Adriano Bernardini
Adriano Bernardini (født 13. august 1942 i Piandimeleto i Marche i italia) er en italiensk katolsk prelat og erkebiskop som virket for det pavelige diplomati fra 1970-årene frem til sin pensjonering i 2017. Hans første postering som apostolisk nuntius var til Bangladesh (1992–1995) og hans siste til Italia (2011–2017).
| Adriano Bernardini | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 13. aug. 1942 (81 år)Piandimeleto | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1968–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pontificia Ecclesiastica Academia | ||
| Nasjonalitet | Italia | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Liv og virke rediger
Prest rediger
Den 31. mars 1968 ble han presteviet for bispedømmet Roma av kardinal Egidio Vagnozzi. Han gikk ved Det pavelige diplomatakademi og studerte diplomati og tok doktorgrad i kirkerett.
Hans første postering som pavelig diplomat var til det apostoliske nuntiatur i Pakistan, som også fulgte Afghanistan. Senere virket han ved nuntiaturene i Angola, Japan, Venezuela og Spania.
Den 17. januar 1989 ble han utnevnt til chargé d'affaires ved nuntiaturet i Taiwan - til Republikken Kina.
Titularerkebiskop, apostolisk nuntius til Bangladesh rediger
Den 20. august 1992, kort før sin 50-årsdag, ble han utnevnt av pave Johannes Paul II til titularerkebiskop av Falerii og apostolisk nuntius til Bangladesh. Han ble bispeviet den 15. november 1992 av kardinal Angelo Sodano. Medkonsekrerende var erkebiskop Josip Uhač, sekretær i Kongregasjonen for troens utbredelse, og erkebiskop Remigio Ragonesi, hjelpebiskop i Roma.
Nuntius til Madagaskar, Mauritius og Seychellene rediger
Bernardini forble i Bangladesh til 15. juni 1996, da han ble utnevnt til apostolisk nuntius til Madagaskar, Mauritius og Seychellene.[1]
Nuntius til Thailand, Singapore og Kambodsja rediger
Han ble deretter utnevnt til apostolisk nuntius til Thailand, Singapore og Kambodsja og til apostolisk delegat til Burma, Laos, Malaysia og Brunei den 24. juli 1999.[2]
Nuntius til Argentina rediger
Pave Johannes Paul II utnevnte ham til apostolisk nuntius til Argentina den 26. april 2003.[3] Hans år der var en tid der det var skarpe motsetninger mellom de argentinske biskoper, især ved kardinal Jorge Bergoglio (den senere pave Frans), og Bernardini som representant for Den hellige stols statssekretær kardinal Angelo Sodano.[4]
Nuntius til Italia og San Marino rediger
Pave Benedikt XVI utnevnte ham til nuntius til Italia og San Marino den 15. november 2011.[5] I 2014 ledet han en granskning av anklager og skandaløs adferd an noen prester i det italienske bispedømme Albenga-Imperia, noe som førte til ytterligere etterforskninger og en biskops avsettelse.[6]
Hans karriere i det pavelige diplomati ble avsluttet den 12. september 2017, da han ble etterfulgt som nuntiatur til Italia av den sveitsiske vatikandiplomat og nuntius erkebiskop Emil Paul Tscherrig, den første ikke-italiener noensinne etter at Italia og Den hellige stol etablerte fulle diplomatiske forbindelser i 1929.[7][8]
Den 4. oktober 2017 utnevnte pave Frans ham til medlem av Kongregasjonen for folkenes evangelisering.[9]
Episkopalgenealogi rediger
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Biskop Eugène-Charles-Joseph de Mazenod (1782-1861) *1832
- Kardinal Joseph Hippolyte Guibert (1802-1886) *1842
- Kardinal François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (1819-1908) *1872
- Kardinal Pietro Gasparri (1852-1934) *1898
- Kardinal Clemente Micara (1879-1965) *1920
- Kardinal Antonio Samorè (1905-1983) *1950
- Kardinal Angelo Sodano (1927-2022) *1978
- Erkebiskop Adriano Bernardini (1942-) *1992[10]
Referanser rediger
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LXXXVIII. 1996. s. 677. Besøkt 17. januar 2020.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). XCI. 1999. s. 1004. Besøkt 2. desember 2019.
- ^ «Rinunce e nomine, 26.04.2003» (pressemelding) (italiensk). Holy See Press Office. 26. april 2003.
- ^ Piqué, Elisabetta (2014). Pope Francis: Life and Revolution: A Biography of Jorge Bergoglio. Loyola Press. Besøkt 28. april 2019.
- ^ «Rinunce e nomine, 15.11.2011» (pressemelding) (italiensk). Holy See Press Office. 15. november 2011.
- ^ McKenna, Josephine (2. september 2016). «Bishop in scandal-ridden Italian diocese resigns». National Catholic Reporter. Religion News Service.
- ^ «Rinunce e nomine, 12.09.2017» (pressemelding) (italiensk). Holy See Press Office. 12. september 2017.
- ^ Gagliarducci, Andrea (13. september 2017). «For the first time, the papal nuncio to Italy is not Italian». Crux. Catholic News Agency. Arkivert fra originalen 1. april 2019. Besøkt 1. oktober 2021.
- ^ «Rinunce e nomine, 04.10.2017» (pressemelding) (italiensk). Holy See Press Office. 4. oktober 2017.
- ^ www.catholic-hierarchy.org bernad, lest 1. oktober 2021