Wikipedia

Aggression replacement training

(Omdirigert fra «Aggression Replacement Training»)

Aggresion replacement training (ART) er et strukturert pedagogisk program som gjennomføres i små grupper, og hvor målet er forebygging, reduksjon og erstatning av aggressiv atferd (særlig hos unge i alderen 12 - 20 år).[1][2][3] Professor Arnold P. Goldstein i USA utviklet ART over en 15-års periode sammen med Dr Barry Glick og Dr. John C. Gibbs og deres manual kom i 1987 og ble utgitt i andre utgave i 1998.[4] ART er program med flere komponenter beregnet for å arbeide med aggressive ungdommer og voksne kriminelle.[5] Metoden er ment som både et grunnlag for forståelse og handling for personalet og som en metode for å skape innsikt og endring for ungdommene.[6] ART har tre likeverdige komponenter som leveres til deltagere i programmet i like deler: sosial ferdighetstrening (den interaktive atferdskomponenten), sinnekontrolltrening (den emosjonelle atferdskomponenten) og moralsk resonnering (den kognitive atferds- og verdikomponenten).[4] Treningsaspektet knyttet til å kontrollere sinne ses som sentralt.[6] Arbeidet med sosiale ferdigheter og sinnekontroll henger sammen og forutsetter hverandre.[7]

ART er en kognitiv atferdsterapeutisk metode og det finnes mange varianter av ART i bruk i forskjellige institusjoner.[6] ART hviler på en kognitiv terapeutisk tradisjon og det arbeides først med å lære sosiale ferdigheter, dernest med sinnekontrolltrening og så med moralsk resonnering.[7] Art er ett av flere type kartleggings- og oppdragelsesprogram.[8]

ART har også sin egen internasjonale organisasjon, International Center for Aggression Replacement Training (ICART), som fremmer kompetent opplæring og vurdering av ART-programmet internasjonalt.[5]

Teori rediger

Goldstein beskriver sosial kompetanse som en viktig faktor for å beskytte mot utvikling av ulike samhandlingsproblemer.[9] Teorien bak ART konseptualiserer aggresjon som en atferd som er lært tidlig i livet og som kan bli selv-forsterkende på grunn av kognitive forstyrrelser og forsinket moralsk utvikling hos individer.[10]

Ifølge Hatcher m.fl. mener Goldstein og Glick at utøvelse av en aggressiv handling har flere årsaker som kan finnes både hos individet og i individets omgivelser.[5] De mener at at aggressiv oppførsel hos individer kan tilskrives tre faktorer;[5]

  1. generelt for dårlige personlige, mellommenneskelige og sosial-kognitive ferdigheter,
  2. overdrivelse av impulsiv og aggressiv oppførsel blandet med dårlig sinnemestring
  3. en umoden, egosentrisk og konkret måte å resonnere om moralske spørsmål

Filosofien til ART-programmet er å minimalisere forekomst av aggressive handlinger ved å redusere disse tre faktorene ved å øke individets sosiale ferdigheter, impulskontroll og sinnemestring, og evne til å resonnere om moralske spørsmål.[5]

Kontroll av sinne rediger

Sinnekontrolltreningen har sitt grunnlag i Novaco[11] sine tidlige arbeider fra 1975 og Miechenbaums[12] fra 1977.

Evne til moralsk resonnering rediger

Ifølge Goldstein er personer som handler aggressivt mer preget av aggressive tanker og aggressive personer tenker og handler annerledes enn andre.[9] Tankene er mer egosentrisk rettet og de bryr seg i liten eller mindre grad om hva slags konsekvenser som oppstår for andre personer rundt.[9] De antar ofte det verste, skylder ofte på andre og handler deretter, mistolker ofte andres atferd som fiendtlig, er ofte mistenksomme til andres atferd, og tolker ofte andres relativt nøytrale atferd som et aggressivt angrep samtidig som de ofte preges av bagatellisering og fornektelse av egen aggressiv atferd.[9]

Basert på Piagets sine teorier om utviklingen av barns forståelse av verden som er utvidet av Kohlberg om moralsk resonnering har Gibbs[13] revidert de første fire stadiene i Kohlbergs teori.[10] Kohlbergs teori om moralsk resonnering har seks stadier som individet utvikler seg gjennom og hvor resonneringen blir mer og mer kompleks og abstrakt over tid.[10] Denne resonneringen er knyttet til generell kognitiv utvikling og spesielt til det å innta sosiale perspektiver.[10]

Gibbs har undersøkt sammenhenger mellom moralske resonneringsprosesser og innholdet av sosial kognisjon og spesielt sett på kognitive forstyrrelser som kan føre til at umodne moralske resonnementer fortsetter ut over barndommen.[10] Primære kognitive forstyrrelser støttes av sekundære kognitive forstyrrelser og blir ofte brukt til å rettferdiggjøre atferd som skader andre mennesker, noe som kan skje som et resultat av å sette sine egne problemer først (egosentrisk bias).[10] Kognitive forstyrrelser som har sammenheng med å tillegge andre intensjoner og årsaksforklaringer samtidig minimere eller feiloppfatte skadelige konsekvenser av egen atferd.[10] Først antas det verste eller individet er fiendtlig innstilt og har derfor en tendens til å vurdere tvetydige hendelser som fiendtlige mot seg selv.[10] Deretter legges skylden på andre og individet tar ikke ansvar for egne handlinger når de skader andre og legger i stedet skylden på ytre faktorer som at andre var fulle.[10] Det å feilbeskrive egen atfered og minimalisere konsekvensene tillater individene å minimalisere skamfølelse og anger og hemminger mot aggressiv og skadelig atferd svekkes.[10]

Disse kognitive forstyrrelsene gir en større forståelse av sammenhengen som har blitt vist mellom moralsk resonnering på de lavere stadiene og aggressiv og anti-sosial atferd.[10] Fortsatt uttalt egosentrisk bias og mangel på evne til å ta andres perspektiv ut over barndommen sammen med tilhørende forsinket moralsk utvikling kan føre til en større sannsynlighet for atferd, som aggresjon, som er skadelig for andre.[10] Atferden rasjonaliseres bort med de sekundære kognitive forstyrrelsene for å minimalisere følelser av skyld eller anger for konsekvensene for andre mennesker og aggressive individer unngår å evaluere egen atferd med hensyn på moral.[10]

Bruk av disse kognitive forstyrrelsene blant aggressive gutter og ungdom for å rettferdiggjøre atferden sin har blitt vist i flere studier.[10] Forskere har avdekket tilstedeværelse av komplekse trossystemer blant aggressive ungdommer som gjør dem i stand til å rettferdiggjøre aggresjon.[10] Aggresjon kan fra denne synsvinkelen ses som et resultat av moralsk utvikling med en bibeholdelse av uttalt egosentrisk bias og umoden moralsk resonnering og de tilhørende selvforsterkende kognitive forstyrrelsene utstyrer aggressive individer med grunner som rettferdiggjør atferden deres og bidrar til at atferden fortsetter.[10]

Metode rediger

ART fokuserer på å utvikle sosiale ferdigheter hos individer med hjelp av tre komponenter.[14] ART har fokus på både kognisjon og emosjon i sitt arbeid med å endre aggressiv atferd.[10]

De tre komponentene i ART er sosial ferdighetstrening , sinnekontrolltrening og moralsk resonnering og trenes samtidig i programmet.[2][3][10] Komponentene blir trenet hver for seg, men er allikevel delvis integrert i de andre og de enkelte elementer i en komponent forutsetter en forståelse av de andre komponentene.[4][14]

Idéelt bør treningen foregå i grupper på 5-8 deltagere.[2][14] Programmet varer i 30 timer med 10 timer for hver komponent og vanligvis 3 ganger per uke.[4] Grupper settes sammen med hensyn på alder, likhet i adferdsutfordringer og vennskap mellom deltagerne.[14] Elliot og Gresham anbefaler å inkludere i gruppen medlemmer med større sosial kompetanse som positive rollemodeller.[14] Gundersen og Svartdal mener på bakgrunn av tidligere studier at det kan være effektivt å sette sammen grupper som representerer et tverrsnitt av klassen med hensyn til atferdsvansker for å unngå å etablere sosiale relasjoner mellom barn og unge med atferdsvansker og få et innslag av ungdommer med prososial atferd som kan virke som gode rollemodeller for de andre.[4] Ved barnevernsinstitusjoner mener Olsen og Gundersen at det kan være vanskeligere, men at det kan kompenseres med større innslag av personell og trenede rollemodeller[4]

Regelbrudd har klart definerte konsekvenser, deltagelse er frivillig og positiv forsterkning og små spill er anbefalt for å sikre deltagernes motivasjon.[14] Goldstein et al. (1998) anbefaler at alle tre komponentene trenes minst en gang i uken over en periode på 10 uker.[14] Det er viktig å etablere kontakt med individer som er viktige i deltagernes omgivelser (som familie, lærere, klubbledere eller lignende).[14] Frivillig deltagelse er sentralt i ART og forsterkningssystemene som ivaretar ungdommenes motivasjon til å delta i behandlingsformen er derfor viktig.[4]

Instruktøren/læreren spør deltagerne hva de ville gjøre i en gitt situasjon og bruker deltagernes svar til å bygge mer modne modeller for moralsk resonnering og til å utfordre kongnitive forstyrrelser heller enn en belærende stil og ved slutten av sesjonen er det å håpe at gruppen kommer frem til en konsensus (heller enn en majoritetsbeslutning) om hva protagonisten (hovedrolleinnehaveren) i det moralske dilemmaet burde gjøre.[10]

Sosial ferdighetstrening rediger

Sosial ferdighetstrening er den interaktive atferdskomponenten der deltakerne lærer hva de bør gjøre.[4]

Sosiale ferdigheter fokusere på å trene et utvalg på 50 strukturerte ferdigheter alt fra enkle ferdigheter som å lytte til andre og å starte en samtale til andre mer kompliserte ferdigheter som å unngå avbrytelser og å håndtere gruppepress.[14]

Sosial ferdighetstrening trenes for å gjøre noe med sosiale og interpersonelle ferdighetsmangler forbundet med aggresjon, sinnekontroll trenes for å gjøre noe med regulering av emosjoner, impulsivitet og problemer med kontroll av sinne og moralsk resonnering trenes for å gjøre noe med egosentrisk bias og forsinket moralsk utvikling.[10]

Den sosiale ferdighetstreningen i ART har som mål å gi muligheter til identifisering, utvikling og øvelse i sosial mestring som fører til pro-sosial oppførsel.[5] Ved å bruke sosiale læringsprosedyrer blir deltagerne eksponert for en kjerne av sosiale ferdigheter gjennom gruppeledernes fremvising av adekvat oppførsel.[5] Disse ferdighetene blir videre utviklet gjennom rollespill, diskusjon og tilbakemeldinger.[5] Sosial ferdighetstrening oppmunter også deltagerne til å overføre det de har lært til virkelige situasjoner utenfor gruppen.[5]

Sinnekontrolltrening rediger

Sinnekontrolltrening er den emosjonelle atferdskomponenten der deltakerne lærer alternativer til hva de ikke bør gjøre.[4]

Sinnemestring innebærer at ungdommene blir trent til å gjenkjenne deres eksterne og interne triggere for aggresjon, signaler om aggresjon og å kontrollere sinne med forskjellige teknikker.[14]

Denne følelsesorienterte delen av programmet har som mål å utstyre individet med tilstrekkelig selvkontroll til å mestre sinne og aggresjon.[5] Sinnekontrollsesjonene identifiserer hos individet hva som trigger den enkelte deltager og sannsynlige konsekvenser av sinne og aggresjon. Den økte selvbevisstheten som oppnås med slike øvelser brukes så til å utvikle alternative sosiale mestringsstrategier som forhandling, å snakke til seg selv eller også å unngå situasjoner som utløser sinne.[5]

Moralsk resonnering rediger

Moralsk resonneringstrening er den kognitive atferds- og verdikomponenten der deltakerne lærer om egne og andres moralske stillingtaking og empati.[4]

I moralsk resonering lærer deltagerne å resonnere på mer avanserte måter med hensyn på etiske og moralske dilemma og å håndtere situasjoner i sine egne liv i tråd med deres egne etiske og moralske verdier.[14]

Moralsk resonnering i ART-programmet tar for seg den konkrete og egosentriske tenkemåten som er typisk for individer som oppfører seg aggressivt.[5] Trening av evnen til å resonnere moralsk øker individets ferdigheter slik at sammen med deres nyervervede sosiale ferdigheter og evne til å mestre egne følelser så utvikler de en evne til å resonnere moralsk på en måte som er forbundet med pro-sosial oppførsel.[5]

Bruk rediger

Programmet ble opprinnelig utviklet for aggressive ungdommer men er nå også tilgjengelig i en revidert versjon for voksne voldsutøvere.[5] ART-programmet er tilgjengelig i hele Nord-Amerika og Europa for et vidt spekter av pedagogiske- og kriminalomsorgstjenester.[5]

ART har utenfor USA blant annet vært benyttet i Russland[15], Thailand[16], Australia[17], England og Wales[5] og Sverige[18].

Norge rediger

ART har i Norge vært benyttet innenfor barnehage, barneskole, ungdomsskole, barnevernsinstitusjoner, innen psykisk helsevern for barn og unge, enkelte fengsler, ungdomstiltak rettet mot kriminelle unge og i arbeid med personer med Asperger syndrom og autisme.[1][3] I Norge er det først og fremst Rogaland Høgskole som siden 2002 har drevet fagutvikling, forskning, kurs og veiledning og videreutdanning i ART.[3] Fra 2011 har Barne- ungdoms og familiedirektoratet ansvaret for vurderingen av ARTs plass og rolle i tiltaksapparatet og vurderinger knyttet til bevilgning til ART ved Diakonhjemmets Høgskole Rogaland.[3]

I Norge anbefales programmet brukt i skolen og i barnevernsinstitusjoner.[4] I Norge har metoden vært benyttet i barnehage, barneskole, ungdomsskole og ved barnevernsinstitusjoner i tillegg til med små justeringer også i forhold til personer med Asperger Syndrom.[4]

I Norge underviser ART-senteret ved Diakonhjemmets Høgskole i en 60 studiepoengs videreutdanningsenhet i trening i sosial kompetanse og arbeides med avvikling av kurs og veiledning, forskning og formidling og fagutvikling.[4] Videreutdanningen ble opprettet i 2002 og hadde i 2012 6 ansatte.[4]

Effekt, kritikk og problemer rediger

ART-programmet har blitt vurdert for forskjellige klientgrupper, situasjoner og utfall, og resultatene viser at ART kan være en effektiv intervensjon.[5]

Kohlbergs metode inngår som én av tre metodiske tilnærminger og ART har blitt kritisert for å fremstille Lawrence Kohlberg sin teori om moralsk utvikling som en uproblematisk og verifisert psykologisk teori da at flere av de filosofiske påstandene som framsettes av Kohlberg er kontroversielle.[19]

Studier fra Sverige viser at mange ikke gjennomførte programmet i sin helhet og det var store forskjeller i kvaliteten på programutførelse og implementering og det er grunn til å tro at det samme gjelder for Norge.[4] ART-programmet er ikke en lisensiert metode med formelle krav til kvalitet på opplæring, programutøvelse eller implementering.[4] Det er gjort flere meta-analyser som viser sammenheng mellom svakt implementerte programmer for etablering av sosial kompetanse og mangel på effekt av programmet.[4]

Referanser rediger

  1. ^ a b «Hva er ART?» (norsk). Diakonhjemmet Høgskole. 12.06.2014. Arkivert fra originalen 23. september 2015. Besøkt 23. november 2014. 
  2. ^ a b c Kristin Ryngøye Matre (2013). «Programimplementering på barneverninstitusjon. -miljøterapeutenes opplevelser av utfordringer i implementering og bruk av ART». Universitetet i Bergen. Det psykologiske fakultet, HEMIL - Senteret (norsk): 9-11. «Masteroppgave, Master i barnevern» 
  3. ^ a b c d e «Status Handlingsplanen mot vold i nære relasjoner (2008-2011) Januar 2011» (PDF) (norsk). Regjeringen. 2011. Besøkt 23. november 2014. 
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Olsen, Tutte Mitchell ; Gundersen, Knut K. (2012). «Implementering av ART. Kvalitetssikrende retningslinjer og rutiner». Diakonhjemmet Høgskole (norsk). Rapport;1/2012. ISBN 978-828048-113-9. ISSN 1891-2753. «Research report» [død lenke]
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Ruth M. Hatcher , Emma J. Palmer , James McGuire , Juliet C. Hounsome , Charlotte A.L. Bilby & Clive R. Hollin (27. oktober 2008). «Aggression replacement training with adult male offenders within community settings: a reconviction analysis». The Journal of Forensic Psychiatry & Psychology (engelsk). 19:4: 517-532. doi:10.1080/14789940801936407. 
  6. ^ a b c Jan Storø , Edouard Laiseau , Christian Smestad Torp & Morten Ørbæk (2012). «Opplæring i forebygging og mestring av aggresjon – en nødvendighet i arbeid med utsatte barn og unge». Tidsskriftet Norges barnevern (norsk). 04/2012: 236-249. ISSN 1891-1838. Arkivert fra originalen 29. november 2014. Besøkt 23. november 2014. 
  7. ^ a b Ole Greger Lillevik & Lisa Øien (2012). «Miljøterapeutisk praksis i forebygging av vold». Tidsskrift for psykisk helsearbeid (norsk). 03/2012: 207-218. ISSN 1504-3010. Arkivert fra originalen 29. november 2014. Besøkt 23. november 2014. 
  8. ^ Lars Løvlie (2013). «Verktøyskolen». Norsk pedagogisk tidsskrift (norsk). 03/2013. ISSN 1504-2987. Arkivert fra originalen 29. november 2014. Besøkt 23. november 2014. 
  9. ^ a b c d Jens Nærbøe (2011). «I 8.klasse er du villig til å gå over lik» – Unge jenters beskrivelse av aggresjon, trakassering og mobbing på internett». Tidsskrift for psykisk helsearbeid (norsk). 01/2011: 15-23. ISSN 1504-3010. Arkivert fra originalen 29. november 2014. Besøkt 23. november 2014. 
  10. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t Emma J. Palmer (2005). «The relationship between moral reasoning and aggression, and the implications for practice». Psychology, Crime & Law (engelsk). 11:4: 353-361. doi:10.1080/10683160500255190. 
  11. ^ Hatcher m. fl. (2008) oppgir som kilde: Novaco, R.W. (1975). «Anger control: The development and evaluation of an experimental treatment.» Lexington, MA: D.C. Heath.
  12. ^ Hatcher m. fl. (2008) oppgir som kilde: Miechenbaum, D.M. (1977). «Cognitive behavior modification.» New York: Plenum Press.
  13. ^ Palmer (2005) oppgir som kilde: Gibbs, J. C. (2003). Moral development and reality: Beyond the theories of Kohlberg and Hoffman. Thousand Oaks, CA: Sage Publications.
  14. ^ a b c d e f g h i j k Knut Gundersen & Frode Svartdal (2006). «Aggression Replacement Training in Norway: Outcome evaluation of 11 Norwegian student projects». Scandinavian Journal of Educational Research (engelsk). 50:1: 63-81. doi:10.1080/00313830500372059. 
  15. ^ Koposov, Roman ; Gundersen, Knut K. ; Svartdal, Frode (april 2014). «Efficacy of Aggression Replacement Training among Children from North-West Russia». The International Journal of Emotional Education (IJEE). 6 (1): 14-24. ISSN 2073-7629. 
  16. ^ Nualnong Wongtongkam, Andrew Day, Paul Russell Ward, Anthony Harold Winefield (2014). «Assessing effectiveness of aggression replacement training at a technical college in Thailand». SOCIAL BEHAVIOR AND PERSONALITY (engelsk). 42 (6): 1047-1056. 
  17. ^ Matthew R. Currie , Catherine E. Wood , Bennedict Williams & Professor Glen W. Bates (14. oktober 2009). «Aggression Replacement Training in Australia: Youth Justice Pilot Study». Psychiatry, Psychology and Law (norsk). 16:3: 413-426. doi:10.1080/13218710902852859. 
  18. ^ Svartdal, Frode ; Gundersen, Knut (2014). «Virker ART i svenske fengsler?». Nordisk tidsskrift for kriminalvidenskab (norsk). 
  19. ^ Terje Halvorsen (2007). «Kohlbergkontroverser». Nordisk sosialt arbeid (norsk). 02/2007: 90-104. ISSN 1504-3037. Arkivert fra originalen 29. november 2014. Besøkt 23. november 2014. 

Videre lesning rediger

  • Goldstein, A.P., & Glick, B. (1987). Aggression replacement training: A comprehensive intervention for adolescent youth. Champaign, IL: Research Press.
  • Goldstein, A.P., Glick, B., & Gibbs, J. C. (1998). Aggression replacement training a comprehensive intervention for aggressive youth. (Revidert utgave) Champaign, Ill: Research Press.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Aggression_replacement_training&oldid=24097639»