Aking
Aking er en idrett som foregår ved at man ligger på en spesialkjelke, kalt rodel, og aker nedover en islagt bane. Idretten er siden 1957[1] internasjonalt organisert under FIL.
Aking i Norge rediger
Som konkurranseidrett er aking relativt lite utbredt i Norge; idretten rapporterer selv om under 1 000 aktive utøvere per 2016.[2] Idretten er organisert i særforbundet Norges Ake-, Bob- og Skeletonforbund sammen med bobsleigh og skeleton. Forbundet ligger under Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité. Akeforeningen i Oslo er Norges mest fremtredende klubb.
Norge har ofte stilt med utøvere under vinter-OL, med fjerdeplass for Rolf Greger Strøm i Innsbruck 1964 som sterkeste resultat.
Konkurranse rediger
Aking som idrett deles igjen inn i naturbaneaking og kunstbaneaking.
I Norge har naturbaneaking tidligere vært mest utbredt. Banen består av en islagt vei, med vant rundt. Svingene er lite doserte, og man er avhengig av skarpe meier. Før krappe svinger vil man som regel bremse farten ved hjelp av kraftige pigger under skoene. Tidligere var det en rekke baner som ble islagt og preparert hver vinter, men nå er det kun Midstulia i Oslo som blir preparert.[3] Det arrangeres egne verdensmesterskap på naturbane.
Kunstbaneaking er den formen mange har sett på TV. Norges eneste bane finnes ved Hunderfossen, og ble bygget i forbindelse med OL på Lillehammer. Her er alle svinger kraftig doserte og man vil derfor aldri bremse før svingene. Meiene er sløve, for å skape minst mulig motstand. Farten kan bli svært høy, opp mot 155 km/t har blitt målt i internasjonale konkurranser.[4]
Fritidssyssel rediger
Barneaking foregikk og foregår fortsatt ved at en trekker med seg en kjelke eller et akebrett opp en bakke, og aker ned igjen. Før biltrafikken tetnet til i de store byene i Norge, var det vanlig å bruke lengre strekninger av veinettet til aking.[trenger referanse] På enkelte strekninger var det interessekonflikt mellom de som ville ha veien sandstrødd, og de som ville ake.[trenger referanse]
I Funchal på Madeira kan man ake på sleder som glir på vanlige brostein. Sledene er utstyrt med benker, og det følger med to mann med lange stenger som styrer ned noen nokså bratte gater fra endestasjonen på en av taubanene og ned til sentrum. Denne transportmåten er en gammel tradisjon.
Historie rediger
Den første organiserte sammenkomsten for sporten fant sted i 1883 i Sveits. Skeleton, hvor utøveren ligger på magen med hodet foran, var den tidligste olympiske varianten av aking, da under navnet toboggan-løp. Det første offisielle verdensmesterskapet ble holdt i 1955 i Korketrekkeren, Oslo. Første gang sporten var med i OL var i 1964 i Innsbruck. Tyskland er dominerende nasjon gjennom tidene, men OL-medaljører har også kommet fra Italia, Østerrike, USA, Russland og Latvia.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ «Olympia-Porträt: Rennrodeln Athletische Form des Schlittenfahrens» (tysk). Mitteldeutsche Zeitung. 4. januar 2002. Besøkt 30. september 2017.
- ^ «NIFs årsrapport 2016» (PDF). Lillehammer: Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité. 2016. Besøkt 30. september 2017.
- ^ «BANER». Akeforeningen i Oslo.
- ^ «Fast and Risky, Sledding Track Drew Red Flags» (engelsk). New York Times. 13. februar 2010. Besøkt 30. september 2017.
