Wikipedia

Akhaiere

(Omdirigert fra «Akajere»)

Akhaiere eller akadiere (gammelgresk: Ἀχαιοί, Akhaioi) tilhørte de første kjente greske stammene og la grunnen for den mykenske sivilisasjon. I henhold til myten nedstammet de fra Achaios eller Akaios, og som de har navn etter.

Akilles bandasjerer den sårete Patroklos. (Attisk rødfigur kylix, ca. 500 f.Kr.)

Under mytologisk tid synes det som om akhaiere hadde en viss overvekt over de beslektede stammene. Det kan være derfor at akhaiere i Homers Iliaden og i Odysseen er et kollektivt samlenavn på de grekere som beleiret Troja. «Akhaier» er benyttet 598 ganger i Illiaden, ofte ledsaget av epitetet «langhåret».[1] Andre navn er danaer (Δαναοί, benyttet 138 ganger i Iliaden)[1] og argeier (Ἀργεῖοι, benyttet 1829 ganger i Iliaden),[2] mens panhellenes (Πανέλληνες Panhellenes, «alle grekerne») og Hellenere ( Ἕλληνες, Hellenes)[3] opptrer begge kun en gang.[4] I den historiske perioden var akhaiere innbyggerne i regionen Akhaia, en region i den nordlige og sentrale delen av halvøya Peloponnes. Bystatene i denne regionen dannet en sammenslutning kjent som det akhaiiske forbund, som hadde innflytelse i løpet av 200- og 100-tallet f.Kr.

«Akhaier» var òg de mykenske grekeres navn på seg selv i bronsealderen, og i hettittiske nedskrivninger omtales deres navnet på deres land som Ahhiyawa.[5]

Homer og senere rediger

Homers «langhårete akhaiere» ville ha vært en del av den mykenske sivilisasjon som dominerte Hellas fra rundt 1600 f.Kr. med en historie som en stamme som kan ha hatt røtter tilbake den forhistoriske hellenistiske innvandringen til Hellas på slutten av 3000-tallet f.Kr.

I de arkaiske og klassiske periodene benyttes begrepet akhaiere som referanse til innbyggerne i den langt mindre regionen Akhaia. Historikeren Herodot identifiserte akhaierne med nordlige Peloponnes som etterkommere av de tidligere, homeriske akhaiere. I henhold til geografen Pausanias, som skrev på 100-tallet e.Kr., var begrepet «akhaiisk» opprinnelig gitt til de grekere som var bosatt i Argolida og Lakonia.[6] Imidlertid er dette åpenbart ikke det innhold som Homer benyttet begrepet.

Både Pausanias og Herodot gjenfortalte legenden om at akhaierne ble tvunget til å forlate disse hjemtraktene av dorerne i løpet av den legendariske doriske invasjonen av Peloponnes. Akhaierne skal etter invasjonen ha tatt sjøveien fra Thessalia og Boiotia til Lesbos, og dels via – eller fra – Attika til andre øyer, samt fra Peloponnes, østover til Kypros. Akhaierne forflyttet seg deretter til den regionen Akhaia som etter tradisjonen fikk navn etter dem. En tilsvarende tradisjonen forteller at Akhaia fikk navn etter Akaios, en sønn av havguden Poseidon og Larissa, en nymfe i Thessalia (som selv ga navn til flere steder i den greske verden).[7] Hellanikos av Lesbos fortalte at sønnene til Poseidon og Larissa var Akaios, Fthios, og Pelasgos. Disse sønnene forlot Argos og ankom Haemonia (Thessalia) hvor de drev ut de barbariske innbyggerne og delte landet i tre deler, og kalte dem etter navnene Fthiotis, Akhaia og Pelasgiotis.[8] (se avsnittet Gresk mytologi)

En enighet blant forskerne har ikke blitt oppnådd på opprinnelsen til de historiske akhaierne vedrørende de homerske akhaierne, og blir fortsatt diskutert. Tidligere vektlegging på antatt etnisitet hvor John A. Scott kunne skrive en artikkel om akhaiernes «blonde hår» sammenlignet med de mørke lokkene til «middelhavske» Poseidon,[9] på grunnlag av hentydninger funnet i Homer, har siden blitt forkastet.

Det kontrasterende synet at «akhaiere», slik det forstått via Homer, er «et navn uten et land», en ethnos skapt i den episke tradisjonen,[10] har moderne tilhengere blant de som konkluderer at «akhaiere» ble redefinert på 400-tallet som de i samtiden som snakket aiolisk gresk.

Karl Beloch har foreslått at det ikke var noen dorisk invasjon, men at dorerne på Peloponnes var akhaiere.[11] Eduard Meyer, som er uenig med Beloch, har isteden fremmet forslaget at de virkelige akhaiere var grekere på fastlandet fra tiden før dorerne.[12] Hans konklusjon er basert på hans forskning på likheter i språket til akhaiere og forhistoriske beboere i Akhaia. William Prentice er uenig med begge og har merket seg at arkeologiske bevis antyder at akhaiere i stedet innvandret fra «sørlige Lilleasia til Hellas, antagelig bosatte seg først i nedre Thessalia» antagelig forut 2000 f.Kr.[13]

Emil Forrer gikk så langt som hevde at det eksisterte et «stort rike» kalt for Ahhijawa som var likestilt med de gamle statene i øst. Imidlertid har hans konklusjoner blitt motbevist av senere forskere, særlig av Ferdinand Sommer.[14]

Hettittiske dokumenter rediger

En del hettittiske tekster nevner en nasjon som lå i vest og ble kalt for Ahhiyawa.[15] I de tidligste referansene til dette landet, et brev som skisserer avtalebrudd med den hettittiske vasallen Madduwatta,[16] er det kalt for Ahhiya. Et annet viktig eksempel er Tawagalawa-brevet,[17] skrevet av en ikke navngitt hettittisk konge (mest sannsynlig Hattusili III) av rikets periode (1300-1200-tallet f.Kr.) til kongen av Ahhiyawa, behandlet ham som en like og antydet at Miletos (Millawanda) var under hans kontroll. Det refererer også til en tidligere «Wilusa-episode» som involverte fiendskap fra Ahhiyawa.

Ahhiya(wa) har blitt identifisert med akhaierne fra den trojanske krig og byen Wilusa med den legendariske byen Troja (mer likheten med tidlig gresk *Ϝιλιον, Wilion, senere Ίλιον, Ilion, navnet på Trojas akropolis). Imidlertid er det nøyaktige forholdet til begrepet Ahhiyawa til akhaierne hinsides en likhet i uttale og livlig diskutert blant forskerne, selv etter oppdagelsen av at mykenske Linear B er en tidlig form for gresk; debatten som var tidligere ble oppsummert i 1984 av Hans G. Güterbock ved det orientalske institutt.[18]

Egyptiske kilder rediger

I løpet av det femte år av farao Merenptah skal etter sigende det vestlige deltaet ha blitt angrepet av en føderasjon av libyere og nordlige folk. Inkludert blant de etniske navnene av de antatte angriperne er Ekwesj eller Eqwesj, og disse har blitt tolket som akhaiere av noen historikere. Skjønt egyptiske tekster nevner spesielt at disse var omskåret (noe som neppe var en vanlig praksis i egeisk kultur på denne tiden. Homer nevner et akhaiisk angrep på Nildeltaet, og Menelaos snakker om det samme i Bok 4 av Odysséen til Telemakhos da han gjenfortalte sin egen hjemkomst fra Trojakrigen. Senere greske myter har også fortalt at Helena tilbrakte hele sin tid i Egypt mens krigen raste, og ikke ved Troja, og at etter at Troja falt dro grekerne ut for å finne henne. Det er også en merkelig mye om at brødrene Aigyptos og Danaos, sønner av Belos, en legendarisk konge av Egypt i henhold til gresk mytologi, hvor Danaos angivelig skal ha kommet fra Egypt, slik forfatteren Marianne Luban har foreslått kan dateres til denne tiden.

Gresk mytologi rediger

I gresk mytologi er det kulturelle splittelser blant de grekerne som var representert som legendariske avstamninger som har identifisert slektskapsgrupper, hvor hver slektslinje ble avledet fra en eponymisk stamfar. Hver gresk etnisk gruppe ble etter sigende navngitt i ære av deres respektive stamfar: Akaios for akhaiere, Danaos for danaanere, Kadmos for kademittere, Hellen for hellenere (også samlenavn på grekere), Aiolos for aiolere, Ion for jonere, og Doros for dorere.

Kadmos fra Fønikia, Danaos fra Egypt, og Pelops fra Anatolia fikk hver et fotfeste på det greske fastlandet og ble assimilert, og greske. Hellen, Graikos, Magnis, og Makedon var sønner av Deukalion og Pyrrha, de eneste som overlevde den store oversvømmelsen. Deres etnisitet skal etter sigende ha vært opprinnelig navngitt etter den eldre sønnen Graikoi, men ble navngitt på nytt etter at Hellen hadde vist seg som den sterkeste. Sønner av Hellen og nymfen Orseis var Doros, Xuthos, og Aiolos. Sønner av Xuthos og Kreusa var Ion og Akaios.

En kuriøs informasjon er at i henhold til den romerske forfatteren Gaius Julius Hyginus drepte akhaierne 362 trojanere i løpet av deres ti år ved Troja.[19]

Referanser rediger

  1. ^ a b «Why are Greeks called Danaans?»
  2. ^ «Achaeans», Hellenica World
  3. ^ «Hellene», Collins English Dictionary.
  4. ^ Se Illiaden, II.2.530 for «Panhellenes» og Illiaden II.2.653 for «Hellenes».
  5. ^ Güterbock, Hans G. (april 1983): «The Hittites and the Aegean World: Part 1. The Ahhiyawa Problem Reconsidered», American Journal of Archaeology 87(2), s. 133-138
  6. ^ Pausanias VII, 1
  7. ^ Achaea, Maicar.com
  8. ^ Dionysios fra Halikarnassos: Antiquitates Romanae, 1.17.3
  9. ^ Scott: «The Complexion of the Achaeans» i: The Classical Journal. 20..6 (Mars 1925:366-367)
  10. ^ Som William K. Prentice uttrykte den langvarige skepsisen om en ekte akhaiisk etnisitet i en fjern fortid i begynnelsen av hans artikkel «The Achaeans» i: American Journal of Archaeology 33.2 (April 1929:206-218) s. 206
  11. ^ Beloch, K. J.: Griechische Geschichte, 1: I, s. 92, og s. 88, n. 1.
  12. ^ Meyer, Eduard (1928): Geschichte des Altertums, 112, I, s. 251
  13. ^ Prentice (1929), s. 206-218.
  14. ^ Bengtson, Hermann (2002): Griechische Geschichte. C.H.Beck, München. 9. utg. ISBN 340602503X. s. 8-15
  15. ^ Huxley, G.L. (1960): Achaeans and Greeks; Güterbock, Hans G.: «The Hittites and the Aegean World: Part 1. The Ahhiyawa Problem Reconsidered» i: American Journal of Archaeology 87.2 (April 1983), s. 133–138; og Mellink, Machteld J.: «Part 2. Archaeological Comments on Ahhiyawa-Achaians in Western Anatolia», s. 138–141.
  16. ^ Translation of the Sins of Madduwatta Arkivert 28. februar 2007 hos Wayback Machine.
  17. ^ Translation of the Tawagalawa Letter Arkivert 21. oktober 2013 hos Wayback Machine.
  18. ^ Güterbock, Hans G. (juni 1984): «Hittites and Akhaeans: A New Look» i: Proceedings of the American Philosophical Society 128(2), s. 114–122. Bibliography.
  19. ^ Hyginus: Fabulae 114.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Akhaiere&oldid=24310098»