Ahmad Shukeiri
Ahmad Shukeiri (født 1. januar 1908 i Tibnin, død 26. februar 1980 i Amman) (arabisk: أحمد الشقيري, andre transkripsjoner: al-Shuqayri, Shuqeiri, Shukeiry m.fl.) var den første lederen for Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO).[1]
| Ahmad Shukeiri | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1. jan. 1908 Tibnin | ||
| Død | 25. feb. 1980 (72 år) Amman | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Jerusalem Institute of Law Al-Fadiliya | ||
| Far | As'ad Shuqeiri | ||
| Søsken | Anwar Al-Shuqairi | ||
| Parti | Independence Party | ||
| Nasjonalitet | Det osmanske rike | ||
Shukeiri blei født i Tibnin i Sør-Libanon, men vokste opp i Acre.[2] Faren, sjeik As'ad Shuqeiri (1860–1940), var medlem av Nashashibi-partiet og blei i 1908 og 1912 valgt inn i det ottomanske parlamentet for Acre.[3]
Shukeiri studerte jus i Jerusalem og Beirut. Han hadde på 1930- og 1940-tallet flere politiske verv i Palestina. I 1945 leda han det palestinske propagandakontoret i USA. Fra 1949 var han med i den syriske FN-delegasjonen. Han var assisterende generalsekretær for Den arabiske liga 1951–57 med ansvar for palestinske spørsmål og Saudi-Arabias FN-ambassadør fra 1957.[1] Denne siste posten mista han i august 1963, da han nekta å følge ordrer fra den sausiske regjeringa. I september 1963 blei han utnevnt til palestinernes representant i Den arabiske liga.[2]
Det var i egenskap av dette at han i januar 1964 – på det første arabiske toppmøtet – fikk i oppdrag å etablere et grunnlag for at det palestinske folket skulle kunne frigjøre hjemlandet sitt og oppnå sjølråderett.[4]
Fra 28. mai til 2. juni 1964 blei det så avholdt en stor konferanse i Øst-Jerusalem med undt 400 deltakere fra Jordan, Syria, Libanon, Gazastripa, Qatar, Kuwait og Irak. Dette var det første møtet i Det palestinske nasjonalrådet av frigjøringsorganisasjoner.[5] Symbolet for konferansen var et Palestina-kart med teksten «Vi vil vende tilbake». I sin tale sa Shukeiri at palestinerne nå etter 16 års elendighet måtte stole på seg sjøl og frigjøre Palestina fra israelerne. Denne konferansen erklærte at PLO var det palestinske folkets offisielle representant. Shukeiri blei utnevnt til organisasjonens første leder.[5] På et møte samme høst blei PLOs væpna fløy, Den palestinske frigjøringshæren (PLA), oppretta.
I forkant av seksdagerskrigen i 1967 benytta Shukeiri svært skarp retorikk mot Israel. Dette blei kritisert også i den arabiske verden, særlig etter det arabiske nederlaget, da en del av hans motstandere gav ham noe av skylda for tapet i krigen. Argumentet var at han hadde bidratt til å skape et bilde av palestinerne som hatefulle mot jødene som folk, noe som gav Israel stor sympati i Vesten. Shukeiri hevda på si side at de mest kontroversielle utsagnene var mistolkinger skapt av et sionistisk propagandaapparat.[2]
Shukeiri var leder av PLO til 1967, da han blei avløst av Yahya Hammuda.
Referanser rediger
- ^ a b Fra Shukeiris biografi på Palestine Facts Arkivert 15. april 2016 hos Wayback Machine., på nettstedet Passia.org; besøkt 31. mars 2016.
- ^ a b c Moshe Shemesh: «Did Shuqayri Call For 'Throwing the Jews into the Sea?'», i Israel Studies, volum 8, nummer 2, 2003, side 70–81.
- ^ Fra farens biografi på Palestine Facts Arkivert 28. november 2005 hos Wayback Machine., på nettstedet Passia.org; besøkt 31. mars 2016.
- ^ «... to establish the necessary foundations for uniting the Palestinian people to fulfill their role in the liberation of their homeland and in self-determination»; referert i Shemesh, note 2, side 80.
- ^ a b Randall D. Law (red.): The Routledge History of Terrorism, Routledge 2015, ISBN 9781317514879, side 241.
Kilder rediger
- «Arab Move To Free Palestine: "16 Years Of Misery"» (From Our Correspondent), The Times 30. mai 1964, side 7.
- Connell, Dan (2001): Rethinking Revolution: New Strategies for Democracy & Social Justice. The Red Sea Press. ISBN 1-56902-145-7.
- Nekrolog over Ahmed Shukeiri, The Times, 27. februar 1980, side 16.
- Arieh Avneri (2002): The Claim of Dispossession: Jewish Land-Settlement and the Arabs 1878-1948. London: Transaction Books, side 233.