.gov[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6z323sv, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Freebase-data fra Google[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 6. september 2004, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Guggenheim Fellows database, Guggenheim fellows ID alan-lomax[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.loc.gov[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Innvalgte i Blues Hall of Fame 1994 (besøkt 27. august 2012)
  13. ^ Damms store leksikon. Bind 17. Oslo: Damm. 1987. ISBN 8251772893. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alan_Lomax&oldid=23900423»