Ahnenerbe
Forschungsgemeinschaft Deutsches Ahnenerbe e.V., også kjent som Ahnenerbe Forschungs und Lehrgemeinschaft, Das Deutsche Ahnenerbe og annet, var en tysk, nasjonalsosialistisk forskningsstiftelse grunnlagt av Heinrich Himmler (1900-1945), Herman Wirth (1885–1981) og Walter Darré (1895–1953) 1. juli 1935. Den ble innlemmet i SS, de ideologiske elitetroppene i det nazistiske Tyskland, i januar 1939 og var del av Himmlers personlige stab. Ahnenerbes formål var antropologisk og kulturhistorisk forskning om opprinnelsen til germanere. I virkeligheten produserte organisasjonen nye myter og pseudovitenskapelig propaganda som angivelig bevis for Adolf Hitlers rasistiske idéer.[1] I 1939 hadde Ahnenerbe 137 tyske forskere og vitenskapsfolk på lønningslistene i tillegg til ytterligere 82 fotografer, kunstnere, bibliotekarer, teknikere, kontorfolk og andre medarbeidere.[1]
Grunnleggelse og formål rediger
Navnet Ahnenerbe betyr «anearv», eller «forfedrearv», og organisasjonens formål var å drive forskning på «den tyske rases» antropologiske og kulturelle historie. Hovedkvarteret lå i bydelen Dahlem i Berlin.
Det opprinnelige formålet var å fremskaffe bevis for de nasjonalsosialistiske teoriene om rasemessig overhøyhet gjennom historisk, antropologisk og arkeologisk forskning. Himmler hadde latt seg rive med av Adolf Hitlers ideer om det tyske folks opprinnelse slik de var fremstilt alt i hans Mein Kampf: «All kultur, alle resultater av kunst, vitenskap og teknologi som vi ser for oss i dag, er nesten utelukkende ariernes kreative verk.» Himmler oppsummerte formålet som «å føre det tyske folk tilbake til den evige og guddommelige syklus av forfedre, levende og etterkommere». Dette ble gjort gjennom å rekonstruere alle aspektene ved den opprinnelige germanske kulturen. Og resultatet man ventet å finne var at «den nordiske rasen» en gang hadde hersket over verden, at alle sivilisasjoner på en eller annen måte hadde sprunget ut av – eller i det minste latt seg inspirere av – et mytologisk nordisk, germansk folk. Himmler utnevnte Wirth til selskapets president og Wolfram Sievers (1905–1948) som dets generalsekretær. Den da 30-årige Sievers hadde bakgrunn fra den tyske völkisch-bevegelsen, blant annet Deutschvölkischer Schutz und Trutzbund som var den største og mest aktive antisemittiske organisasjonen i Tyskland på den tiden. Utenom jødespørsmålet, avviste den også Weimarrepublikkens demokratiske parlamentarisme, og de fleste medlemmene, inkludert Sievers, gikk etter hvert inn i det tyske nazistpartiet NSDAP.
Ekspansjon rediger
Da Wirth ble erstattet som president med den 36 år gamle indologen dr. Walther Wüst (1901–1993), som var dekan for det filosofiske instituttet ved Universitetet i München og særlig kjent for sin evne til å formidle forskning på en enkel og forståelig måte, begynte Ahnenerbe å ekspandere. I 1939 fikk den et nytt og imponerende hovedkvarter i en praktvilla i Berlinbydelen Dahlem, og ble samme året også den inkorporert i den større SS-organisasjonen som del av Himmlers personlige stab. Himmler sørget for at organisasjonen hadde rikelig finansielle støtte. Utenom direkte bevilgninger var Ahnenerbe også delvis finansiert ved hjelp av et patent for «kattøye» – refleks på sykkelpedaler. I 1938 hadde Himmler innført en ny veitrafikklov som slo fast at alle nye tyske sykler skulle være utstyrt med disse kattøye-pedaler, og bare i 1938 mottok Ahnenerbe 77 740 Riksmark i lisensavgift fra tyske sykkelfabrikanter.
På det meste hadde Ahnenerbe 137 forskere og vitenskapsmenn på sin lønningsliste. Organisasjonen var delt inn i flere avdelinger, de fleste basert på arkeologi.
Ahnenerbe sendte ut ekspedisjoner til en rekke land som en del av sitt arbeid, blant annet til Norge, Sverige, Sør-Tyrol, Tibet og Sør-Amerika.
Ahnenerbe i Norge rediger
I Norge var Ahenerbe aktiv både før og under andre verdenskrig. Allerede under angrepet på Norge i 1940 ankom arkeologen Herbert Jankuhn (1905–1990) sammen med den tyske invasjonshæren, med oppdrag fra Ahnenerbe om å sikre norske fornminner under kamphandlingene. I 1942 ble professor i Volkslehre, Grenz- und Volksdeutschtum ved Reichsuniversität Posen Hans Schwalm sendt opp som fast utsending. Universitetet hvor han hadde sin lærestol, hadde blitt opprettet kun et drøyt år i forveien som et Grenzlanduniversität i den delen av Polen som nylig hadde blitt innlemmet i Tyskland.
Schwalms oppdrag i Norge var å fremme Germanischer Wissenschaftzeinsatz («germansk vitenskapsinnsats»), et program som skulle gjøre SS ledende innenfor germanische Arbeit i det tredje riket. Han var derfor særlig interessert i germansk kulturarv, og i kulturminner som stavkirkene, Bryggen i Bergen, vikingskipene, oldsaksamlingen og gamle gravhauger. Særlig viktig var det derfor å opplære Wehrmacht, den tyske hæren, til å respektere slike kulturminner når den bygget ut bunkersanlegg, havner og veier. Når det gjaldt den norske befolkningen, mente Schwalm at den hadde et godt rasegrunnlag. Men den manglet helt bevissthet om betydningen av raseopphav, rasestolthet og fellesskap med andre germanske folk, og da særlig det tyske. Spesielt gjaldt dette de intellektuelle på Universitetet i Oslo. Han tilskrev dette engelsk påvirkning og skrekkpropaganda om Nazi-Tyskland, samt jødisk infiltrasjon i ledende kretser, som hadde gjort demokratiske og liberale ideer dominerende i Norge.
Hans Schwalm arbeidet for å få innflytelse i norsk vitenskap, men lyktes ikke på grunn av motstand fra norske forskere, Nasjonal Samling og andre tyske organisasjoner. Han hadde kontor og fikk praktisk støtte av Germanische Leitstelle i Drammensveien 99 i Oslo. Schwalm arrangerte også flere ekspedisjoner for vitenskapsmenn fra Ahnenerbe i Tyskland. Som reiseleder for disse engasjerte han nordmannen Alfred Hagn, som egentlig var ansatt som restaureringskonsulent hos Riksantikvaren. En annen av Ahnenerbes samarbeidspartnere i Norge var folkloristen og etnologen dr. Lily Weiser-Aall. Hans Schwalm dro tilbake til Tyskland i 1944 uten å egentlig ha oppnådd noe. Han ble ikke straffet etter krigen og det er uvisst hva som skjedde med ham etterpå.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ a b Pringle, Heather (2006) (Google Book, search inside), The Master Plan: Himmler’s Scholars and the Holocaust, Hyperion, s. 307, , http://books.google.ca/books?id=ATmZAAAAQBAJ&q=1931#v=snippet&q=1931&f=false.
- ^ Lokalhistoriewiki om Himmler
- Brandal, Nik, Brazier, Eirik og Teige, Ola, Den mislykkede spionen. Fortellingen om kunstneren, journalisten og landssvikeren Alfred Hagn, Oslo 2010.
- Emberland, Terje og Fure, Jorunn Sem (red.), Jakten på Germania: Fra nordensvermeri til SS-arkeologi, Oslo 2009.
- Fure, Jorunn Sem: «Vitenskap og totalitær statsmakt», Historisk Tidsskrift, b. 83, nr 3 (2004).
- Fure, Jorunn Sem: Universitetet i kamp 1940–1945, Oslo 2007.
- Pringle, Heather, Himmlers herrefolk, Oslo 2007.
Litteratur rediger
- Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen. 1995. s. 16. ISBN 8202141389.