Alain Finkielkraut
Alain Finkielkraut (født 30. juni 1949) er en fransk forfatter, essayist og radiovert.
| Alain Finkielkraut | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Alain Luc Finkielkraut 30. juni 1949[1][2][3][4]  (74 år)Paris[1][5][6] | ||
| Beskjeftigelse | Filosof,[7] radiovert, skribent, radioprodusent, sakprosaforfatter, kommentator,[7] kritiker[7] | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Aggregation of modern literature (1972) | ||
| Utdannet ved | École normale supérieure de Saint-Cloud (1969–) Lycée Henri IV[6] | ||
| Nasjonalitet | Polen (1949–1950) Frankrike (1950–) Frankrike[1] | ||
| Morsmål | Fransk | ||
| Språk | Fransk[8] | ||
| Medlem av | Académie française (2014–) (erstatter: Félicien Marceau)[9] | ||
| Utmerkelser | 8 oppføringer
Offiser av Æreslegionen (2009)
Den europeiske essayprisen Charles Veillon (1984) Prix de l'essai (2010) Æresdoktor ved universitetet i Tel Aviv (2007) Ridder av Æreslegionen (1994)[10][11] Prix Combourg-Chateaubriand (2014) (for: The Unhappy Identity) Prix Aujourd'hui (1999) Kroatias stjerneorden[12] | ||
| Periode | Nyfilosofene | ||
| Notable verk | Le Nouveau Désordre amoureux, The Unhappy Identity, La Seule Exactitude | ||
| Påvirket av | Alexis de Tocqueville, Ernest Renan, Franz Rosenzweig, Hannah Arendt, Emmanuel Lévinas, Claude Lévi-Strauss, Charles Péguy, Milan Kundera, Martin Heidegger | ||
| IMDb | IMDb | ||
Utdanning og karriere rediger
Etter å ha blitt uteksaminert i moderne litteratur, startet han i 1985 produksjonen av sitt radioprogram Répliques hos France Culture. Han er forfatter av mange essays innen litteratur, kjærlighet og modernitet. Han har levert forelesninger innen idéhistorie ved École polytechnique i perioden 1989 til 2014, da han ble medlem av l’Academie française[13]. Ved begynnelsen av det 21. århundret opptar han en betydningsfull plass i fransk offentlighet.
Finkielkraut var engasjert i Paris’ studenterbevegelse i 1968 før han sluttet seg til «la nouvelle philosophie» i 1970-årene. Etter å ha blitt en kjent intellektuell for offentligheten gjennom 1980-årene, utviklet han sine refleksjoner omkring spørsmål om identitet, minne og integrasjon ved utdanning. I denne kontekst har han uttrykt seg om politiske spørsmål som jødiskhet, nasjonalisme, kolonisering, sionisme, identitetsbegrepet, antisemittisme og rasisme, multikulturalisme, om det franske utdanningssystemets svikt, og endog krigene i Jugoslavia – stillingstagninger som iblant har vært gjenstand for kraftige kontroverser.
Biografi rediger
Alain Finkielkraut ble født den 30. juni 1949, sønn av Daniel og Janka Finkielkraut, som begge var jødiske flyktninger fra Polen. Daniel Finkielkraut, som var lærvarebutikkeier,[14] forlot Polen 1930-årene, på grunn av antisemittismen der, og overlevde dermed deportasjonene i 1941 til Auschwitz[15]. Janka ble født med Laura til fornavn i Lviv, som da tilhørte Polen. Hun overlevde familiens utryddelse i en av Polens konsentrasjonsleire[16]. Hun flyktet først til Tyskland, så Antwerpen i Belgia[17]. Der tok hun fornavnet «Janka» på sine falske papirer[18]. I 1950 ble Daniel og Janka Finkielkraut med deres enebarn Alain begunstiget den kollektive naturaliseringen innvilget av den franske stat.[19]
Etter sine videregående studier, tok Alain Finkielkraut forberedende studier ved lycée Henri-IV, for å ta inntaksprøven, le khâgne, til Écols normales supérieures. Han feilet først i 1968 i å komme inn på ENS ved rue d’Ulm, men ble tatt inn ved l’ENS ved Saint-Cloud i 1969. I 1972 ble han uteksaminert i moderne litteratur.[20]
I 1974 var Alain Finkielkraut professor i fransk ved lycée technique de Beauvais. Fra 1976 til 1978 underviste han ved fakultetet for fransk litteratur ved University of California i Berkeley.
I 1985 giftet Finkielkraut seg med advokaten Sylvie Topaloff.[21]Det samme året ble han radiovert hos France Culture med sitt eget program Répliques. I november 1989 ble han professor i idéhistorie ved l’École polytechnique. I 2000 ble han medgrunnlegger av l’Institut d’études lévinassiennes[22]. Han er en kritiker som ofte uttaler seg i media vedrørende refomer innen det franske utdanningssystemet, og har blitt rådspurt av den franske stat i spørsmål som har med utdanning å gjøre (mest fremtredende var han en del av Thélot-kommisjonen, som han trådte av fra, som følge av uenigheter angående rapportens endelige konklusjon)[23].
Den 10. april 2014 ble han valgt til medlem av l’Académie française, for derved å innta sete nr. 21 etter forfatteren Félicien Marceau, med 16 stemmer for ved første runde[24][25]. Mot høsten 2014 pensjonerte han seg ved l’École polytechnique, der Michaël Fœssel deretter tok hans plass[19]. Den 28. januar 2016 ble han mottatt av Pierre Nora, og fremførte sin minnetale for Félicien Marceau[13]
Bibliografi rediger
- Le Nouveau Désordre amoureux (en collaboration avec Pascal Bruckner), Paris, Seuil, 1977 ISBN 978-2-02-004582-7
- Au coin de la rue, l'aventure (en collaboration avec Pascal Bruckner), Seuil, 1979 ISBN 978-2-02-006127-8
- Ralentir, mots-valises !, Seuil, 1979 ISBN 978-2-02-005110-1
- Petit fictionnaire illustré : les mots qui manquent au dico, Seuil, 1981, rééd. coll. Points, 2006 ISBN 978-2-02-005987-9
- Le Juif imaginaire, Seuil, 1981 ISBN 978-2-02-006416-3
- L'Avenir d'une négation, réflexion sur la question du génocide, Seuil, 1982 ISBN 978-2-02-006080-6
- La Réprobation d'Israël, Gonthier/Denoël, 1983 ISBN 2-282-30237-0
- La Sagesse de l'amour, 1984, Gallimard, ISBN 2-07-032469-9 - Prix européen de l'essai Charles Veillon
- La Défaite de la pensée, Paris, Gallimard, 1987 ISBN 2-07-032509-1
- Tankens forræderi, Cappelen Damm, 1994[26]
- La Mémoire vaine. Du crime contre l'humanité, Gallimard, 1989 ISBN 978-2-07-032730-0
- Comment peut-on être Croate ?, Gallimard, 1992 ISBN 978-2-07-072867-1
- Ave Europa – De døende hilser deg, Document forlag, 2007 ISBN 9788275190138
- Le Mécontemporain : Charles Péguy, lecteur du monde moderne, Paris, Gallimard, 1992 ISBN 978-2-07-040867-2
- Le Crime d'être né : l'Europe, les nations, la guerre, Arléa, 1994 ISBN 978-2-86-959196-7
- L'Humanité perdue, Seuil, 1996 ISBN 978-2-02-091426-0
- L'Ingratitude : conversation sur notre temps (entretien avec Antoine Robitaille), Gallimard, 1999 ISBN 978-2-07-041552-6
- Une voix vient de l'autre rive, Gallimard, 2000 ISBN 2-07-042224-0
- Internet, l'inquiétante extase (en collaboration avec Paul Soriano), Mille et une nuits, 2001 ISBN 978-2-84-205563-9
- Penser le XX, École polytechnique, 2000 ISBN 978-2-73-020713-3
- Des hommes et des bêtes (avec Elisabeth de Fontenay), Tricorne, 2000 ISBN 978-2-82-930219-0
- L'Imparfait du présent. Pièces brèves, Gallimard, 2002 ISBN 2070765393
- Enseigner les lettres aujourd'hui (avec Marc Baconnet et Mireille Grange), Tricorne, 2003 ISBN 978-2-82-930247-3
- Les Battements du monde (avec Peter Sloterdijk), Pauvert, 2003 ISBN 201-279238-3
- Au nom de l'Autre : réflexions sur l'antisémitisme qui vient, Gallimard, 2003 ISBN 978-2-07-073495-5
- Nous autres, modernes : Quatre leçons (Ellipses, 2005, ISBN 978-2-07-034749-0 - Prix Guizot-Calvados 2006
- Ce que peut la littérature, Stock, 2006, ISBN 978-2-23-405914-6
- Le Livre et les livres : Entretiens sur la laïcité (med Benny Lévy), Verdier, 2006 ISBN 978-2-25-308377-1
- La Discorde. Israël-Palestine, les Juifs, la France : conversations avec Elisabeth Levy (med Rony Brauman), Mille et une nuits, 2006 ISBN 978-2-84-205812-8
- Qu'est-ce que la France, Stock, 2007 ISBN 9782234059658
- La Querelle de l'école, Stock, 2007 ISBN 9782234060531
- Philosophie et modernité, École polytechnique, 2008 ISBN 978-2-73-021510-7
- Un cœur intelligent, Stock/Flammarion, 2009 ISBN 978-2-234-06259-7 - Prix de l'Essai de l'Académie française 2010[27]
- L’Explication, conversation avec Aude Lancelin (avec Alain Badiou), Nouvelles Éditions Lignes, 2010 ISBN 978-2-35-526052-0
- L'Interminable Écriture de l'Extermination, Stock, 2010 ISBN 9782234061446
- Et si l'amour durait, Stock, 2011 ISBN 978-2-286-08453-0
- L'Identité malheureuse, Stock, octobre 2013 ISBN 978-2-23-407336-4 - Prix Combourg
- Den ulykkelige identiteten, Document forlag, 2015 ISBN P9788275192064
- La Seule Exactitude, Stock, octobre 2015 ISBN 978-2234078970
Referanser rediger
- ^ a b c Gemeinsame Normdatei, GND-ID 122522710, besøkt 21. mars 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000022876, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Roglo, Roglo person ID p=alain;n=finkielkraut[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.nytimes.com, besøkt 12. mars 2016[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c https://cs.isabart.org/person/121891; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 121891.
- ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11902795s; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11902795s.
- ^ Académie française, www.academie-francaise.fr, Académie française member ID alain-finkielkraut, besøkt 4. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.legifrance.gouv.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ NOR PREX9411369D[Hentet fra Wikidata]
- ^ narodne-novine.nn.hr[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Réception de M. Alain Finkielkraut (F21) | Académie française». www.academie-francaise.fr. Besøkt 12. juli 2017.
- ^ RTS.ch. «Comme il vous plaira du 26.01.2014». rts.ch (fransk). Besøkt 12. juli 2017.
- ^ «Le contre-penseur.». Libération.fr (fransk). Arkivert fra originalen 21. august 2017. Besøkt 12. juli 2017.
- ^ «Alain Finkielkraut, l'imparfait du présent» av Ilana Cicurel, Cathie Levy som vert, sendt på France 5 le 30 mai 2010 (Empreintes), 30. minutt
- ^ «Alain Finkielkraut: «Je pense sous le choc des événements» • Entretiens, Finkielkraut, Culture, Identité, Amour • Philosophie magazine». www.philomag.com (fransk). Besøkt 12. juli 2017.
- ^ «Un coeur intelligent / Alain Finkielkraut – 2009». 4. mars 2013. Besøkt 12. juli 2017.
- ^ a b Bilag viet Alain Finkielkraut i anledning av utgivelsen av hans L'identité malheureuse i Le Point, 10. oktober 2013.
- ^ Alain Finkielkraut, «J'aimais l’arbitraire et la fantaisie de cette délicieuse punition», i Le Monde cahier Éducation nr. 20597 fra 13. april 2011, s. 12.
- ^ «PORTRAIT - Alain Finkielkraut : Itinéraire de celui qui boude les Modernes». toutsurlachine.blogspot.fr. Besøkt 12. juli 2017.
- ^ «La naissance de l’Institut des études levinassiennes». Arkivert fra originalen 13. mars 2016.
- ^ " Pour la réussite de tous les élèves " Rapport de la Commission du débat national sur l’avenir de l’École présidée par Claude Thélot La Documentation française, 2004. s. 147 Kan leses på nett her.
- ^ lefigaro.fr. «Alain Finkielkraut élu à l'Académie française». Le Figaro (fransk). Besøkt 12. juli 2017.
- ^ «Alain FINKIELKRAUT | Académie française». www.academie-francaise.fr. Besøkt 12. juli 2017.
- ^ https://www.cappelendamm.no/_skjonnlitteratur/klassikere/tankens-forræderi-alain-finkielkraut-9788245600049
- ^ «Prix de l'Essai de l'Académie Française». Arkivert fra originalen 1. august 2017. Besøkt 29. juni 2010..
Eksterne lenker rediger
- (en) Alain Finkielkraut – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Alain Finkielkraut på Internet Movie Database