Adolf Eichmann
Otto Adolf Eichmann (1906–1962) var en SS-offiser i det nasjonalsosialistiske Tyskland og en av de hovedansvarlige for logistikken under holocaust. Han hadde graden obersturmbannführer i Schutzstaffel (SS) og var under andre verdenskrig sjef for jødesaker i Reichssicherheitshauptamt (RSHA). Han organiserte identifisering og transport av dem som skulle sendes til utryddelsesleirene. Under holocaust i Ungarn var han selv til stede, og hadde tilsyn med deportering av 437 000 mennesker til Auschwitz (en tysk konsentrasjons- og utryddelsesleir i det okkuperte Polen). Slik medvirket han til drap på godt over én million mennesker.
| Adolf Eichmann | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Otto Adolf Eichmann 19. mars 1906[1][2][3][4]  Solingen | ||
| Død | 1. juni 1962[5][6] (56 år) Ramla hengning | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, politibetjent | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Bundesrealgymnasium Linz Fadingerstraße | ||
| Ektefelle | Veronika Eichmann[7] | ||
| Far | Adolf Karl Eichmann | ||
| Mor | Maria Eichmann | ||
| Barn | Ricardo Eichmann | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[8] | ||
| Nasjonalitet | Nazi-Tyskland Weimarrepublikken Østerrike[9] | ||
| Gravlagt | Middelhavet | ||
| Medlem av | Allgemeine SS | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
Anschlussmedaljen
Jernkorset av 2. klasse Ehrenwinkel der Alten Kämpfer SA-sportsmerket SS-Ehrenring Krigsfortjenestekorset | ||
| Dømt for | Forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelse | ||
| Dom | Dødsstraff | ||
| Signatur | |||
.svg) | |||
Eichmann rømte etter andre verdenskrig til Argentina, og var der til han i 1960 ble funnet og bortført av agenter fra den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad. Etter rettssaken mot Eichmann i Jerusalem ble han dømt til døden og henrettet i 1962. Dette er den eneste dødsstraffen fullbyrdet i Israel, og Eichmann var den første som ble dømt for folkemord basert på Folkemordkonvensjonen. Rettssaken fikk stor oppmerksomhet internasjonalt. Han ble på tidspunktet for arrestasjonen regnet som en av de fremste nazilederne på frifot, selv om han før rettssaken ikke var særlig offentlig kjent. Han har siden ofte blitt karakterisert som en «pliktoppfyllende folkemorder», og har vært eksempel i diskusjoner om ondskap, lydighet, samvittighet, moral og allmenmenneskelig psykologi.
Rettssaken mot Eichmann har i ettertid blitt mye diskutert, blant annet på bakgrunn av Hannah Arendts uttrykk «ondskapens banalitet», i beskrivelsen av Eichmanns person og virke. Et sentralt spørsmål var om Eichmann bare var en ubetydelig, lydig byråkrat som utførte handlinger med onde konsekvenser, eller om han selv var ond. Eichmann arbeidet hardt og var kreativ i gjennomføring av deportasjonene, først til det britisk-kontrollerte Palestinamandatet, og deretter til utryddelsesleirene. Han fremstilte seg selv som en lydig tjener som bare ordnet transport, og ikke hadde juridisk og knapt moralsk ansvar for massemordet. Under rettssaken var det ikke strid om at han faktisk hadde organisert deportasjonene.
Rettssaken foranlediget forskning om personlighet og byråkrati som forklaring på medvirkning til nazistenes forbrytelser og debatt om lydighet og ansvar generelt. Til rettssaken er det knyttet flere prinsipielle juridiske problemstillinger, blant annet om Israels rett til å straffeforfølge forbrytelser begått i et annet land før Israel fantes. Bortføringen fra Argentina førte til en diplomatisk konflikt som ble behandlet av FNs sikkerhetsråd.
Bakgrunn og familie rediger
Barndom og unge år rediger
Adolf Eichmann ble født 19. mars 1906 i Solingen i Rhinprovinsen.[10] Foreldrene var Adolf Karl Eichmann og Maria, født Schefferling. Faren var bokholder i elektrisitets- og trikkeselskapet i Solingen.[10] Farens navn er noen ganger gjengitt som Karl Adolf[11] og av den israelske domstolen i 1961.[12][13] Hans fulle navn var Otto Adolf Eichmann[14][15][11] også omtalt som Karl Adolf Eichmann som faren.[16][17]
Eichmann var en av seks brødre. Han beskrives som en melankolsk gutt som likte å lese og holde seg for seg selv. Faren hadde dårlig råd og hadde ikke skikkelige klær til barna. Knapphet på mat medvirket til at gutten var liten og spinkel.[17] Han vokste opp som luthersk kristen (han meldte seg ut av den evangeliske kirken i 1937).[10]
Det kom et nytt søsken annethvert år: Emil, Helmuth, Irmgard og Otto. Moren døde i barselseng 32 år gammel i 1914, da Adolf var fire år gammel, hvoretter familien flyttet til Linz i Østerrike.[17] Adolf Eichmann forble tysk statsborger etter at de flyttet til Østerrike.[14]
I Linz ble faren funksjonær i byens trikke- og elektrisitetsselskap.[18][19] Faren gjorde tjeneste i den østerriksk-ungarske hæren under første verdenskrig. I Linz bodde familien blant annet i Bischofstraße nummer 3, en fin beliggenhet på byens beste handlegate midt i byen. I Linz var det fleste katolikker og faren, som var ivrig protestant, måtte lete etter en kirke som egnet seg for ham og barna. I Linz fortsatte faren som forretningsmann og inngikk nytt ekteskap, med en kvinne som også het Maria. Hun holdt streng kustus på barneflokken som besto av syv gutter og en pike..[14][20]
Maria var en from protestant som hver morgen ledet familiens andaktsstund med dagens bibelord. Noen av hennes slektninger var giftet inn i jødiske familier og gjennom henne kom Eichmann tidlig til å omgås jødiske østerrikere. På skolen hadde han også en jødisk kamerat, Mischa, som han fortsatte å omgås frem til 1931.[14][20]
Adolf Eichmann var relativt mørk av utseende og skal på skolen ha blitt ertet av gutter som kalte ham «den lille jøden»,[21] denne historien er ifølge den tyske filosofen og ekspert på antisemittisme Bettina Stangneth ikke pålitelig og trolig oppdiktet.[14] Han var en motvillig elev på skolen. I tenårene deltok Eichmann ved minst to tilfeller i guttegjenger som banket opp jødiske klassekamerater. Den ene gutten, Ulrich Cohn, ble 20 år senere drept under holocaust.[22]
Avbrutt skolegang og næringsdrivende rediger
Eichmann ønsket å bli ingeniør.[23] I 1921 avsluttet han skolegangen ved den videregående skolen (Realschule) uten fullført avgangseksamen, og påbegynte et studium som maskiningeniør ved Höheren Bundeslehranstalt für Elektrotechnik, Maschinenbau und Hochbau i Linz. Han avbrøt ingeniørstudiet etter 2 år.[24] Det var faren som tok ham ut av studiet fordi han sluntret unna.[10] I den ustabile økonomiske situasjonen i 1920-årene prøvde han seg i forskjellige strøjobber.[25] Den avbrutte skolegangen hadde ikke særlig betydning fordi han ble støttet økonomisk og praktisk av familien inntil han fant et arbeid han trivdes med.[14] Eichmann arbeidet et par år for faren, som prøvde seg som næringsdrivende i forskjellige bransjer. Farens næringsvirksomhet gikk dårlig, og familien tapte en god del av sparepengene.[10][26]
I årene 1925–1927 var han reisende selger for Oberösterreichische Elektrobau AG, og i årene 1927–1933 salgsagent for Vacuum Oil Company AG (med ansvar for Oberösterreich, Salzburg og Nord-Tirol).[24][21] Gjennom dette arbeidet lærte han praktisk planlegging og logistikk.[27] I oljeselskapet medvirket han til å bygge opp en kjede av bensinstasjoner i Oberösterreich. Eichmann tjente godt, reiste mye i jobben og bodde hjemme hos foreldrene.[14] At innehaveren av selskapet var jødisk var uproblematisk for Eichmann.[28]
I tiden som handelsreisende utviklet han seg og ble mer snakkesalig og utadvendt. Motorsykkelen han fikk av selskapet ga ham stor frihet.[14] Han begynte på denne tiden å drikke alkohol vanemessig. I forbindelse med dette arbeidet reiste han stadig til Tyskland hvor han fikk se hakekors og menn med brune skjorter i stadig større utstrekning. I 1931 ble han medlem av en ulovlig tysk-østerriksk soldatforening. I 1933 mistet han jobben som handelsagent, ifølge ham selv på grunn av engasjementet i nazistpartiet.[29]
Medlem av DNSAP rediger
I jobbsammenheng var han i 1930 i Tyskland hvor han ble medlem av den antisemittiske Wandervogel-bevegelsen, og fikk sin første kontakt med Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP). Han ble 1. april 1932 medlem av det østerrikske søsterpartiet DNSAP[21] hvor han ble kjent med jurist og senere SS-leder Ernst Kaltenbrunner,[23] nyere kilder oppgir at de var barndomsvenner.[30] Eichmann så opp til Kaltenbrunner og ifølge historikeren David Cesarani var det Kaltenbrunner som inspirerte Eichmann til å gå inn i det østerrikske nazistpartiet.[28] Eichmanns og Kaltenbrunners fedre var også venner.[31] Eichmanns far meldte seg også inn i det lokale nazipartiet.[14]
Da han mistet arbeidet som handelsagent i 1933 fikk han i stedet fulltidsstilling i partiet i Østerrike og sluttet seg til det uoffisielle østerrikske SS. Eichmann ble Kaltenbrunners protesje og Kaltenbrunner ga Eichmann stadig viktigere og mer krevende oppgaver. Det østerrikske politiet ble oppmerksom på ham, og da politiet kom på døren snek han seg ut bakveien og tok seg over grensen til Tyskland. I Berlin gikk han inn i en østerriksk SS-avdeling.[32]
Ekteskap rediger
I 1932 ble han kjent med den tre år yngre Veronika («Vera») Liebl. Familien hadde sudettysk bakgrunn og hadde forlatt Tsjekkoslovakia mens hun var barn. Familien slo seg ned nær Altaussee litt øst for Salzburg. Da Eichmann ville gifte seg med Vera måtte han be om tillatelse fra SS som var nøye med hvem SS-menn giftet seg med. I søknaden skrev Eichmann at frøken Liebls bakgrunn kunne undersøkes av institutt for opprettholdelse av raserenhet. Han la ved erklæring fra legen som hadde undersøkt henne og funnet at hennes helse var utmerket. Eichmanns overordnete var på dette tidspunktet Reinhard Heydrich som senere ble en sentral lederperson i SS. Ugifte SS-menn ble ofte forbigått ved forfremmelser og dette kan ha vært et motiv for å gifte seg.[33][10]
De giftet seg 21. mars 1935, flyttet inn i et eget hus i utkanten av Berlin, og fikk der tre sønner sammen (den fjerde ble født i Argentina). Vera passet inn i rollen som husmor i nazistenes verdensbilde: Hun interesserte seg bare for familien og gjorde alt for sønnene, hun brydde seg ikke særlig om mannens politiske og yrkesmessige virksomhet. Eichmann var pertentlig og snobbete med antrekket, og hans fremtoning virket tiltrekkende på en del kvinner. Han hadde flere utenomekteskapelige forhold, men var nøye med å tilbringe helgene sammen med familien.[33][10] Vera Liebl var katolikk og ble tatt godt i mot i den protestantiske Eichmann-familien.[14] Han holdt fast ved småborgerlige idealer om familieliv og anstendighet, han benektet senere sidesprang.[34]
Familien bodde først i Britz, en forstad til Berlin. Da Eichmann fikk oppdrag i Wien og deretter i Praha (1939) fulgte Vera og familien med. Vera og familien ble værende i Praha etter hennes ønske, og Eichmann hadde sin offisielle bopel der. Boligen var i nærheten av regjeringsbyggene i borgen i Praha der også Heydrich bodde. Etter attentatet på Heydrich i 1942 satte Eichmann opp en vaktstyrke for familien. Eichmann hadde også egen innkvartering i konsentrasjonsleiren Theresienstadt.[14]
Adolf Eichmann og Vera fikk fire sønner mens de bodde i Tyskland og i Argentina: Klaus, Horst, Dieter og Ricardo.[35] Etterkommere bor nå (2021) blant annet i Tyskland og Argentina. Vera flyttet tilbake til Tyskland med de to yngste sønnene. Sønnen Ricardo Eichmann mener det var rett at faren ble stilt til ansvar for sine handlinger.[36][37]
Personlighet rediger
Tidligere SS-offiser Dieter Wisliceny, som vitnet under Nürnbergprosessen i 1946, beskrev Eichmann som en sjenert og forsiktig mann som likte å holde seg i bakgrunnen. Wisliceny var rett etter andre verdenskrig den viktigste kilden til opplysninger om Eichmanns liv.[23] SS' personalmapper inneholdt vurderinger av medlemmenes personlighet og særtrekk. Eichmann ble der beskrevet som nordisk av rase, konfesjonsløs av religion (ikke troende), selvsikker, saklig, omgjengelig og ærgjerrig av personlighet, dessuten uklanderlig og korrekt utenfor tjeneste. Han ble omtalt som førsteklasses spesialist på sitt område (jødisk avdeling i SS) og med utpreget organisasjonsevne innenfor feltet.[38]
Eichmann ble undersøkt av israelske psykiatere før rettssaken i Jerusalem i 1961 uten at noen av dem påviste noe unormalt. En psykiater påpekte at Eichmann var svært normal og at han hadde et sunt forhold til sin familie.[39] Inntrykket av Eichmann som en lydig byråkrat uten egne motiv ble lansert av journalister og andre observatører før rettssaken. Blant annet skrev den britiske politikeren og eksperten på konsentrasjonsleirene Richard Crossman i artikkelen «The Faceless Bureaucrat», at Eichmann var helt karakterløs og ikke hadde andre ambisjoner enn å stige i gradene.[40]
Den amerikanske statsviteren og filosofen Hannah Arendt påpekte at Eichmann og mange andre ansvarlige og gjerningsmenn under holocaust var påfallende eller urovekkende normale. Arendt beskrev i sin rapport fra rettssaken Eichmann som språklig lite avansert, han snakket i klisjéer og med lite variasjon.[41][42] Arendt skrev at Eichmann var helt normal og alminnelig, og hadde et forbilledlig forhold til venner og familie. Arendt og andre observatører antok at Eichmann var preget av personlighetstrekkene omgjengelig (engelsk: agreeable) og planmessig/samvittighetsfull (engelsk: conscientiousness).[43]
Ifølge Cesaranis biografi om Eichmann (2004) var han som person tørr og kjedelig, offentlig fremsto han uten egne synspunkter, og tilsynelatende initiativløs.[28]
Før andre verdenskrig rediger
Tidlig karriere rediger
Ernst Kaltenbrunner oppfordret Eichmann til å bli medlem av den østerrikske grenen av Schutzstaffel (SS). Eichmann ble medlem den 1. april 1932 som SS-Anwärter (rekrutt). I november samme år ble han fullt medlem som SS-Mann (menig), med medlemsnummer 45326.[35][44] I 1933 var han deltidssoldat i Allgemeine-SS og tjenestegjorde i Salzburg. Det østerrikske nazipartiet ble forbudt i 1933.[45][35]
Da NSDAP i 1933 kom til makten i Tyskland, forlot Eichmann sommeren 1933 Østerrike og reiste til Tyskland. I Tyskland sluttet han seg til Österreichische Legion (en halvmilitær organisasjon for østerrikske nazister i eksil i Tyskland) og søkte om å tilsluttes de aktive SS-regimentene. Søknaden ble innvilget og han gjennomgikk grunnleggende militær opplæring.[45][35]
I november 1933 ble han forfremmet til SS-Scharführer (laveste befal, korporal).[46] Fra januar 1934 arbeidet han i Dachau for østerriksk SS' arbeidshjelpkontor som blant annet bisto arbeidsledige SS-menn å finne seg arbeid. Eichmann hadde ikke noe med driften av Dachau konsentrasjonsleir å gjøre.[46] Dachau var et opplærings- og administrasjonssenter for SS.[47] Fra Dachau ble han sendt på partiskolen i Øst-Preussen.[44] Han søkte seg bort fra Dachau trolig på grunn av kjedsomhet.[48] Etter partiskolen gikk han inn i sikkerhetstjenesten med tjenestested München. Den første tiden gjorde han vanlig kontorarbeid.[44]
Sicherheitsdienst og kontoret for jødesaker rediger
I 1934 ba Eichmann om å overføres til Sicherheitspolizei – en fryktet del av SS, som allerede hadde oppnådd betydelig makt. Eichmanns søknad ble innvilget i november 1934, og han ble overflyttet til hovedkvarteret til Sicherheitsdienst (SD) i Berlin.[35][49]
I SD arbeidet Eichmann blant annet med et kartotek over frimurere (som regimet ville holde under oppsikt) og viste seg i den jobben som dyktig kontorist og administrator. Det var på den tiden ni personer sysselsatt ved kontoret for overvåkning av frimurere og to ved kontoret for jødesaker. SS-offiseren Leopold von Mildenstein (født 1902 i Praha) ledet jødekontoret og Reinhard Heydrich overbeviste Mildenstein om å få sving på virksomheten der.[50][21][28] Mildenstein hadde oppholdt seg en tid i Palestina og lærte seg noe hebraisk. Mildenstein forlot på grunn av konflikt med Heydrich i 1937 SD til fordel for Organisation Todt.[51][52] SS-offiseren Herbert Hagen (født 1913) tok da over ledelsen av jødekontoret.[53][27]
Rundt 1935 var ikke Eichmanns arbeid for regimet særlig viktig. Han begynte på denne tiden å studere på egen hånd jødenes situasjon, og leste alt han kom over av bøker om jødisk kultur og historie herunder sionismen. Mildenstein hadde reist rundt i Palestina i 1933 og han skal ifølge Cesarani ha oppfordret Eichmann til å sette seg inn i sionismen, jødisk historie og lære seg noe hebraisk. Eichmann fikk på denne måte god kjennskap til de ulike variantene av sionisme, og han tok timer i jiddisch og hebraisk. Jiddisch lærte han seg etter hvert ganske godt, men i hebraisk kom han ikke over begynnernivået. Eichmann søkte i 1937 SS om å få studere hebraisk hos en rabbiner (fordi det ikke fantes noen «arisk» lærer). Søknaden ble avslått.[50][21][28]
Eichmanns omdømme som ekspert på jødesaker ble styrket da han en gang bløffet om sitt fødested: Han fortalte i forbifarten at han var født i Sarona, en tysk koloni etablert i Palestina i 1871.[50][21][28] Ifølge statsviteren Bernt Hagtvet behersket han verken jiddisch eller hebraisk muntlig. Eichmann var ikke særlig interessert i ideologi, men han leste litt i Sions vises protokoller som han ble fortalt var bare tull. Han leste Theodor Herzls Der Judestaat, sionismens hovedverk[10] på oppfordring fra Mildenstein.[51]
I 1937 styrket Eichmann sin stilling i byråkratiet da Eichmanns avdeling i SD (kalt II-112) fikk utvidet og klargjort sitt ansvarsområde: Himmler avgjorde i juli 1937 at avdelingen skulle ha ansvar for generelle og grunnleggende aspekter ved «Jødespørsmålet». Ifølge Eichmann ble vekten etter dette lagt på praktiske (det vil si jødisk utvandring) fremfor teoretisk tema. De etterfølgende månedene arbeidet avdelingen intensivt med planer for omfattende jødisk utvandring. Eichmann konkluderte med at den største hindringen var å overbevise jødiske tyskere om å utvandre samt å finansiere utvandring for pengelense jøder i landet. Eichmann anbefalte å tone ned antijødisk propaganda for å gjøre andre land mer mottakelige for jødiske migranter.[53][25] Han ble da ansett som spesialist på sionisme.[23] SS-lederen Heinrich Himmler hadde inntrykk av at Eichmann behersket hebraisk fullgodt og ga ham ansvar for muséet for jødesaker.[21]
Den franske historikeren Léon Poliakov skrev i 1949 at det var i SD at Eichmann slo inn på den karrieren som ledet til organiseringen av holocaust. Da det ble opprettet et eget kontor for jødesaker i SD ba Eichmann om å bli overført dit. [23] På grunn av innsatsen innenfor SD, ble han i 1935 forfremmet til SS-Hauptscharführer. I 1937 ble Eichmann utnevnt til SS-Untersturmführer (omtrent tilsvarende fenrik), den laveste offisersgraden.[54]
I april 1937 tok Dieter Wisliceny, en senere sentral figur for gjennomføring av holocaust i Slovakia, i Ungarn og i Hellas, over ledelsen av SDs kontor for jødesaker. Sammen med kontorets selvbevisste aktivister Eichmann, Herbert Hagen og Theodor Dannecker ble avdelingens virksomhet lagt om. De tok initiativ til utforming av en konsistent «jødepolitikk» og satte fjerning (tysk: Entfernung) av jødene fra Tyskland som prioritert mål.[55][56]
Wisliceny var opprinnelig Eichmanns overordnete og venn, og Eichmann beundret Wisliceny på grunn av hans utdanning og intelligens. Wisliceny var fadder for Eichmanns sønn som ble kalt Dieter etter Wisliceny. Wisliceny var ugift og avansementet i SS stanset opp slik at Eichmann etter hvert fikk høyere grad. Ifølge Eichmann var Wisliceny doven og overlot det kjedelige arbeidet til underordnede.[57][58][45]
Reisen til Palestina rediger
Høsten 1937 ble Eichmann sendt til Palestinamandatet sammen med sin overordnede, Herbert Hagen, for å vurdere mulighetene for en massiv utvandring av jøder fra Tyskland til Palestina. Eichmann hadde i februar-mars 1937 møte med den jødiske paramilitære organisasjonen Haganahs utsending, Feival Polkes, som var på besøk i Berlin og hadde flere besøk med representanter for SD. Polkes inviterte Eichmann og Herbert Hagen til Palestina. Den tyske planen var blant annet å styre strømmen av jødiske utvandrere til Palestina slik at de kunne hjelpe Haganah å skape en jødisk majoritet der. Eichmann og Hagen fikk visum til Palestina basert på falske pressekort. De ankom Haifa i oktober 1937 og besøkte der en kibbutz sammen med Haganahs representant. Eichmann og Hagen ble hele tiden holdt under oppsikt av britiske agenter og utvist etter 48 timer av britiske myndigheter. Eichmann reiste da videre til Kairo, men fikk heller ikke der fornyet innreise til Palestina.[10][59][60]
I Kairo, hvor de var i fire uker, møtte de Feival Polkes, en agent for Haganah, og diskuterte sionismens planer om en jødisk stat og mulig tysk hjelp til å gjennomføre en jødisk utvandring fra Europa. Det ble opprettet forbindelser med en representant for Haj Amin al-Husseini. Eichmann hadde kontakt med al-Husseini på slutten av andre verdenskrig, blant annet gjennom møter i Tyskland.[61][23][62] Polkes hadde tidligere besøkt SD i Berlin og Polkes håpet gjennom samarbeidet med SD å få våpen som kunne brukes mot den britiske okkupasjonsmakten i Palestina.[28]
Sionistene og Eichmann hadde felles interesse i å få til mest mulig utvandring til Palestina.[28] Eichmann bekreftet i avhør før rettssaken mot han i 1962 at formålet med reisen til Palestina var, i samarbeid med sionistorganisasjonene, å legge til rette for at jøder kunne utvandre til Palestina. Utvandring var på den tiden nazistenes hovedstrategi overfor jødene i Tyskland.[10][59] Hans egentlige formål med reisen ble tonet ned av påtalemakten i rettssaken i Jerusalem.[59] Et mål med reisen var også å opprettet forbindelser med Haj Amin al-Husseini, stormufti av Jerusalem, men noe slikt møte fant ikke sted ifølge dommen mot Eichmann i 1961.[63] Ifølge den tyske historikeren Bettina Stangneth er det bare spekulasjoner at Eichmann planla å møte stormuftien i Palestina.[64]
I den tiden Eichmann var i Palestina (1936–1939) pågikk et arabisk-palestinsk opprør mot det britiske styret. Opprørerne krevde uavhengighet og stans i den jødiske innvandringen med sikte på å skape et land for jødene. Opprøret skapte usikkerhet om jødenes situasjon i Palestina.[65][66][67]
Østerrike etter Anschluss rediger
Utdypende artikkel: Anschluss
Wien hadde i mellomkrigstiden over 200 000 jødiske innbyggere, over 10 % av byens befolkning, hvorav mange bidro til byens produktive akademiske og kulturelle liv. Nesten alle jødiske østerrikere bodde i Wien som var et viktig senter for sionisme og for jødisk kultur og utdanning.[68][69][70]
Tyskland annekterte Østerrike 12. mars 1938 og Eichmann ble sendt dit på oppdrag fra SD[71] ved Franz Six som var Eichmanns sjef i SD.[72] I august 1938 ble Zentralstelle für jüdische Auswanderung (sentralkontoret for jødisk utvandring) etablert. Kontoret skal ha vært Eichmanns idé og ble lansert for Heydrich.[23] Kontoret holdt til Palais de Rotschild i Wien. Offisielt ble kontoret ledet av dr.juris. Walter Stahlecker (senere leder av Einsatzgruppe A), men reell leder var Eichmann.[73][74][21][45]
Våren 1938 hadde Eichmann forsøkte å stimulere jøder til å utvandre, fra august ville han få en raskere byråkratisk prosess og samtidig måtte jødene gi fra seg alle sine verdier for å få et gyldig pass og utreiseløyve. Mange jøder ønsket på den tiden å utvandre, men papirarbeidet var omstendelig med mange ledd. Eichmann la opp et strømlinjeformet opplegg med alle funksjoner samlet på et sted.[73][74][21][45] Eichmann mente denne organiseringen ville få fart på utvandring av jøder fra Østerrike.[75]
Han opptrådte til å begynne forsiktig overfor lederne av jødiske organisasjoner og alle ansatte ved kontoret hadde instruks om å opptre høflig overfor jødene. Alle jøder som ønsket å utvandre måtte henvende seg til kontoret for å få utreisevisum. De måtte også betale en spesiell skatt som i praksis var beslag på personens eiendom og kontanter. Noen av jødene fikk avslag uten synlig grunn og i stedet stemplet passet med en stor D for Dachau. Både Eichmann og tjenestemenn ved kontoret tok imot bestikkelser.[75] I denne jobben viste han sine ferdigheter som administrator.[23]
Eichmann og Gestapo samarbeidet med jødiske ledere i Palestina om utvandring fra Østerrike og om ulovlig innvandring til Palestina blant annet med båter fra Hellas. Graven til Theodor Herzl i Wien, den østerrikske journalisten som grunnla den politiske sionismen, hadde flere ganger blitt utsatt for hærverk. Eichmann sørget for streng straff for vandalisering av graven som fikk være i fred til krigen var over.[76][69]
Til juni 1939 sørget sentralkontoret i Wien for at 110 000 jøder forlot landet.[73][21][45] I alt 126 483 jøder forlot Østerrike før holocaust etter at eiendelene deres var beslaglagt. Av de gjenværende overlevde om lag 9000 og 65 000 ble drept.[77][78][79]
Utvandringskontoret i Wien var i nazistenes øyne så vellykket at det ble brukt som modell.[25] Eichmann ble 12. november 1938, kort etter krystallnatten, hentet med fly til Berlin for på kort varsel å delta i et møte ledet av Göring. På dette møtet deltok flere toppledere i naziregimet. Blant deltakerne var Heydrich, Heinrich Müller, Erich Neumann, Wilhelm Stuckart og Göring selv. Eichmann var innkalt for å gjøre rede for sine kreative og uoffisielle måter å løse problemer for å få fart på fordrivelsen av jødene. Heydrich foreslo i møtet å opprette en tilsvarende ordning som Eichmanns kontor i selve Tyskland. I januar 1939 ble Reichszentrale für jüdische Auswanderung etablert i Berlin med Heydrich som leder etter godkjenning av Göring.[80][73][74][21][45] Eichmann overtok ledelsen av kontoret i Berlin i oktober 1939 med mindre resultat enn i Wien.[25]
Andre verdenskrig rediger
Da andre verdenskrig brøt ut var Eichmann SS-Hauptsturmführer[54] og ledet «Kontoret for jødisk emigrasjon». SD ble en del av RSHA (Reichssicherheitshauptamt) som ble etablert i september 1939.[25]
I sitt virke som sjef for jødesaker i RSHA reiste han Europa rundt med SS-tjenestemenn som Dieter Wisliceny, Theodor Dannecker, brødrene Rolf og Hans Günther. Med unntak av disse var Alois Brunner og øvrige medarbeidere østerrikere som Eichmann selv.[a] Rundt 80 % av Eichmanns stab var østerrikere. Eichmann insisterte på at de skulle forbli i teamet hans, de fikk ikke dra til fronten eller gå over til Waffen SS.[23][68] Dannecker kom fra Tübingen der det fra studentmiljøet ble rekruttert flere ledere til Einsatzgruppen, blant annet hans venn Martin Sandberger.[81][27] RSHAs avdeling for jødesaker hadde kontorlokaler i Kurfürstenstrasse 116 i Berlin, lokaler som ble beslaglagt fra en jødisk organisasjon.[14]
Riksprotekoratet rediger
Etter okkupasjonen av Böhmen og Mähren (1939) i daværende Tsjekkoslovakia, reiste Eichmann til Praha der han videreførte arbeidet med å presse jødene til å utvandre fra det okkuperte området. Eichmann åpnet 26. juli 1939 sentralkontoret for jødisk utvandring i Praha etter mønster av kontoret i Wien.[25] Blant annet ble jødiske tsjekkoslovaker satt på båt til Palestina med falske innreisetillatelser eller til Sør-Amerika med falske visa.[79]
Jøderådet ble presset til skaffe penger for å dekke «flyktningeskatten» som også ubemidlede utreisende jøder ble ilagt. Argentina og Chile tok mot flest flyktninger, mens USA og Canada tok mot et symbolsk antall. Mange land krevde at flyktningene la frem bevis for at de hadde penger nok til å klare seg selv og ikke belaste staten.[82] Eichmann organiserte fra oktober 1941 og ut 1942 deportasjon av de tsjekkiske jødene til Theresienstadt og Auschwitz. I alt ble 80 000–100 000 av landets jøder drept. Tsjekkiske myndigheter var ikke involvert i deportasjonene.[79]
Høsten 1941 gjorde den tyske okkupasjonsmakten gettoen Theresienstadt om til en konsentrasjonsleir og mellomstasjon før deportering. Beslutningen ble tatt på et møte mellom Heydrich, Eichmann og Hans Günther. Eichmann ville gjøre leiren til en «mønstergetto».[83][84][85]
Okkupasjon av Polen rediger
Tyske styrker invaderte og okkuperte Polen i september 1939, og med det kom nesten 3 millioner jøder under tysk styre. Warzsawa alene hadde flere jødiske innbyggere enn hele Tyskland.[86][87][88] Globocnik organiserte jødeutryddelsene i Lublin-distriktet der omkring 1,5 millioner mennesker, hovedsakelig jøder, fra tidlig i 1942 ble drept i anlegg som var konstruert spesielt for dette formålet.[89]
Nisko-planen rediger
Utdypende artikkel: Nisko-planen
Tyske planer for Polen innebar blant annet å tømme Danzig, Vestpreussen, Poznan og Schlesien for jøder. Nisko-planen innebar å deportere jøder til et øde område ved byen Nisko i Generalguvernementet der det skulle opprettes et «reservat. Heinrich Himmler fikk ansvar og uinnskrenket myndighet for forflytninger i Polen.[90] Nisko-prosjektet ble planlagt og iverksatt av Eichmann og Franz Walter Stahlecker under ledelse av Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich.[91][92][86][87][88][93] Deportasjonene ble stanset etter få dager da knapt 5000 var deportert til et øde område uten husly og infrastruktur.[94][95] Nisko-planen regnes som en av forløperne for holocaust. Nisko-planen var typisk for den anti-jødiske politikken der et vagt men fast mål om «å bli kvitt jødene» samspilte med kreative initiativer fra ivrige tjenestemenn.[96][97][98][99][100][101]
Den tyske ledelsen i Generalguvernementet ønsket ikke flere jøder og forflytningen ble sabotert av Hans Frank, som var sivil administrator for området.[28] Frank var motstander av planen om reservat ved Lublin. Den store og raske tilstrømmingen til Lublin-området skapte store utfordringer med blant helse og sanitære forhold. Odilo Globocnik ble SS- og politisjef i Lublin i november 1939.[102]
Samtidig ble det satt i gang en forflytning av etnisk tyske innbyggere, såkalte Volksdeutsche. De ble flyttet fra områder okkupert av Sovjetunionen (det østlige Polen og de baltiske landene) til vestlige (annekterte) deler av Polen, hovedsakelig det såkalte Reichsgau Wartheland. Fra det samme området ble 1–2 millioner etnisk polske drevet østover.[103]
Offiser i Gestapo rediger
I 1940 ble Eichmann overført fra SD til Gestapo i Berlin hvor han først arbeidet i kontor IV-D4 (Räumungsangelegenheiten). I denne rollen medvirket han til de første deportasjonene fra selve Tyskland. Samme år ble han forfremmet til SS-Sturmbannführer og i oktober 1941 ble han SS-Obersturmbannführer. Han ble i mars 1941 leder for kontoret (Referat) IV-B4, den jødiske seksjonen i Gestapos avdeling for religionsspørsmål, underlagt Reichssicherheitshauptamt (RSHA).[54][23][25]
Referat IV-B4 var del av Amt IV (Gestapo) i RSHA.[21] Heinrich Müller var leder for Amt IV som var en av flere innenfor RSHA (først ledet av Heydrich, etter Heydrichs død av Ernst Kaltenbrunner). Selv om Eichmann formelt hadde lav rang fungerte han som spesialrådgiver for Heydrich. Eichmanns kontor var del av «gruppe» IVB under ledelse av Albert Hartl med ansvar for sekter. Eichmanns stilling ble omtalt som Referent og han kunne som eneste referent gå direkte til Müller utenom Hartl. Rolf Günther var Eichmanns nestkommanderende på jødekontoret. I mars 1941 hadde Eichmanns Referat 107 medarbeidere hvorav tre firedeler var sekretærer og annet kontorpersonell.[105][106]
Kommandolinjene innenfor nazistatens sikkerhetsapparat var kompliserte. I tillegg til de sentrale kontorene ved RSHA, var politi- og SS-sjefer (HSSPF) direkte underordnet SS-sjef Himmler for hvert geografisk område. HSSPF kontrollerte SS-enhetene i sitt område.[106][105] Gestaposjefen Müller var lite kjent offentlig, mens Eichmann ble kjent da han var i kontakt med jødiske ledere i arbeidet med tvungen utvandring før andre verdenskrig og ved deportasjoner fra Ungarn i 1944.[107]:453-454
Madagaskarplanen rediger
Eichmann tok initiativ overfor Himmler om å iverksette Madagaskarplanen som flere ledende nazister snakket om. Himmler ga klarsignal til innledende undersøkelser og planlegging som Eichmann og Wisliceny gjennomførte. I august 1940 sendte Eichmann medarbeidere til alle okkuperte områder for å sammenstille statistikk over den jødiske befolkningen. Etter møter med det franske kolonidepartementet skisserte planen at 4 millioner jøder kunne bosettes på Madagaskar.[23][108]
Eichmann foreslo at ulike yrkesgrupper skulle sendes i prioritert rekkefølge, for eksempel skulle fire tusen håndverkere sendes først for å sette opp den første innkvarteringen. Han foreslo samleleirer i Europa hvor de deporterte skulle vente på transport til Madagaskar. Eichmann arbeidet med planen hele vinteren 1940–1941. Han utarbeidet detaljerte transportplaner basert på en fast flåte av tyske skip og med utskipingshavner ved Middelhavet og ved Nordsjøen. Planen la til grunn at jødenes eiendom og formue skulle beslaglegges, og at de skulle få med seg 200 kg bagasje hver. Etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941 ble iverksetting av planen utsatt på ubestemt tid.[23][108]
Wannsee-konferansen rediger
Utdypende artikkel: Wannsee-konferansen
Høsten 1941 fortalte Reinhard Heydrich til Eichmann at samtlige jøder i den tysk-kontrollerte delen av Europa skulle utryddes.[109] Frem til årsskiftet 1941–1942, hadde holocaust pågått siden invasjonen av Sovjetunionen sommeren 1941, hovedsakelig i form av masseskytinger bak østfronten. Wannsee-konferansen ble avholdt 20. januar 1942 på Heydrichs initiativ. Hensikten med konferansen var ikke å sette i gang massemordet, men å koordinere og forsterke den pågående innsatsen samt ordne opp i mangfoldet av anti-jødiske tiltak i Tyskland og okkuperte områder.[10][53][110][111] Konferansen skulle egentlig avholdes 9. desember 1941, men ble utsatt «på grunn av omstendighetene»; «omstendighetene» var trolig USAs inntreden i krigen etter angrepet på Pearl Harbor 7. desember.[23][112][113] Heydrich overlot ofte til Eichmann å skrive brev for seg hvorpå Heydrich selv bare godkjente og signerte. Invitasjonen til Martin Luther i utenriksdepartementet var merket «personlig» og begynte med «Kjære partimedlem Luther». Brevet var utarbeidet i gestapos avdeling IV B4 som var ledet av Eichmann.[114]
Under Wannsee-konferansen ble det rapportert at i alt 537 000 jøder var «overtalt» til å utvandre fra riket og fra okkuperte områder: 360 000 fra selve Tyskland (Altreich), 147 000 fra Østerrike og 30 000 fra Böhmen og Mähren. Himmler stanset utvandringen i oktober 1941.[23]
Eichmann hadde relativt lav grad sammenlignet med øvrige deltakere på Wannsee-konferansen, og hans oppgave der var å gjøre rede for et transportopplegg for deportasjonene.[21] Stangneth skriver at Wannsee var et høydepunkt i Eichmanns krarriere.[14]
Drøftingene på møtet gjaldt mest tekniske (blant annet transportordning) og formelle spørsmål (for eksempel om personer i blandingsekteskap skulle inkluderes). Referatet viser ingen innvendinger mot målsetningene; innspillene handlet blant annet om effektivisering av transport. Under rettssaken i Jerusalem i 1962 fortalte Eichmann at det under møtet ikke ble lagt skjul på at det dreide seg om drap på jødene, og at de tilstedeværende var glade eller begeistrede over å finne en løsning på jødespørsmålet. Eichmann skrev referat fra møtet, og han fortalte at de groveste formuleringene måtte fjernes fra det endelige referatet.[10]
Wannsee-konferansen var en sentral hendelse under det pågående massemordet på jødene. Det utførlige møtereferatet utarbeidet av Eichmann er et uvurderlig historisk dokument. Den samlede planleggingen av holocaust utenom dette møtet er omstridt i ettertid, og lite dokumentert.[115]
Ved rettsoppgjøret i Nürnberg etter andre verdenskrig vitnet Wisliceny om at Himmler tre måneder etter Wannsee-konferansen ga en direkte, entydig og skriftlig ordre til Eichmann. Denne ordren, som Eichmann skal ha vist til Wisliceny, er siden ikke funnet. Eichmann skal i denne forbindelse ha fått alle fullmakter uavhengig av grenser, med oppdrag å organisere deportasjon til utryddelsesleirer i det okkuperte Polen. Innenfor Polen hadde ikke Eichmann noen myndighet.[23]
Republikken Slovakia rediger
Utdypende artikkel: Holocaust i Slovakia
I august 1940 kom hauptsturmführer Dieter Wisliceny til Bratislava som rådgiver i jødesaker for regjeringen i Republikken Slovakia. Wisliceny var utsending fra Eichmanns kontor og arbeidet sammen med de tyske diplomatene i Bratislava. Ved rettsoppgjøret etter krigen uttalte Dieter Wisliceny at planen var å fjerne jødenes livsgrunnlag og slik skape et sosialt og økonomisk problem som kunne løses ved å deportere jødene.[116][117]:180-181
SS-sjef Heinrich Himmler tilbød i oktober 1941 de slovkaiske med Tiso i spissen å deportere landets jøder til et særskilt avsatt område i Generalguvernementet. Dette forslaget ble svært godt mottatt.[118] Martin Luther, i det tyske utenriksdepartementet, og samarbeidet blant annet med Eichmann om en ambisiøse anti-jødiske politikk. I februar 1942 tok Luther på forespørsel fra RSHA initiativ til den første deportasjonen fra Republikken Slovakia.[119][120] Eichmann var begeistret for forslaget om å få 20 000 unge og sterke personer til å arbeide gratis. Den slovakiske regjeringen oppfordret til å ta i mot alle slovakiske jøder (over 80.000), men Eichmann avslo fordi de ikke hadde kapasitet til å ta i mot så mange på den tiden. De første deportasjonene omfattet ugifte jenter og gutter over 16 år, studenter og arbeidsledige.[121]
Etter møte med Reinhard Heydrich i Bratislava 10. april begynte den slovakiske regjeringen å deportere hele familier, til Auschwitz, Belzec og Sobibor. De minst nyttig og minst arbeidsdyktige ble sendt rett i gasskammeret. I slutten av juni 1942 var omkring 50 000 deportert.[122] Eichmann var flere ganger i Bratislava for å følge opp deportasjonsarbeidet.[123] Tiso-regjeringen stanset deportasjonene i oktober 1942.[124][125]
I slutten av august 1944 begynte en oppstand mot Tisos regime etter at sovjetiske styrker rykket inn i Transkarpatia. Tyske styrker forsøkte å slå ned opprøret og Einsatzgrupper ble sendt inn for å jakte på partisaner og jøder. Alois Brunner ledet på oppdrag Eichmann deportasjonsarbeidet og jakten på de siste jødene fortsatte med stor iver mens sovjetiske styrker nærmet seg. Rundt 13.000 jøder ble deportert før landet ble frigjort og omkring halvparten av disse overlevde.[126][127][128]
Hellas rediger
Utdypende artikkel: Holocaust i Hellas
Minst 80 % eller opp til 90 % av de omkring 75 000 jødene i Hellas ble drept etter deportasjon til utryddelsesleirene. I Thessaloniki overlevde 5 %. Eichmanns kontor organiserte deportasjonene.[129][130]
Trakia og Makedonia rediger
Bulgaria var alliert med Hitlers Tyskland. I den østlige delen av gresk Makedonia og i gresk Trakia, som ble annektert i 1941, fikk ikke jødene beskyttelse av bulgarske myndigheter. Fra disse områdene ble det deportert 11 000 jøder til utryddelsesleirene tidlig i 1943. Deportasjonene skjedde etter en avtale fremforhandlet av Eichmanns utsending i Bulgaria. Transporten gikk til Treblinka der alle ble avlivet. Ofrenes eiendom ble avhendet og salgssummen (fratrukket kostnaden ved transporten til Treblinka) ble satt på en bankkonto.[131][129]
Thessaloniki rediger
Wisliceny kom 6. februar 1943 til Thessaloniki (omtalt som Salonika) der han ledet Sonderkommando für Judenangelegenheiten (spesialkommando for jødesaker) sammen med den brutale antisemitten Alois Brunner. Rolf Günther hadde vært på plass siden januar. I Thessaloniki var omkring 40 % av innbyggerne jødiske og byen hadde tidligere hatt et flertall jøder blant borgerne.[132][55][34] Deportasjonene fra Thessaloniki pågikk fra 15. mars til 10. august 1943.[133]
Resten av Hellas rediger
I slutten av mars var Wisliceny en tur til Athen for forklare statsminister Konstantinos Logothetopoulos om gjennomføring av de antijødiske tiltakene i landet. Britisk etterretning kjente til dette fordi telegramutveksling (blant annet med Eichmann) om saken ble fanget opp.[55][34][132] I slutten av september 1943 sendte Eichmann Wisliceny til Athen for å få fart på deportasjonene der.[133] Eichmann var misfornøyd med fremdriften i Hellas og erstattet i februar 1944 Wisliceny med SS-Hauptsturmführer Anton Burger for å få deportert de gjenværende jødene så raskt som mulig. Jøder i Athen, Ioánnina og andre ble samlet sammen 24. mars og et tog med 5000 mennesker ble sendt til Auschwitz 2. april. Interneringen av 1850 jøder i Ioánnina ble fotografert av propagandakompaniet.[129] Burger var lojal mot Eichmann og overkjørte de som forsøkte å hindre ham i oppdraget. Burger gikk utenom kommandolinjen og konfererte direkte med Eichmann i stedet for den lokale SS-lederen.[134] I mai 1944 fikk Burger i oppdrag av Eichmann å få fart på deportasjonene fra den tidligere italienske okkupasjonssonen. Jødiske innbyggere på øyene ble deportert til slutt. I slutten av juni 1944 ble 1800 jøder fra Korfu deportert til Auschwitz. På dette tidspunktet hadde de allierte tatt kontroll over Roma. I juli ble 1650 jøder på Rhodos sendt til Auschwitz. Den tyske okkupasjonen av Hellas sluttet i oktober 1944.[130]
Folkemord i Ungarn 1944–1945 rediger
General József Heszlényi i Ungarns hær sendte tidlig i 1942 forespørsler til tyske tjenestemenn (blant annet general Alfred Jodl) om å deportere 100 000 eller opp til 300 000 jøder fra ungarsk-kontrollert område til Polen, Ukraina eller Transnistria (rumenske myndigheter hadde da fordrevet titusenvis av jøder til Transnistria). Saken ble lagt frem for Eichmann som avviste forslaget fordi det var ufullstendig; han ville vente til han kunne ta seg av alle jødene i Ungarn.[135][136][137] Eichmann uttalte at et slikt ufullstendig tiltak ville kreve stor innsats uten at jødespørsmål i Ungarn egentlig ble løst. Statsminister Miklós Kállays utenriksdepartement gjentok forespørselen høsten 1942 overfor Eichmanns utsending Dieter Wisliceny og foreslo da i første omgang å overføre 100 000 jøder fra Transilvania og Karpato-Rutenia til Tyskland.[138]
Ungarn forble et fristed for jødene, de følte at de var relativt trygge under Miklós Horthys regime, som i utgangspunktet nektet å etterkomme det tyske kravet om å deportere landets jøder.[139][140] Tyskland okkuperte Ungarn 19. mars 1944, hovedsakelig av militærstrategiske motiver. Edmund Veesenmayer, SS-offiser, ble innsatt som tysk fullmektig i landet.[141][142][143] Eichmann og hans stab i avdeling IV B 4 var 12. mars samlet i Mauthausen før avreise til Ungarn. Den 21. mars 1944 ankom Eichmann med en stab på 100–200 mann, Sondereinsatzkommando Eichmann, til Budapest og opprettet hovedkvarter i Hotel Majestic i bydelen Svábhegy.[144][145][146][147]
Ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig hevdet SS-general Edmund Veesenmayer at da han ankom Budapest var Eichmann og hans assistenter allerede i gang med å gjennomføre folkemordet på jødene, og at han ikke kunne gjøre noe for å stanse dem. Det var Veesenmeyer som gjennom det føyelige Sztójay-regimet sikret samarbeidet med de sivile myndigheter, noe som var avgjørende for å gjennomføre deportasjonene til Auschwitz.[148]
Eichmanns spesialkommando var formelt underlagt Otto Winkelmann, Höherer SS- und Polizeiführer (HSSPF) for Ungarn.[149] I jødesaker fikk Eichmann ikke instrukser fra Veesenmayer eller Winkelmann, men direkte fra Himmler og Kaltenbrunner, eller fra Müller i Gestapo. Eichmann orienterte ikke Veesenmayer eller Winkelmann om ordrene han fikk.[150] Veesenmayer var lojal mot den overordnede tyske jødepolitikken, men tok ikke instrukser fra Himmler.[151]
Deportasjoner til Auschwitz mai–juli 1944 rediger
Kaltenbrunner forlot Budapest 26. mars etter at han hadde sørget for å utnevne de to radikale antisemittene László Baky, tidligere general i gendarmeriet, og embetsmannen László Endre som statssekretærer med ansvar for jødesaker i innenriksdepartementet.[153] I samarbeid med Baky, Endre og oberstløytnant László Ferenczy, sjef for det ungarske gendarmeriet, delte Eichmann inn Ungarn i seks deportasjonssoner. Den avgjørende beslutningen ble tatt 23. april i et møte med Endre, Eichmann, Otto Hunsche (Eichmanns juridiske rådgiver), Winkelmann, innenriksminister Andor Jaross og Baky til stede. Tyske og ungarske representanter ble der enige om deportasjon av absolutt alle jøder i Ungarn, offisielt som «arbeidere».[154]
Tidlig i mai 1944 var kommandant for konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau, Rudolf Höss, i Budapest for å diskutere fremdriftsplanen for deportasjonene med Eichmann og de ungarske statsbanene (MÁV). Höss ønsket å holde et lavere tempo enn Eichmann og Endre, fordi spesielt krematoriene ikke hadde kapasitet stor nok til den planlagte deportasjonen. Eichmann brydde seg lite om Höss' innvendinger og henviste til ordre fra Himmler. Drapet på de jødiske ungarerne var det mest intensive i løpet av Auschwitz' eksistens og ble kalt «Operasjon Höss» etter lederen.[155][156]
Deportasjonene ble påbegynt i det nordøstre hjørnet av Ungarn, som lå nærmest Østfronten. Det forberedende arbeidet og de første interneringene ble 24. april inspisert av Eichmann, Wisliceny og Endre.[157]
Fra 15. mai til 8. juli ble 434 351 jødiske ungarere deportert til Auschwitz. Horthy, Ungarns riksforstander, besluttet 7. juli å stanse deportasjonene. Eichmann var frustrert over Horthys inngrep, og forsøkte i smug å deportere 1500 personer fra Budapest 12. juli. Horthy ble tipset om deportasjonen, og fikk kalt tilbake toget som var på vei nordover. Eichmann var rasende over den ungarske innblandingen og lyktes en uke senere å få sendt en toglast til Auschwitz. Med hjelp fra ungarske kollaboratører utmanøvrerte SS ungarske tjenestemenn, og deporterte 1500 personer fra Sárvár interneringsleir 24. juli. Etter dette fortsatte tautrekkingen om deportasjonene skulle gjenopptas.[158]
Journalist og advokat Rudolf Kastner (også kjent som Rezső Kasztner) var en av de få jødene Eichmann møtte personlig, og som overlevde. I 1944 drev Kastner forhandlinger med Eichmann der det var snakk om å bytte jødiske liv mot amerikanske varer og materiell.[23] Eichmann informerte 14. juni 1944 Kastner om at han var villig til å holde igjen 30 000 ungarske jøder i Østerrike som bevis for sin godvilje, i forbindelse med tilbudet om «jøder mot lastebiler». Som motytelse krevde Eichmann 5 millioner sveitsiske franc utbetalt straks. Omkring 20 000 jøder ble 25.–28. juni sendt til Strasshof an der Nordbahn rett utenfor Wien, de fikk der relativt god behandling og de fleste overlevde krigen.[159][160]
Kastner fikk fra april 1944 fremforhandlet evakuering av et tog med jøder fra Budapest til det nøytrale Sveits.[161] Toget forlot Budapest 30. juni og ble omdirigert til konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen der 1684 passasjerer ble internert og sendt videre til Sveits i august og desember. Omdirigeringen til Bergen-Belsen var trolig et ledd i Eichmanns plan om å bruke de 1684 som gisler.[162][163]
I Budapest deltok Eichmann åpent i internering av landets jøder. Han kom der i direkte kontakt med den svenske diplomaten Raoul Wallenberg som forsøkte å redde de gjenværende jødene i landet.[10]
Omveltningene i Romania i august 1944 førte til at Horthy var mer bestemt på å verne om jødene i landet: Den ungarske regjeringen informerte 24. august Eichmann og Veesenmayer om at det ikke lenger var aktuelt med deportasjoner. Etter Tysklands store tilbakeslag på slagmarken ble det særlig viktig å opprettholde samarbeidet med det ungarske regimet. Himmler ga da straks ordre om stans i deportasjonene og kalte Eichmann hjem.[164][165]
Regimeskifte i Ungarn rediger
En regjering med utspring i den nazistiske pilkorsbevegelsen, ledet av Ferenc Szálasi, grep makten 15. oktober 1944,[166] dermed ble Horthy avsatt som statsoverhode. Eichmann kom tilbake fra Berlin fast bestemt på å deportere resten av jødene fra Ungarn. Kastner noterte i dagboken sin: «Han så i det øyeblikket ut til å være verdens lykkeligste mann.»[b] Szálasi etterkom ikke Eichmanns krav om at Budapests jøder skulle deporteres til Tyskland, ettersom han heller ville utnytte dem som tvangsarbeidskraft i Ungarn.[167]
Eichmann var en trofast familiefar og ektemann, men i 1944 begynte han å forsømme familien, blant annet ved sidesprang. Han ble kjederøyker og begynte å drikke mye. Eichmann begynte å oppføre seg paranoid: han var i konstant frykt for attentat, han sluttet å bruke fly, han hadde alltid to ladde maskinpistoler i bilen og hans innkvartering var konstant bevoktet. Han unngikk fotografering.[23]
Høsten 1944 beordret Himmler stans i jødeutryddelsene og forsøkte å ødelegge bevis for virksomheten. Eichmann trosset Himmler, og fortsatte arbeidet i Ungarn. Han ble da beskyttet av sin nærmeste overordnede Kaltenbrunner og gestapo-sjef Heinrich Müller.[10] Han fryktet også å bli kalt ut til tjeneste ved fronten ettersom han året før ble innrullert i Waffen-SS' reservestyrke.
Flukten fra Ungarn i 1945 rediger
Da sovjetiske styrker gikk inn i Ungarn, flyktet Eichmann. Julaften 1944 kom ordren fra Kaltenbrunner om å forlate Budapest, og Eichmanns terrengbil klarte så vidt å ta seg frem gjennom restene av de tyske styrkene.[trenger referanse]
Flukt og arrestasjon rediger
Tilbake i Berlin, ble Eichmann av Himmler plassert i det betydningsløse kontoret for «kamp mot kirkene».[57] Mot slutten av krigen forsøkte han å gå i dekning i Østerrike og Bayern. Han ble arrestert av amerikanske styrker uten at identiteten hans ble avslørt. Eichmann rømte fra alliert varetekt samtidig som Nürnbergprosessen pågikk. Han holdt seg i dekning nord i Tyskland inntil han i 1950 rømte til Argentina via Italia og medhjelpere der. Familien kom til Argentina etter et par år. De levde der i relativt beskjedne kår inntil han ble funnet og sikkert identifisert utenfor Buenos Aires av den israelske etterretningstjenesten Mossad i 1960. Mossad tok Eichmann til fange og førte ham i hemmelighet ut av landet og til Israel.
Flukt til Østerrike rediger
.jpg)
I slutten av april 1945 flyktet Adolf Eichmann til den østlige alperegionen, hvor han nådde Ebensee i Oberösterreich den 1. mai 1945. På feriestedet Altaussee hadde Kaltenbrunner anlagt sitt siste hovedkvarter. Eichmann kom til Altaussee med mesteparten av sine nærmeste medarbeidere og regnet med at Kaltenbrunner ville fortsette kampen. Kaltenbrunner nektet å ta i mot ham, og ba ham forlate Altaussee. Eichmann opplyste da at familien hadde fått falske dokumenter, selv ville han gå i dekning i fjellene sammen med sine menn. Wisliceny fortalte etter krigen at Eichmann i september 1944 vurderte muligheten for tysk nederlag, i så fall ville han og hans menn skjule seg i fjellene i Niederösterreich. Der skulle de danne en partisangruppe, for dermed å dukke opp når den endelige krigen mellom øst og vest tok til. Eichmann hadde tilbragt barndommen i dette området, og hadde i 1939 kjøpte en liten eiendom der.[23] Eichmanns nærvær i Altaussee gjorde de andre nervøse noe som trolig var bakgrunnen for at han reiste nordover.[168]
Flukt i Tyskland rediger
Sammen med sin adjutant Rudolf Jaenisch flyktet Eichmann fra Østerrike til Bayern. Eichmann kalte seg da «korporal Adolf Karl Barth», og gikk kledd i en uniform tilhørende Luftwaffe.[169] Den 7. mai 1945 ble begge tatt til fange av soldater fra general George S. Pattons tredje armé i nærheten av byen Ulm i Württemberg. De ble overført som krigsfanger til en interneringsleir i Berndorf. Eicmann hevdet da å ha mistet dokumentene som identifiserte ham som «Adolf Karl Barth». Amerikanske militære tjenestemenn trodde på ham, og fikk Eichmann satt i arbeid som lastebilsjåfør etter å ha overført ham til en leir i Rosenheim. Som sjåfør klarte han snart å flykte fra fangenskapet, og dro dermed til München.[169]
I august 1945 ble han arrestert på nytt av amerikanske styrker. Da hadde han endret navnet til «Untersturmführer Otto Eckmann» fra 22. kavaleridivisjon; i tilfelle han forsnakket seg var Eckmann og Eichmann nokså likelydende. Amerikanerne oppdaget SS-nummeret tatovert i armhulen på venstre side som oppga hans blodtype. Eichmann hadde forgjeves prøvd å fjerne denne med en sigarettglo. Eichmann ble trodd da han hevdet å tilhøre Waffen-SS, og ikke den politiske grenen av SS. Han ble overført til fangeleiren for SS i Weiden, senere ble han flyttet til en leir i Oberdachstetten i Landkreis Ansbach i Mittelfranken i Bayern. De amerikanske forhørerne konkluderte med at han var harmløs og de amerikanske styrkene ante ingenting om hans sentrale rolle i holocaust.[10]
Amerikanske etterforskere avhørte Wilhelm Höttl, en venn av Eichmann, som fortalte at Eichmann i en samtale i Budapest i 1944 hadde anslått fire millioner drepte i utryddelsesleirene og to millioner drepte jøder på andre måter. Höttls utsagn ble lest høyt i retten i Nürnberg og dette første anslaget over omfanget av jødeutryddelsene ble gjengitt på forsiden av New York Times.[168]
Dieter Wisliceny fortalte 3. januar 1946 i Nürnberg at Eichmann hadde spilt en sentral rolle i planlegging og gjennomføring av holocaust.[170][55][171] Wisliceny var på dette tidspunktet sikker på at Eichmann var i live, og holdt seg skjult i Østerrike.[57]
Da Eichmann fikk rede på at amerikanerne var på jakt etter ham i krigsfangeleieren ba han om hjelp fra den høyeste SS-offiseren i leiren.[168] Den 4. eller 5. februar 1946 flyktet Eichmann fra leiren i Bayern under dekknavnet «skogsarbeider Otto Henninger» med falske papirer og hverdagsklær. Flukten ble organisert av et nettverk av høytstående krigsfanger. Eichmann arbeidet med veiarbeid, da han klarte å snike seg bort fra anleggsområdet sammen med en annen krigsfange og flyktet via Prien am Chiemsee i Oberbayern.[172][169] De falske dokumentene ble skaffet gjennom et nettverk av nazister i Østerrik og Sør-Tyskland inkludert Josef Urban som var Ungarn-ekspert i RSHA. Urban arbeidet etter krigen for Counterintelligence Corps og deretter for Organisation Gehlen.[168]
Deretter gikk han i dekning på ulike steder i Nord-Tyskland. Krigsforbrytere var generelt kjent av mange. Fordi det østerrikske politiet var i alarmberedskap, hadde Eichmann god grunn til å oppholde seg så langt unna Østerrike som mulig.[173] Han fikk hjelp av kontakter i SS til å komme seg nordover.[168]
Han slo seg ned i Altensalzkoth nær Celle i Niedersachsen, i den sørlige delen av Lüneburger Heide. Dette ble gjort mulig av en krigsforbryter som i et anbefalingsbrev fra sin bror, som arbeidet som skogvokter nær landsbyen Eversen, gikk godt for Eichmann. Den 12. mars 1946 registrerte Eichmann seg som innbygger i Eversen.[174][169]
I to år arbeidet han blant annet som skogsarbeider der under navnet «Otto Henninger».[175] Han forpaktet også en liten gård der han holdt høns og solgte egg og fjærfø til slakt. Han brant vekk SS-tatoveringen under armen, noe som etterlot et tydelig arr.[174]
I 1950 hadde han spart opp en del penger til videre flukt.[10] Eichmann var svært omstendelig og forsiktig da han skjulte seg i Tyskland. Han besøkte ikke familien en eneste gang før flukten til Argentina i 1950.[174] Ifølge Der Spiegel var Eichmann på denne tiden nesten uten penger. Det ble for en stor del glemt Eichmann ble nevnt i Nürnberg.[168]
Den første jakten rediger
Eichmann var under andre verdenskrig nokså ukjent utenfor Tyskland. Haganah avhørte flyktninger som kom til Palestina fra Tyskland, Ungarn og Polen, og hadde i 1943 dannet seg et klart bilde av at Eichmann var en sentral person i gjennomføringen av holocaust. Blant de omkring 500 nazistene Haganah førte på en liste over forbrytere var Eichmann høyt oppe.[176]
Eichmann unngikk fotografering og sørget for å ødelegge negativene da Gestapo tok offisielle foto. I 1946 oppsporet Haganah et foto av ham i Østerrike. Hans kone Veronika (Vera) var svært lojal mot ektemannen. Etter andre verdenskrig bodde hun i Bad Aussee, Steiermark, sammen med sønnene. Kaltenbrunners kone bodde like ved. Vera ble avhørt av amerikansk etterretning flere ganger og holdt hele tiden fast ved at mannen var død.[177]
Den 12. mai 1945 arresterte amerikanske styrker SS-offiseren (Hauptsturmführer) Dieter Wisliceny i nærheten av Altausseer See i Steiermark. Wisliceny ga detaljerte opplysninger om Eichmann og skisserte selv en plan for oppsporing.[45] Wisliceny ble hengt i Bratislava den 4. mai 1948, og skrev i et brev før henrettelsen: «Jeg er overbevist om at Eichmann er i live og holder seg skjult i Østerrike.»[178]
Haganah plasserte en agent som hushjelp hos Vera som stadig holdt fast ved at mannen var død, og avslørte ingenting mens hushjelpen hørte på.[179] Simon Wiesenthal, som da var ung arkitekt, slo seg ned i Linz for å holde øye med Eichmanns far.[180] Jakten på Eichmann ble deretter avbrutt da Palestinamandatet ble avsluttet og Israel ble besluttet opprettet i 1948. Med den arabisk-israelske krig i 1948 ble jakten på Eichmann nesten glemt.[181]
Argentina under Perón rediger
Fra 1800-tallet var det utvandring fra den tysktalende delen av Europa både til USA og til det sørlige Sør-Amerika, inkludert Argentina. I de sørlige landene ble fra midten av 1800-tallet innvandring av europeere, sett på som en måte å holde området hvitt. Mange tysktalende argentinere ble etter første verdenskrig involvert i en politisk debatt om Heimat (hjemland) og Deutschtum («tyskhet»).[169]
ODESSA var et undergrunnsnettverk av SS-offiserer. Jo flere naziforbrytere som flyktet, desto mer presset dette nettverket myndighetene i Argentina til å gjøre noe og det ble gode kontakter mellom Argentina og Tyskland i 1944.[169]
Argentinas sterke økonomi fikk president Juan Domingo Perón til å arbeide for politisk uavhengigheten og motstanden mot USAs dominans, kalt «den tredje søylen» i peronismen. Landet investerte i våpenindustri og startet oppkjøp av militært utstyr fra Storbritannia og Canada. Perón prøvde også å tilnærme seg den spanske statslederen og fascisten Francisco Franco som en fremtidig alliert.[169] Peróns fremmet innvandring med mål om såkalte «rasemessige forbedringer» ved å blande befolkningen med europeiske innvandrere.[169]
Dette er en del av bakgrunnen for at Argentina ble tilfluktssted for Eichmann og andre nazister. Flere hundre tyske og østerrikske nazister flyktet til Argentina fra krigens slutt til 1955.[169][182] Trolig søkte flere tusen kroatiske, ungarske og belgiske nazister også tilflukt i Argentina.[183] Perón mente at landet trengte ingeniører og offiserer og det er uklart om han tok i mot nazistiske forbrytere med vilje eller om han aksepterte dem av rent praktiske grunner.[168][184] Peron håpet å tiltrekke seg flere hundre tusen tyskere etter krigen. I 2003 ble det meldt at Argentina fortsatt holdt hemmelig dokumenter angående 50 nazister. Etter Perons død ble Argentina mindre gjestfrie overfor gamle nazister.[185]
Flukt til Argentina rediger
Ved å bruke falsk navn og utgi seg som en demobilisert soldat fra Wehrmacht, flyktet Eichmann i begynnelsen av 1950 fra Tyskland til Italia, langs det som historikere har kalt «kloster-ruten». Blant SS-folk ble flukt via Skandinavia eller de tyske havnebyene ansett som risikabelt. Den tidligere SS-offiseren Aloiz Schnitlholzer kjørte Eichmann til grensen til Østerrike ved Kufstein. Via Innsbruck reiste han til Gries ved Brennerpasset der han gikk til fots langs stier over grensen til Italia. I Sterzing skjulte han seg i et kloster. På denne tiden ga Eichmann seg ut for å være katolikken Riccardo Klement fra Bolzano. Den 17. juni 1950 ankom Eichmann Genova, der han fikk hjelp av den bayerske fransiskanermunken Anton Weber som tilhørte St. Raphael Society. Weber hadde nazisympatier og nære forbindelser til titulærbiskop Alois Hudal. Ifølge Der Spiegel kom han til Genova 1. juni der han fikk pass.[10][168] Hudal var en østerriksk biskop fra Graz og rektor ved den studiekonviktet Santa Maria dell’ Anima. Han administrerte Reptilienfond (ulovlig fond), som hovedsakelig ble finansiert fra USA. En annen medsammensvoren var den kroatiske fascisten og presten Krunoslav Draganovic, som var medlem av den kroatiske fascistorganisasjonen Ustasja. Sammen etablerte de et kontaktpunkt og flere fluktsteder for nazistiske krigsforbrytere. De ble gjemt i flere italienske klostre og ble gitt nye identiteter og nødvendige dokumenter. De medsammensvorne utnyttet også sine gode forbindelser med det italienske Røde kors og den katolske nødhjelpsorganisasjonen Caritas. De hadde også en verdifull kontakt med pave Pius XII.[169]
Eichmann ble på denne måte tildelt et humanitært pass fra den internasjonale Røde Kors-komiteen i Genève og et argentinsk visum. Begge dokumentene ble utstedet til «Riccardo Klement, tekniker». Fransiskanermunken visste hvem Eichmann var, men det er lite trolig at personer i Vatikanet kjente til «Riccardo Klements» identitet. Den argentinske nazisten Carlos Fuldner hjalp Eichmann med visum fra Argentinas konsulat i Genova. Tidlig i mai 2007 ble hans falske pass oppdaget i rettsarkivene i Buenos Aires av en student som gransket bortføringen av Eichmann i 1960.[168][10][186][187] Passet ble deretter overlevert Argentinas holocaust-museum i Buenos Aires.[188]
Eichmann reiste med skipet «Giovanna C.» fra Genova den 14. juli 1950, og ankom Buenos Aires i Argentina en måned etterpå. Ved ankomsten innkvarterte han seg på det tyske pensjonatet Juhrman i forstaden Vicente Lopez. På samme måte som pensjonatene Arnold og Don José samt Hotel Meier i Barrio Belgrano, var dette pensjonatet spesielt reservert nazistiske immigranter. Hotellet tilbød gratis kost og losji i syv dager for innvandrere uten penger.[169]
Disse «spesielle immigranter» ble etterhvert håndtert av «Sonderkommission Peralta» (grunnlagt 1946) under ledelse av Santiago Peralta, og logistikken ble ordnet av Juan Peróns førstesekretær Rudi Freude. De to industriherrene Guillermo Staudt og Horst Carlos Fuldner var også støttespillere. Begge var av tysk opprinnelse, og Fuldner var tidligere Hauptsturmführer i SS. Fuldner hadde vokst opp i Argentina, tjenestegjorde i Tyskland hos Himmler og returnerte til hjemlandet etter krigen. Fuldner var fra 1945 ansvarlig for rekrutteringen av tyske flyingeniører, blant dem professor Kurt Tank hos flyprodusenten Focke-Wulf.[169][168] I løpet av noen få dager fikk «Ricardo Klement» jobb som mekaniker i et selskap som drev med metallarbeid i Buenos Aires. Bare to måneder senere sa han opp stillingen. Hans rastløshet fikk ham til å endre yrke flere ganger.[169]
Forholdet til ODESSA rediger
Det har vært uklarhet rundt hans forhold til ODESSA, nettverket av tidligere SS-medlemmer som hjalp til med å flykte til Sør-Amerika. Leksikonet Encyclopædia Britannica oppgir at han fikk hjelp av ODESSA med flukten til Sør-Amerika.[189] Ifølge Moshe Pearlman tok Eichmann kontakt med ODESSA tidlig i 1950 og fikk hjelp til å reise fra Tyskland til Italia.[190][191]
Tiden i Argentina rediger
Eichmann arbeidet et par år som «junior vannverksingeniør» i provinsen Tucumán i utkanten av Rio Potrero, der han var til sommeren 1953. Der hadde han ansvaret for målingen av vannkvaliteten, vannstrømmer og geologiske analyser, frem til sommeren 1953.[28][10][169] Eichmann kunne ikke spansk før han flyktet, men lærte seg dette raskt. På kontoret var han kjent som en ubetydelig, men respektert og pliktoppfyllende person. Eichmann fikk jobben gjennom Compañía Argentina para Proyectos y Realizaciones Industriales - Fuldner y Cía (CAPRI) som var blitt grunnlagt av Fuldner i begynnelsen av 1950 under beskyttelse av den nasjonale vann- og energikorporasjonen Agua y Energía Eléctrica. Prosjektet ble støttet av August Siebrecht og av Perón selv. CAPRI var en del av den første femårsplanen til regjeringen Perón og var en del av studiet av inngående vann i provinsene Tucumán og Santiago del Estero. Mange gamle nazister ble ansatt i CAPRI. Etterhvert ble det kjent blant kollegaene at Klements egentlige navn var Eichmann.[169][183]
Eichmann mistet i 1953 jobben og flyttet med familien til Olivos i nærheten av Buenos Aires. Sammenlignet med andre tyske innvandrere gjorde ikke Eichmann særlig god karriere. Fra 1953 til 1960 arbeidet han i Buenos Aires-distriktet på en fabrikk som produserte fruktjuice, som ansatt i et vaskeri, han eide og drev en harefarm, han arbeidet kort tid hos en mekaniker, deretter som fabrikkformann og som ansatt i et varehus som tilhørte selskapet ORBIS. Dette var akkurat nok til at han forsørget seg selv og familien. I Buenos Aires møtte han Josef Mengele.[169][28][10][183]
Hans kone Veronika og sønnene Klaus, Horst og Dieter kom til Argentina i 1952. Barna husket ikke faren og for dem var han til å begynne med «onkel Riccardo». I 1955 registrerte Veronika Eichmann seg under pikenavnet Liebl, men begynte noe senere et nytt liv som Catalina Klement. Paret fikk en fjerde sønn som fikk navnet Ricardo Francisco og flyttet da til et lite leid hus i utkanten av Olivos i Chacabuco 4261. Eichmann og familien levde i beskjedne kår i Argentina. I 1959 kjøpte Eichmann et landområde i Calle Garibaldi i forstedet Bancalari nær San Fernando de la Buena Vista. Dette var et lite utviklet forsted til hovedstaden, og der Eichmann bygget hus som familien flyttet inn i tidlig i 1960. Dette kostbare byggeprosjektet tvang Eichmann til å se etter bedre betalt arbeid. Han fant en ny stilling hos Mercedes Benz, hvor han begynte som kontorist og arbeidet seg opp til en lederstilling.[28][10][169][183]
Han holdt kontakt med nazister på flukt og nazisympatisører, og hans identitet var kjent av disse. Han hadde blant annet kontakt med Dürer Verlag og leste deres magasin Der Weg. Mange av disse gamle nazistene og sympatisørene dyrket forestillingen om at holocaust var en bløff iscenesatt av jødene, dermed fortjente de også massedøden som de løgnaktig hadde tillagt andre. Eichmann og andre nazister i Argentina forestilte seg at nazismen ville bli rehabilitert slik at de kunne reise hjem.[192][174] I fritiden lyttet han på musikk og leste bøker, hovedsakelig tyske. Hans eksemplar av boken Die letzten Tage der Reichskanzlei (de siste ti dager i Rikskansleriet) av offiseren Gerhard Boldt, er markert med mange kritiske merknader og notater, noe som tyder på en teoretisk diskusjon om det tredje rike på en eller annen måte.[169]
Presise opplysninger om hvor Eichmann befant seg var tilgjengelig fra 1952. I Tyskland var det få (bortsett fra Fritz Bauer som ledet påtalemakten i Frankfurt) som brydde seg om å oppspore Eichmann. Blant annet oppga Vera Eichmann fullt og korrekt navn da hun fornyet passene for sønnene ved den tyske ambassaden i Argentina.[174]
Willem Sassen rediger
Utdypende artikkel: Willem Sassen
Blant nazistene i eksil i Argentina var det et ønske om å frita Hitler for ansvaret for holocaust, og samtidig bagatellisere folkemordet. Dette var bakgrunnen for Eichmanns samtaler med Willem Sassen om Eichmanns fortid. Samtalene strakk seg over 5-6 måneder i 1957, og ble tatt opp på 67 lydbånd. Hjemme hos Sassen skuffet Eichmann tilhørerne ved å nekte å bagatellisere holocaust, og ved å ikke frita Hitler for ansvar. I stedet fremstilte Eichmann holocaust som Tysklands legitime selvforsvar mot en dødelig jødisk trussel.[174][34][193] Prosjektet mislyktes fordi Sassen prøvde å redusere antallet døde, mens Eichmann skrøt uhemmet.[194]
Sassen sendte en forkortet versjon til bladene Life og Stern som begge publiserte utdrag i 1960. Quentin Reynolds brukte dette som utgangspunkt for sin bok om Eichmann.[34][174] Nehemiah Robinson, Jacob Robinsons bror, kritiserte i desember 1960 offentlig salget av Eichmanns memorarer til Life.[195]
Deler av materialet havnet hos statsadvokat Fritz Bauer i Frankfurt og nazist-jegeren Wiesenthal hadde fått tak i en annen versjon som han overlot til påtalemakten i Israel.[34][174] Den sterkt høyreorienterte advokaten Rudolf Aschenauer fikk tak i noe materiale og ga dem ut som Ich Adolf Eichmann (forlaget Druffel). Ved hjelp av omfattende utelatelser og kommentarer forsøkte Aschenauer med lite hell å bagatellisere holocaust og renvaske Hitler.[174][196][197] Holocaustfornekteren David Irving fikk i 1991 tak i en omfattende del av materialet fra en person i Buenos Aires. Disse forskjellige versjonene i Bundesarchiv (Forbundsrepublikken Tysklands nasjonale arkiv) i Koblenz på slutten av 1990-årene.[174]
Oppsporet av nazijegere rediger
–2003), leder av Mossad, ledet bortføringen av Adolf Eichmann i mai 1960.
Vera Eichmann var ikke mulig å oppspore i 1950-årene, men israelske agenter visste at passet hennes var utløpt slik at hun måtte til Wien for å få det fornyet. Østerrikske myndigheter tipset de israelske agentene da hun dukket opp på passkontoret i Wien. Fra da av ble hun skygget kontinuerlig.[198] I 1959 var Vera tilbake i Østerrike for å fornye passet og Haganah kom da på sporet av Eichmann.[177] De israelske agentene var sikre på at hun fornyet passet kun for å reise til mannen.[199]
I 1956, da hele familien var kommet over til Argentina, ble Eichmanns sønn Klaus kjæreste med den 16 år gamle Sylvia Hermann. Hun var datter av den tyske immigranten Lothar Hermann av jødisk bakgrunn. På besøk hos familien Hermann fortalte Klaus at faren var nasjonalsosialist og offiser i den tyske hæren. Klaus fortalte at det etter farens mening «ville ha vært bedre hvis tyskerne hadde fullført utryddelsesarbeidet».[28] Kommentaren sjokkerte Lothar Hermann og ble han sikker på at faren til Klaus var Adolf Eichmann. Et år senere leste Hermann om Eichmann i en avisreportasje fra Einsatzkommando-rettssaken i Ulm og forsto forbindelsen.[trenger referanse] Hermann forsynte Fritz Bauer, påtalemyndighetens leder i Vest-Tysklands delstat Hessen, med detaljerte opplysninger om Eichmann. Hermann kontaktet også israelske tjenestemenn som samarbeidet med Hermann for å planlegge en arrestasjon.[28]
Arrestasjon rediger
Eichmann ble på tidspunktet for arrestasjonen regnet som en av de fremste nazilederne på frifot.[200]
Da den israelske statsministeren David Ben-Gurion fikk vite at Eichmann var i Argentina, gav han etterretningstjenesten Mossad i oppdrag å finne ham. Mossads leder Isser Harel satte sammen en gruppe som i hemmelighet skulle ta Eichmann til fange og føre ham til Israel.[172] Operasjonen var topphemmelig: Israels ambassade i Buenos Aires visste ikke noe og oppdraget var en overtredelse av FN-konvensjoner. Mossad-agentene reiste til Buenos Aires tidlig i 1960 og overvåket Eichmann intensivt.[172]
Agentene tok Eichmann til fange på åpen gate 11. mai 1960 og overførte ham til Israel 22. mai. Mens han ble holdt fanget i en dekkleilighet i Buenos Aires skrev han en erklæring om at han frivillig ble med til Israel.[10][201] Under agentenes avhør erkjente han sin identitet.[202] [203]
Ben Gurion kunngjorde 23. mai 1960 i Knesset at Eichmann hadde blitt fanget med regjeringens velsignelse og beskrev Eichmann som tidenes største forbryter. Han lovet at massemorderen snart skulle stilles for retten.[107][202]
Diplomatisk konflikt rediger
Bortføring av Eichmann fra Argentina ledet til diplomatisk konflikt og Argentina meldte saken inn for FNs sikkerhetsråd. Sikkerhetsrådet vedtok 23. juni 1960 enstemmig en resolusjon som påla Israel å kompensere Argentina for overtredelsen. Israels ambassadør ble utvist, senere på sommeren utvekslet landene nye ambassadører og ble enige om at saken var avsluttet.[204]
Rettssak i Jerusalem rediger
Utdypende artikler: Rettssaken mot Adolf Eichmann og Rettsoppgjør etter Holocaust
Rettssaken mot Eichmann ble avholdt 2. april til 14. august 1961. Saken fikk bred pressedekning over store deler av verden og var en internasjonal begivenhet.[183][107][10] Det juridiske grunnlaget var hovedsakelig en egen israelsk straffelov («loven om nazister og nazikollaboratøre») vedtatt i 1950, med blant annet bestemmelser som var nokså lik folkemordkonvensjonen.[205][206] Loven ga mulighet for dødsstraff.[207]
Eichmann var anklaget for folkemord på det jødiske folket, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og medlemskap i kriminelle nazistiske organisasjoner. Eichmann erklærte seg straks «uskyldig, etter tiltalen» for hvert av de 15 konkrete punktene aktoratet la frem. Eichmann hevdet han var uskyldig fordi han personlig ikke var grusom, hadde et vennlig forhold til jøder og fordi han selv ikke deltok i drap ved gassing. Han ble åtte måneder etter åpning av rettssaken kjent skyldig på alle punkter i første rettsinstans og dømt til døden.[10][208][209]
Sakens sentrale fakta, at Eichmann organiserte transport og deportasjon av jøder, var ikke omstridt.[210] Eichmann benektet ikke omfanget av holocaust og nazistenes ansvar. Han erkjente sitt ansvar for transportene og at han kjente til massedrapene.[211] Eichmann var en av de hovedansvarlige for logistikken under holocaust, særlig transport til utryddelsesleirene.[212] På denne måten medvirket han til drap på godt over 1 million mennesker til sammen.[23][213] Under rettssaken brukte Eichmann et organisasjonskart for å bevise at han bare utførte ordre, og derfor var uskyldig. Blant historikere er det bred enighet om at Eichmann ikke bare var en lydig iverksetter av ordrer ovenfra, han var ivrig, foretaksom og konkurranseinnstilt, blant annet ved gjennomføring av deportasjoner fra Ungarn, Bulgaria og Italia.[214] [215][10] Senere forskning har vist at Eichmann var en ivrig antisemitt som godt visste at han begikk forbrytelser.[216][105][217]
Høyesterett bekreftet 29. mai 1962 dommen fra første instans[208][218][219] og Eichmann ble hengt noen minutter over midnatt 1. juni 1962. Dette er den eneste henrettelse under sivil straffelov utført i Israel.[220][221] Eichmann var den første som ble dømt for folkemord basert på Folkemordkonvensjonen og den israelske domstolen var den første som skjelnet mellom folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.[219] De fleste internasjonale observatører mente at Eichmann fikk en rettferdig rettssak.[222] I ettertid har det juridiske grunnlaget for rettssak og dom vært bredt diskutert blant jurister.[10][223][219]
Den tyskfødte amerikanske statsviteren Hannah Arendt rapporterte fra rettssaken for The New Yorker, og disse reportasjene ble i 1963 utgitt i boken Eichmann i Jerusalem.[224] Arendt formulerte på grunnlag av sine observasjoner den berømte tesen om «ondskapens banalitet» (engelsk: banality of evil). For Arendt var han skremmende normal og hun ble slått av hvor grunn, likegyldig og lite reflektert han var. For Arendt var Eichmanns ondskap banal fordi den var tankeløs.[210] Hun karakteriserte med dette ikke handlingene som banale, men deres motiver.[225] Arendt mente han var skyldig: Hun støttet dødsstraffen og unnskyldte ikke Eichmanns medvirkning til folkemord.[210][226][227]
Ettertiden rediger
Debatten etter rettssaken, særlig på grunn av Hannah Arendts bok, har blant annet dreid seg om det ondes natur og definisjon, om den enkeltes skyld og moralske ansvar innenfor et organisatorisk hierarki, om årsakene til holocaust og om Israels rett til å dømme.[10] Den britiske historikeren David Cesarani kom i 2005 med en viktig biografi om Eichmann.[229] Dette var til da den eneste fullstendige biograifen om Eichmann.[14] Den tyske filosofen Bettina Stangneth fokuserer i biografien fra 2011 på årene fra krigen til rettssaken i Jerusalem.[230] Ifølge Stangneht inneholder Cesaranis biografi flere feil når det gjelder tidfesting.[14]
Rettssaken mot Eichmann bidro til juridisk grunnlag for rettsoppgjør etter folkemordet i Rwanda og etter jugoslaviakrigene.[219] Dekningen av rettssaken og utfyllende historisk stoff i forbindelse med rettssaken gjorde informasjon om holocaust bredt tilgjengelig, særlig i USA. Betegnelsen «holocaust» om folkemordet på det europeiske jødene ble etablert i USA som følge saken mot Eichmann.[231] Før rettssaken var ikke Eichmann offentlig kjent.[11]
Etter krigen fremstilte faren Eichmann som familiens sorte får og sa at han hadde brent alle bildene av ham i skuffelse.[14]
Heydrich overlot ofte til Eichmann å skrive brev for seg hvorpå Heydrich selv bare godkjente og eventuelt signerte. Eichmann var en tjenestemann på middels nivå. Ved å vinne tilliten hos ledere som Heydrich kunne han i skjul ha innflytelse på et mye høyere nivå ved å dem til å godta forslag og signere dokumenter. På denne måten ble grensen mellom å utforme tiltak og utføre tiltak uklar og flytende. Görings brev til Heydrich datert 31. juli 1941 (med ordre om å forberede «den endelige løsning på jødespørsmålet») og Heydrich la brevet frem for Göring til signering; initiativet kom nedenfra og ikke fra Göring selv. Trolig var det Eichmann som utformet brevet datert 31. juli 1941. Brevet ga Heydrich myndighet til å kreve samarbeid fra deler av statsapparatet i jødesaker. Under Ernst Kaltenbrunner (Heydrichs etterfølger) skrev Eichmann periodiske rapporter adressert til Himmler og signert Kaltenbrunner. Denne måten å kamuflere dokumenteres opphavsperson var vanlig i Eichmanns avdeling.[232]
Robert Kempner ga i 1961 ut boken Eichmann und Komplizen (Eichmann og hans medsammensvorne) før rettssaken mot Adolf Eichmann. Boken gjør rede for Eichmanns bakgrunn og flukt, og drøfter bevisgrunnlaget om holocaust og knytter dette til Eichmanns virke med transport og deportasjon.[233]
Eichmann la stor vekt på å fylle togene og utnytte kapasiteten. Selv om jødene ble fraktet som gods i kuvogner, tok Deutsche Reichsbahn betalt som om de reiste på tredjeklasse med enveisbillett (barn under fem år reiste gratis). For vaktene måtte Eichmann betale billett på andre klasse. Eichmann sørget for at reisekostnadene ble dekket av jødene selv ved eiendelene de etterlot seg.[28]
Lydighet og ondskap rediger
Eichmann har siden ofte blitt karakterisert som en «pliktoppfyllende folkemorder», og har vært et eksempel i diskusjoner om ondskap, lydighet, samvittighet, moral og allmennmenneskelig psykologi.[234] Et sentralt spørsmål for ettertiden var om Eichmann bare var en ubetydelig, lydig byråkrat som utførte handlinger med onde konsekvenser, eller om han selv var ond.[105][208][235][210][236] Rettssaken foranlediget forskning om personlighet og situasjonsbetingelser (blant annet Milgram-eksperimentet) som forklaring på medvirkning til nazistenes forbrytelser, dessuten debatt om lydighet og ansvar generelt.[43][237][238]
En vanlig argumentasjon i ettertiden har vært at Eichmann bare var et tannhjul i nazistenes maskineri – om ikke Eichmann hadde gjort arbeidet ville noen andre ha gjort det. En annen argumentasjon er at Eichmann var ond fordi han visste konsekvensen av innsatsen han gjorde.[239]
En fullstendig beskrivelse av Adolf Eichmann
Øyne: Middels
Hår: Middels
Vekt: Middels
Særlige kjennetegn: Ingen
Antall fingre: Ti
Antall tær: Ti
Hva hadde du ventet?
Klør? Rovtenner? Grønt spytt? Galskap?
Cesaranis biografi rediger
Utdypende artikkel: David Cesarani
David Cesarani skrev biografien Eichmann: His Life and Crimes (2005). Han avviste der blant annet at Eichmann var en banal, ikke-ideologisk byråkrat, slik Arendts kjente bok Eichmann i Jerusalem har blitt tolket.[241] Cesaranis fremstilling av Eichmann er ikke så ulik Arendts: Arendt beskrev Eichmanns administrative ferdigheter og byråkratiske talent, og hun hevdet ikke at han bare var et tannhjul i maskineriet. Det var hans mangel på intellekt, kritisk tenkning og refleksjonsevne som forskrekket henne.[28]
Eichmann var ikke spesielt antisemittisk da han gikk inn i nazipartiet. Radikalisering kan ha vært en konsekvens av arbeid for partiet noe som er kjent fra psykologisk forskning.[242] Eichmanns karriere viser at han en stolt nazist, som var ivrig, praktisk og kreativ med stadig nye måter å gjennomføre deportasjonsprosjektene. Da Heinrich Himmler sommeren 1944 ville stanse deportasjonene fra Ungarn ble Eichmann oppbragt og motsatte seg åpent toppsjefen. Ifølge Cesarani var det Eichmanns strategi under rettssaken å fremstå som en ydmyk og ubetydelig kontorist.[235] Det er uklart hvorfor Eichmann var så besatt av å fullføre deportasjonen av jødene fra Ungarn mens den røde arme nærmet seg østfra. Cesarani antok at Eichmann på dette tidspunktet var «fordervet».[28]
Eichmann støttet ikke til pogromer som Krystallnatten (1938) fordi det forstyrret hans arbeid med ordnet utvandring av jøder. Han skal ha blitt oppriktig forbauset da han fikk vite at «den endelige løsningen» innebar utryddelse og ikke utvandring til Madagaskar eller andre destinasjoner. Eichmann skal ha blitt sjokkert da han fikk demonstrert avliving med gass, uten at dette hindret ham i å arbeide ivrig med organisering av transport til utryddelsesleirene.[28]
Under rettssaken hevdet Eichmann at han ikke hadde lest Hitlers Mein Kampf da han gikk inn i det østerrikske nazipartiet. Cesarani konkluderte med at Eichmann, slik han selv fremstilte det i retten, ikke var entusiastisk over utviklingen sommeren 1941 og vinteren 1942 da utvandring ble erstattet av utryddelse, som nazistenes «løsning» for jødene.[28]
Eichmann besøkte Auschwitz tidlig i 1942, var til stede under gassing i Kulmhof og var vitne til at Einsatzgrupper drepte tusenvis utenfor Minsk. Eichmann brydde seg ikke om hva som skjedde med jødene etter at han hadde fått dem deportert fra områdene han hadde ansvaret for. Han visste ikke eksakt hvilke leirer det enkelte deportasjonstog ble sendt til, bortsett fra Theresienstadt som han bestyrte selv.[28] Eichmann var oppbragt over at franske og italienske myndigheter ikke ville deportere sine jødiske innbyggere, og han presset på for å få dem til å samarbeide.[28]
Stangneths biografi rediger
Den tyske filosofen Bettina Stangneth analyserer i sin bok Eichmann vor Jerusalem: Das unbehelligte Leben eines Massenmörders (2011; engelsk utgave Eichmann Before Jerusalem. The Unexamined Life of a Mass Murderer, 2014) arkivmateriale (notater, lydopptak og utskrift av intervjuer samt tyske etterretningsrapporter) særlig fra Eichmanns samtaler med Sassen samt avisreportasjer og annet publisert materiale. Noe av arkivmaterialet var nylig oppdaget og ikke tidligere studert.[243]
Stangneths bok omtales som den grundigste om Eichmanns liv,[230] og med særlig fokus på årene 1945–1960. Stangneth sammenstilte og undersøkte mesteparten av det fragmenterte materialet fra samtalene med Sassen. Ifølge Stangneth avsløres Eichmanns tankemåte, og hans forsøk på å forvrenge historien til egen fordel.[174] The Guardians anmelder skriver at dette er en dypt urovekkende bok og mye er knapt til å tro.[192]
Stangneths bok viser at Eichmann ikke angret på utryddelsen av jødene. Han anså utryddelsen som en historisk nødvendighet og som noen han var stolt av å ha utført for Tyskland. The Guardians anmelder skriver at Eichmanns kynisme, manglende medfølelse og moralske selvbedrag er forbløffende. I årene i eksil forble Eichmann en lidenskapelig og overbevist nazist. Ti år etter andre verdenskrig var Eichmann ikke realitetsorientert, og trodde stadig at han kunne reise tilbake til Tyskland når nazismen var rehabilitert og hadde gjenvunnet makten i landet. Han planla et offentlig forsvar for nazismens prestasjoner.[192]
I årene etter krigen fremstilte han ikke seg selv som en kjedelig funksjonær, i stedet skrøt han av sin kreativitet i arbeidet. Deportasjonen av jødene fra Ungarn beskrev han som sitt innovative mesterstykke: – en prestasjon uten sidestykke. Eichmann kladdet i 1956 et brev til Adenauer med forslag om å komme tilbake for å bli stilt for retten: Eichmann var tilsynelatende overbevist om sin uskyld og regnet med at han bare ville få en mild dom slik at han deretter kunne gå tilbake til et vanlig liv som mange andre nazister hadde gjort.[192]
Stangneth fremholder at Eichmann fremstilte seg som en forsiktig byråkrat bare i rettssaken i Jerusalem. Hun konkluderte istedet med at Eichmann var en ideologisk overbevist nazist og antisemitt som med iver, energi og kreativitet gjennomførte holocaust. I samtale med Sassen uttalte Eichmann blant annet at dersom de hadde drept de 10,3 millioner jøder som sjefsstatistiker Richard Korherr oppga i Europa, da ville han ha vært fornøyd med å ha hadde knust en fiende. I denne forbindelse beklaget Eichmann at han ikke klarte å fullføre oppgaven med å utrydde alle jødene. [192][34][244][230]
Professor i politikk og menneskerettigheter Roger Berkowitz skrev i en kommentar til Stangneths bok at den langt på vei støtter Arendts fremstilling av Eichmann: Begge fremhever Eichmanns stolthet, fantasi om egen storhet og betydning, og at han var en vaneløgner. Mye av den informasjonen Stangneth bygger på var kjent for Arendt blant annet gjennom en reportasje i Life i 1960.[230]
Populærkulturelle fremstillinger rediger
- Operation Eichmann er en amerikansk fiksjonsfilm (1961) basert på Eichmanns liv.
- I filmen The Man Who Captured Eichmann (1996) fremstilles Eichmann av Robert Duvall.
- Conspiracy er en amerikansk/britisk fjernsynsfilm (2001) som dramatiserer Wannsee-konferansen med Stanley Tucci som Eichmann og Kenneth Branagh som Heydrich.[245][246]
- Eichmann er en amerikansk film (2007) som fokuserer avhørene av Eichmann i Israel med den tyske skuespilleren Thomas Kretschmann som Eichmann og Troy Garity som politimannen Avner Less.[247]
- Filmen Operation Finale fra 2018 omhandler jakten på Eichmann som fremstilles av Ben Kingsley.[248]
- Dramafilmen The Man in the Glass Booth (USA, 1975) regissert av Arthur Hiller er basert på Robert Shaws roman og teaterstykke.[249]
Ben Kingsley om å fremstille Eichmann[250]
Noter rediger
- ^ Adolf Eichmann vokste opp Østerrike og tilbragte unge år der, men var tysk statsborger.[14]
- ^ «Dr. Käsztner made the following entry in his notebooks under October 17, 1944; it gives us a close-up of Eichmann in his “professional” attitude. Regent Horthy had just been deposed after the failure of his attempt at a separate peace, and the Arrow Cross had taken power; Eichmann had just returned from Berlin by plane. “So you see I’m back. You thought it was going to be like in Rumania or in Bulgaria, didn’t you? You’ve forgotten that Hungary is in the shadow of the Reich’s ruins. And our arm is still long enough to reach the Hungarian Jews. Now listen to what I say: this government is taking orders from us. The Budapest Jews are going to be deported and they’re going to be deported on foot. We need our transportation for other things. Or if you prefer, you can get us some trucks. . . . You’re scared, eh? I’ve had enough of your American fairytales. Now we’re going to get to work. And I expect to see things hum, get me?” … “At that moment he seemed to be the happiest man on earth,” Dr. Käsztner observed.»[23]:445
Referanser rediger
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000002342, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 17238[Hentet fra Wikidata]
- ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 19301[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.dhm.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ babel.hathitrust.org, side(r) 160-178[Hentet fra Wikidata]
- ^ besøkt 10-årene[Hentet fra Wikidata]
- ^ SS : Roll of Infamy[Hentet fra Wikidata]
- ^ diepresse.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ Arendt, Hannah og Bent Hagtvet (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. «Fra Hagtvets introduksjon til 2000-utgaven.»
- ^ a b c Stangneth, Bettina (2014). Eichmann Before Jerusalem: The Unexamined Life of a Mass Murderer. New York: Alfred A. Knopf. ISBN 978-0-307-95967-6.
- ^ [1]
- ^ «The first stage, the persecution of the Jews in Germany» (engelsk). Shofar FTP Archives. Arkivert fra originalen 14. februar 2012. Besøkt 19. mai 2008.
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Stangneth, Bettina (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Otto Adolf Eichmann. Reich Main Security Office. The RSHA's "Jewish expert"». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 41–56. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.8.
- ^ Hagtvet 2000, s. 23.
- ^ «Adolf Eichmann | Role in the Holocaust, Trial, & Death». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 24. mai 2021. «Adolf Eichmann, in full Karl Adolf Eichmann, (born March 19, 1906, Solingen, Germany—died May 31, 1962, Tel Aviv, Israel),»
- ^ a b c Reynolds 1961, s. 62.
- ^ SPIEGEL, DER (20.08.1967). «Doch die Mörder leben». www.spiegel.de (tysk). Besøkt 2. juni 2021.
- ^ Hagtvet, 2000 & 30.
- ^ a b David Cesarani: Eichmann – byråkrat og massemorder, forlaget Spartacus, Oslo 2007
- ^ a b c d e f g h i j k l m Mixon,, Franklin G. (2019). A Terrible Efficiency (engelsk). Palgrave Macmillan. doi:10.1007/978-3-030-25767-5. Besøkt 3. januar 2021.
- ^ Reynolds 1961, s. 63–64.
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t Poliakov, L. (1949): Eichmann. Administrator of Extermination. Commentary 8 (1949): 439.
- ^ a b Reynolds 1961, s. 64.
- ^ a b c d e f g «Adolf Eichmann». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 1. juni 2021.
- ^ Lang, Jochen von (1983). Eichmannforhørene: nedtegnet etter autentiske lydbåndopptak. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203111033.
- ^ a b c Bartrop, Paul (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. Santa Barbara, California, ABC-CLIO. s. 72, 81
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Laqueur, Thomas (4. november 2004). «Four pfennige per track km». London Review of Books. 21 (engelsk). 26. ISSN 0260-9592. Besøkt 2. april 2021.
- ^ Reynolds 1961, s. 65.
- ^ Black, P. R. (1983). Ernst Kaltenbrunner and the final solution. In Contemporary Views on the Holocaust (pp. 183–199). Springer, Dordrecht.
- ^ Hagtvet, 2000 & 34.
- ^ Reynolds 1961, s. 65-66.
- ^ a b Reynolds 1961, s. 67-70.
- ^ a b c d e f g Aschheim, Steven (4. september 2014). «SS-Obersturmbannführer (Retired)». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 12. april 2020. «Throughout his post-1945 exile he remained a passionate, ideologically convinced National Socialist. He proudly signed photos with the title “Adolf Eichmann — SS-Obersturmbannführer (retired)” and, quite unlike a plodding functionary, boasted of his “creative” work. At one point he described the mass deportation of more than 400,000 Hungarian Jews as his innovative masterpiece: “It was actually an achievement that was never matched before or since.”»
- ^ a b c d e Krause, P. (2002). Der Eichmann-Prozess in der deutschen Presse (Vol. 8). Campus Verlag.
- ^ «'Adolf Eichmann is a historical figure to me.' Ricardo Eichmann speaks». The Independent (engelsk). 23. oktober 2011. Besøkt 24. mai 2021.
- ^ staff, T. O. I. «Adolf Eichmann’s son lives near where Mossad captured Nazi mastermind – report». www.timesofisrael.com (engelsk). Besøkt 24. mai 2021.
- ^ Reynolds 1961, s. 69.
- ^ Goldberg, C. (2002). The mortal storm: righteousness and compassion in moral conflict. International Journal of Psychotherapy, 7(3), 265-278.
- ^ Shapira, Anita (1. januar 2004). «The Eichmann Trial: Changing Perspectives». Journal of Israeli History. 1. 23: 18–39. ISSN 1353-1042. doi:10.1080/1353104042000241893. Besøkt 1. april 2021.
- ^ Norberg, J. (2010). The political theory of the cliché: Hannah Arendt reading Adolf Eichmann. Cultural Critique, 76, 74-97. https://www.jstor.org/stable/40925346
- ^ a b Overy, R. (2014). “Ordinary men,” extraordinary circumstances: Historians, social psychology, and the Holocaust Arkivert 26. februar 2020 hos Wayback Machine.. Journal of Social Issues, 70(3), 515-530.
- ^ a b Bègue, Laurent; Beauvois, Jean-Léon; Courbet, Didier; Oberlé, Dominique; Lepage, Johan; Duke, Aaron A. (2015). «Personality Predicts Obedience in a Milgram Paradigm». Journal of Personality. 3 (engelsk). 83: 299–306. ISSN 1467-6494. doi:10.1111/jopy.12104. Besøkt 1. april 2021.
- ^ a b c Reynolds 1961, s. 66.
- ^ a b c d e f g h Stangneth, B. (2014). Eichmann before Jerusalem: The unexamined life of a mass murderer. Vintage/Random house.
- ^ a b Hagtvet 2000, s. 37.
- ^ Dillon, C. (2015). Dachau and the SS: A Schooling in Violence. Oxford University Press, Oxford.
- ^ Gallant, Mary J. (2012). «Review of The Eichmann Trial». Shofar. 4. 30: 192–194. ISSN 0882-8539. doi:10.5703/shofar.30.4.192. Besøkt 2. juni 2021.
- ^ Gallant, Mary J. (2012). «Review of The Eichmann Trial». Shofar. 4. 30: 192–194. ISSN 0882-8539. doi:10.5703/shofar.30.4.192. Besøkt 2. juni 2021.
- ^ a b c Reynolds 1961, s. 70-72.
- ^ a b Hagtvet 2000, s. 43.
- ^ Friedman, Towiah (1961). Men Eichmann var ikke død. Bergen: Grieg.
- ^ a b c Schleunes, K. A. (1970). The twisted road to Auschwitz: Nazi policy toward German Jews, 1933-1939. University of Illinois Press.
- ^ a b c Hagtvet 2000, s. 68.
- ^ a b c d Wistrich, Robert S. (2013). Who's Who in Nazi German. Routledge. s. 279.
- ^ Longerich, Peter (2010). Holocaust: The Nazi Persecution and Murder of the Jew. Oxford: Oxford University Press.
- ^ a b c Arendt, Hannah (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367.. Tidligere norske utgaver 1963 og 1998 (ISBN 82-530-2013-9)
- ^ Lang, Jochen von (1983). Eichmannforhørene: nedtegnet etter autentiske lydbåndopptak. Oslo: Aschehoug. s. 28, 176. ISBN 8203111033.
- ^ a b c Achcar, Gilbert (2012). «EICHMANN IN CAIRO: THE EICHMANN AFFAIR IN NASSER'S EGYPT». The Arab Studies Journal. 1. 20: 74–103. ISSN 1083-4753. Besøkt 12. april 2020. «Fomenting anti-Jewish feelings among Arabs in Palestine would have been counter to SD policy, which was in 1937 to encourage the immigration of German Jews into Palestine and to work closely with Zionist organizations for that purpose. In other words, Eichmann's attempt at visiting Palestine was not aimed at supporting the Arab rebellion. On the contrary, his visit was undertaken at the invitation of a former Haganah agent whom he met in Berlin, and coordinated with him. During his interrogation by the Israeli police, Eichmann confirmed these facts.»
- ^ Polkehn, Klaus (1. april 1976). «The Secret Contacts: Zionism and Nazi Germany, 1933-1941». Journal of Palestine Studies. 3-4 (engelsk). 5: 54–82. ISSN 0377-919X. doi:10.2307/2536016. Besøkt 4. juni 2021.
- ^ Rubenstein, R. L. (2010). Jihad and genocide (Vol. 1). Rowman & Littlefield, s. 88.
- ^ Reynolds 1961, s. 72-78.
- ^ «IN THE DISTRICT COURT OF JERUSALEM Criminal Case No. 40/61» (PDF). «Mention has previously been made that during this journey he was going to meet the Mufti, Hajj Amin al-Husseini, in Palestine, but at the time the meeting did not take place.»
- ^ Stangneth, B. (2014). Eichmann before Jerusalem: The unexamined life of a mass murderer. Random house, s. 42.
- ^ Norris, Jacob (1. mars 2008). «Repression and Rebellion: Britain's Response to the Arab Revolt in Palestine of 1936–39». The Journal of Imperial and Commonwealth History. 1. 36: 25–45. ISSN 0308-6534. doi:10.1080/03086530801889350. Besøkt 12. april 2020.
- ^ Hughes, Matthew (1. april 2009). «The Banality of Brutality: British Armed Forces and the Repression of the Arab Revolt in Palestine, 1936–39». The English Historical Review. 507 (engelsk). CXXIV: 313–354. ISSN 0013-8266. doi:10.1093/ehr/cep002. Besøkt 12. april 2020. «EMBODIED in the documentation by which Britain accepted the League of Nations mandate for Palestine in 1922 were clauses facilitating Jewish immigration to the country. The Palestinians were hostile to Jewish immigration and settlement, resulting in recurring bouts of violence in the 1920s and early 1930s as the Arabs attacked Jewish settlers and the British authorities. Jewish immigration peaked in 1936, the year in which the Palestinians began a full-scale, nation-wide revolt.»
- ^ Bowden, Tom (1975). «The Politics of the Arab Rebellion in Palestine 1936-39». Middle Eastern Studies. 2. 11: 147–174. ISSN 0026-3206. Besøkt 12. april 2020. «Militarily the revolt could not hope to defeat the mandate Government. Lacking overall political direction; given the British commitment to the Balfour Declaration, and above all the most determined and thorough pioneering of the various Aliyahs, it had few chances of political success. What it did achieve was delay and a promise of curtailment of official Jewish immigration-largely as a result of Foreign Office fears that the Moslems of India and the whole of the Middle East would revolt on the eve of the European War of 1939.»
- ^ a b «Austria's Jewish Question». The New York Times (engelsk). 3. mai 1981. ISSN 0362-4331. Besøkt 11. februar 2020.
- ^ a b «Austria». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. «In 1938, Austria had a Jewish population of about 192,000, representing almost 4 percent of the total population. The overwhelming majority of Austrian Jews lived in Vienna, the capital, an important center of Jewish culture, Zionism, and education. Jews comprised about 9 percent of the city's population. However, by December 1939 their number had been reduced to just 57,000, primarily due to emigration. … Between 1938 and 1940, 117,000 Jews left Austria.»
- ^ Rozett & Spector (2013) s. 13
- ^ Gallant, Mary J. (2012). «Review of The Eichmann Trial». Shofar. 4. 30: 192–194. ISSN 0882-8539. doi:10.5703/shofar.30.4.192. Besøkt 2. juni 2021.
- ^ Schidorsky, Dov (2007). «The Library of the Reich Security Main Office and Its Looted Jewish Book Collections». Libraries & the Cultural Record. 1. 42: 21–47. ISSN 1932-4855. Besøkt 8. februar 2022. «He [Six] supported Adolf Eichmann and in 1938 sent him to Vienna, where Eichmann developed a rational and bureaucratic model for the expulsion of the Jews through the Center for Jewish Emigration - a model that was implemented later in other countries.»
- ^ a b c d Safrian, H. (2000). Expediting Expropriation and Expulsion: The Impact of the “Vienna Model” on Anti-Jewish Policies in Nazi Germany, 1938. Holocaust and Genocide Studies, 14(3), 390-414.
- ^ a b c Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). The Columbia guide to the Holocaust. Columbia University Press.
- ^ a b Reynolds 1961, s. 79-81.
- ^ Reynolds 1961, s. 82-86.
- ^ Vogt (1966)
- ^ Rozett & Spector (2013) s. 13
- ^ a b c Bukey, Evan B. (1. desember 2016). «The Greater German Reich and the Jews: Nazi Persecution in the Annexed Territories 1935−1945». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 30: 534–537. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcw061. Besøkt 17. februar 2020.
- ^ Jasch, H. C., & Kreutzmüller, C. (2017). The Participants: The Men of the Wannsee Conference. Berghahn Books.
- ^ Wiesing, Urban (2010). Die Universität Tübingen im Nationalsozialismus. Franz Steiner Verlag.
- ^ Reynolds 1961, s. 87-88.
- ^ Reynolds 1961, s. 98-99.
- ^ Kermode, Mark (11. januar 2015). «The Last of the Unjust review – Claude Lanzmann’s profound reflections on Theresienstadt and the Holocaust». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 12. februar 2020.
- ^ Shostak, Arthur (17. februar 2019). «Theresienstadt 1941–1945: The Face of a Coerced Community». The European Legacy. 2. 24: 246–248. ISSN 1084-8770. doi:10.1080/10848770.2018.1558846. Besøkt 12. februar 2020. «Adolf Eichmann, an early supporter of Theresienstadt’s propagandistic potential as a “miniature Jewish State,” a “paradise ghetto,” assured Berlin power-holders it could help the Third Reich “save face towards the outside world”»
- ^ a b Milton, S. (1990). The context of the Holocaust. German Studies Review, 13(2), 269-283.
- ^ a b Rozett & Spector (2013) s. 47
- ^ a b Mazower, M. (2009). Hitler's empire: how the Nazis ruled Europe. Penguin.
- ^ Allen, M. T. (2002). The business of genocide: The SS, slave labor, and the concentration camps. University of North Carolina Press.
- ^ Reynolds 1961, s. 94-95.
- ^ Michman, D. (2013). Nisko: Die ersten Judentransportationen by Jonny Moser. German Studies Review, 36(3), 721-722.
- ^ Mixon 2019, s. 53.
- ^ Lang, Jochen von (1983). Eichmannforhørene. no: Aschehoug. ISBN 8203111033.
- ^ Weinbaum, Laurence (2015). «Review of Gates of Tears: The Holocaust in the Lublin District». Jewish Political Studies Review. 1/2. 27: 98–105. ISSN 0792-335X. Besøkt 8. oktober 2023.
- ^ Cesarani, David (2008). Eichmann. Oslo: Spartacus. ISBN 9788243004627.
- ^ Browning, Christopher R. (1986). «Nazi Resettlement Policy and the Search for a Solution to the Jewish Question, 1939-1941». German Studies Review. 3. 9: 497–519. ISSN 0149-7952. doi:10.2307/1429900. Besøkt 8. oktober 2023.
- ^ Michman, D. (2013). Nisko: Die ersten Judentransportationen by Jonny Moser. German Studies Review, 36(3), 721-722.
- ^ Frøland, Carl Müller (2017). Nazismens idéunivers. Vidarforl. ISBN 9788279903741.
- ^ Kershaw, Ian (2008). Hitler. Historie & kultur. ISBN 9788292870266.
- ^ Browning, C. R. (2000). Nazi policy, Jewish workers, German killers. Cambridge University Press.
- ^ Hochstadt, Steve (2013). «Nisko. Die ersten Judendeportation. By Jonny Moser. Edited by Joseph W. Moser and James R. Moser. Vienna: Edition Steinbauer. 2012. Pp. 206. Cloth €22.50. ISBN 978-3902494528.». Central European History. 3 (engelsk). 46: 676–678. ISSN 0008-9389. doi:10.1017/S0008938913001179. Besøkt 12. oktober 2023.
- ^ Reynolds 1961, s. 95.
- ^ Wachenheim, H. (1942). Hitler's transfers of population in Eastern Europe. Foreign Affairs, 20(4), 705-718.
- ^ https://www.ushmm.org/wlc/en/article.php?ModuleId=10007112
- ^ a b c d Lozowick, Y. (2005). Hitler's bureaucrats: The Nazi security police and the banality of evil. Bloomsbury/A&C Black.
- ^ a b Browning, C. (2014). The origins of the final solution. Random House, s.378.
- ^ a b c Birn, R. B. (2011). Fifty Years after: A Critical Look at the Eichmann Trial. Case Western Reserve Journal of International Law, 44(1), 443.
- ^ a b Reynolds 1961, s. 97-98.
- ^ Christopher R. Browning: The Origins of the Final Solution (2004), side 362.
- ^ Zukier, Henri (1. desember 2013). «Diversity and Design: The “Twisted Road” and the Regional Turn in Holocaust History». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 27: 387–410. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dct057. Besøkt 18. november 2019.
- ^ Boyd, K. (Ed.). (1999). Encyclopedia of historians and historical writing (Vol. 1). Taylor & Francis.
- ^ Russell, Nestar (2018). Understanding Willing Participants, Volume 2. Springer. ISBN 978-3-319-97999-1.
- ^ Longerich, Peter (2011). Heinrich Himmler. Oxford: Oxford University Press.
- ^ Lozowick, Y. (2005). Hitler's bureaucrats: The Nazi security police and the banality of evil. A&C Black/Bloomsbury.
- ^ Gerlach, Christian (desember 1998). «The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews». The Journal of Modern History. 70 (4): 759–812. «“The most remarkable thing about the meeting at Wannsee (which was not called the ‘Wannsee Conference’ until after the war) is that we do not know why it took place.”»
- ^ Jelinek, Y. (1971). The" Final Solution"-The Slovak Version. East European Quarterly, 4(4), 431.
- ^ Yahil, L. (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932-1945. Oxford University Press.
- ^ Longerich, Peter (2011). Heinrich Himmler. Oxford: Oxford University Press.
- ^ Jelinek, Y. (1971). The" Final Solution"-The Slovak Version. East European Quarterly, 4(4), 431.
- ^ Steinberg, J. (2003). All or nothing: The Axis and the Holocaust 1941-43. Routledge.
- ^ Reichental, T. (2012). I was a Boy in Belsen. The O'Brien Press.
- ^ Longerich, P. (2010). Holocaust: The Nazi persecution and murder of the Jews. Oxford University Press, Oxford.
- ^ Arendt, Hannah (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. [Oslo]: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367.
- ^ Kirschbaum, Stanislav J. (2. januar 2019). «Sister Margit Slachta of Hungary and the deportation of Slovak Jews». Canadian Slavonic Papers. 1. 61: 99–116. ISSN 0008-5006. doi:10.1080/00085006.2018.1552487. Besøkt 25. oktober 2021. «During and after the uprising, deportations and summary executions in Slovakia of approximately 13,500 Jews took place and were carried out by German units with “the occasional assistance of the emergency units of the Hlinka Guard.” In the end, the total number of Jewish victims of Slovak anti-Semitic measures is estimated to be as high as 71,000.»
- ^ Yahil, L. (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932-1945. Oxford University Press.
- ^ Yahil, L. (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932-1945. Oxford University Press.
- ^ «The Holocaust in Slovakia». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 30. mars 2019.
- ^ Ingrao, Christian. The SS Dirlewanger Brigade: The History of the Black Hunters. Simon & Schuster., 2013.
- ^ a b c Chandrinos, Iason (2018). «The German Occupation and the Holocaust in Greece: A Survey». I Moses, A. Dirk. The Holocaust in Greece. Cambridge University Press. s. 15–35. ISBN 978-1-108-47467-2. doi:10.1017/9781108565776.003. Besøkt 7. juni 2021.
- ^ a b Bowman, S. B. (2009). The Agony of Greek Jews, 1940–1945. Stanford University Press.
- ^ Gilbert, M. (2015). Final Journey: The Fate of the Jews of Nazi Europe. Rosetta Books.
- ^ a b Apostolou, Andrew (1. oktober 2000). «“The Exception of Salonika”: Bystanders and collaborators in Northern Greece». Holocaust and Genocide Studies. 2 (engelsk). 14: 165–196. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/14.2.165. Besøkt 12. april 2020.
- ^ a b Kerem, Yitzchak (1. september 2012). «The Greek Government-in-exile and the Rescue of Jews from Greece». Holocaust Studies. 2-3. 18: 189–212. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2012.11087301. Besøkt 19. september 2019.
- ^ Moses, A. Dirk, red. (2018). «Perpetrators». The Holocaust in Greece. Cambridge University Press. s. 13–86. ISBN 978-1-108-47467-2. Besøkt 7. juni 2021.
- ^ Braham, Randolph (1961):Eichmann And The Destruction Of Hungarian Jewry. Twayne Publishers, New York.
- ^ Rozett, Robert (2. januar 2019). «Distorting the Holocaust and Whitewashing History: Toward a Typology». Israel Journal of Foreign Affairs. 1. 13: 23–36. ISSN 2373-9770. doi:10.1080/23739770.2019.1638076. Besøkt 24. mai 2021.
- ^ Levene, M. (2013). Annihilation: Volume II: The European Rimlands 1939-1953 (Vol. 2). Oxford University Press.
- ^ Aly, G. (2020). Europe Against the Jews, 1880-1945. Metropolitan Books.
- ^ Braham 2002.
- ^ a b Cole, Tim; Smith, Graham (1. juli 1995). «Ghettoization and the Holocaust: Budapest 1944». Journal of Historical Geography. 3. 21: 300–316. ISSN 0305-7488. doi:10.1006/jhge.1995.0021. Besøkt 4. september 2019.
- ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 279.
- ^ Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105556.
- ^ Braham 2002, s. 36.
- ^ Cesarani 2005, s. 197
- ^ Rozett & Spector (2013) s. 14, 69-70
- ^ Braham 2004, s. 177.
- ^ Bierman, John (1981). Raoul Wallenberg: mannen som reddet 100 000 jøder. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203105653.
- ^ Bloch 1992, s. 400.
- ^ Goldsworthy, Terry (2007). Valhalla's Warriors: A History of the Waffen-SS on the Eastern Front 1941–1945. Dog Ear Publishing, Indianapolis.
- ^ Fleming 1984.
- ^ Breitman 1992, s. 183.
- ^ Kovács, H. og U.K. Mindler-Steiner (17. november 2016). «Hungary and the Distortion of Holocaust History: The Hungarian Holocaust Memorial Year 2014». Politics in Central Europe. 11 (2): 49–72.
- ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 297–299.
- ^ Braham 2004, s. 178.
- ^ Vagi 2013, s. X.
- ^ Braham, R. L. (1999). An assault on historical memory: Hungarian nationalists and the Holocaust. East European Quarterly, 33(4), 411-426.
- ^ Braham 2000, s. 122.
- ^ Braham 2000, s. 165-166.
- ^ Braham 2004, s. 192–193.
- ^ Braham 2000, s. 146.
- ^ Breitman 1992, s. 193.
- ^ Braham, R. L. (2004). Rescue operations in Hungary: Myths and realities. East European Quarterly, 38(2), 173.
- ^ Braham 2004, s. 190.
- ^ Braham 2004, s. 180.
- ^ Breitman 1992, s. 197.
- ^ «A Jewish Community in the Carpathian Mountains- The Story of Munkács». www.yadvashem.org. Besøkt 7. februar 2020.
- ^ Carlberg 2012, s. 347
- ^ a b c d e f g h i j Wiegrefe, Klaus (31. mars 2011). «A Triumph of Justice: On the Trail of Holocaust Organizer Adolf Eichmann». Der Spiegel (engelsk). Besøkt 19. september 2021.
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Christian Cwik: The other immigration to Argentina: The case of Adolf Eichmann, Revista Clío América
- ^ Pearlman, Moshe (1961). Boken om Eichmann. Oslo: Gyldendal.
- ^ «Wisliceny testifies at Nuremberg Trial re.his role with Eichmann's work in Hungary, deportation of Greek Jews. Kaestner mentioned - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 6. juni 2021.
- ^ a b c Reynolds 1961.
- ^ Bettina Stagneth: Eichmann Before Jerusalem: The Unexamined Life of a Mass Murderer, ISBN 978-0-307-95967-6, 2014, An Orderly Escape
- ^ a b c d e f g h i j k Browning, C. R. (2015). Eichmann before Jerusalem: The Unexamined Life of a Mass Murderer by Bettina Stangneth. Genocide Studies International, 9(2), 271-274.
- ^ Reynolds 1961, s. 18.
- ^ Reynolds 1961, s. 30-35.
- ^ a b Reynolds 1961, s. 18, 39.
- ^ Reynolds 1961, s. 40-41.
- ^ Reynolds 1961, s. 47.
- ^ Reynolds 1961, s. 48.
- ^ Reynolds 1961, s. 51-54.
- ^ Klich, I. (2019). Four Decades after the Capture in Buenos Aires of an Austrian from Linz: The Eichmann Affair in Memoirs, Argentinian Testimonies and Journalism (pp. 259-309). Oliver Rathkolb (red.): Revisiting the National Socialist Legacy. Routledge.
- ^ a b c d e «The Long Road to Eichmann's Arrest: A Nazi War Criminal's Life in Argentina». Der Spiegel (engelsk). 1. april 2011. Besøkt 22. september 2021.
- ^ Bangsund, Per (1984). Arvtakerne: nazisme i Norge etter krigen. Oslo: Pax. ISBN 8253013620.
- ^ Schwanitz, Wolfgang G. (2010). Steinacher, Gerald, red. «Nazis on the Run». Jewish Political Studies Review. 1/2. 22: 116–122. ISSN 0792-335X. Besøkt 11. september 2021.
- ^ (en) «Argentina uncovers Eichmann pass. A student has found the passport used by Nazi war criminal Adolf Eichmann to enter Argentina in 1950». BBC. 29. mai 2007. Besøkt 13. mai 2009.
- ^ (no) «Fant passet til nazitopp». NRK Nyheter. NTB. 29. mai 2007. Besøkt 13. mai 2009.
- ^ (po) «Nueva edición de la revista del Museo del Holocausto, Información de prensa — Buenos Aires, enero de 2008 (Se agradece su difusión)». Holocaust-museet i Buenos Aires (Museo del Holocausto). Arkivert fra originalen 20. september 2008. Besøkt 13. mai 2009.
- ^ «Odessa | German organization». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 2. april 2021.
- ^ Pearlman, Moshe (1961). Boken om Eichmann. Oslo: Gyldendal. s. 117.
- ^ Mulisch, H. (2005). Criminal case 40/61, the trial of Adolf Eichmann: an eyewitness account. University of Pennsylvania Press.
- ^ a b c d e Evans, Richard J. (17. oktober 2014). «Eichmann Before Jerusalem: The Unexamined Life of a Mass Murderer – review». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 12. april 2020. «In the conversations he had with Sassen and others, Eichmann was completely unrepentant about the extermination of the Jews, which he saw as historically necessary, a policy he was proud to have carried out in the interests of Germany. The cynicism, inhumanity, lack of pity and moral self‑deception of the conversations are breathtaking. This is a very disturbing book, and every now and then, as you read it, you have to pause in disbelief. Ten years and more after the war's end, Eichmann's lack of realism, typical for a political exile, even persuaded him that he could make a comeback, or that nazism could be rehabilitated, and he planned to launch a public defence of what he saw as its achievements.»
- ^ «A literary manhunt for Josef Mengele». Financial Times. 30. november 2017. Besøkt 5. juni 2021. «[Josef] Mengele instinctively snubbed his uncultivated fellow-travellers. Some of them denied the Holocaust — his proudest achievement — while that idiot loser Eichmann couldn’t stop blabbing about his role in it. Still, the German captains of Argentine industry provided a useful network.»
- ^ David Cesarani, 2007.
- ^ Bush, J. A. (2016). Nuremberg and Beyond: Jacob Robinson, International Lawyer. Loyola of Los Angeles International and Comparative Law Review, 39, 259.
- ^ Lee, M. A. (2013). The Beast Reawakens: Fascism's Resurgence from Hitler's Spymasters to Today's Neo-Nazi Groups and Right-Wing Extremists. Taylor & Francis/Routledge, s.83, 147.
- ^ Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The Annals of the American Academy of Political and Social Science. 450: 46–67. ISSN 0002-7162. Besøkt 18. mai 2021.
- ^ Reynolds 1961, s. 55.
- ^ Reynolds 1961, s. 58.
- ^ Mixon 2019, s. 1.
- ^ Lippman 1982, s. 6.
- ^ a b Johansen, Karl Egil (2006). ««Et slikt folk kan ingen Eichmann utrydde» – haldninga til jødane og staten Israel i norsk presse 1945–1967». Historisk tidsskrift. 01 (norsk). 85: 25–56. ISSN 1504-2944. Besøkt 4. april 2021.
- ^ Mixon 2019, s. 2.
- ^ Lippman 1982, s. 7-11.
- ^ «How Israel’s Justice System Dealt With Alleged Jewish Collaborators in Concentration Camps—And Why That Still Matters Today». Time. 25. oktober 2019. Besøkt 6. august 2020. «It was only after the establishment of the State of Israel and after a repeated demand from a high-ranking police officer that the Ministry of Justice drafted a bill setting up a system for trying functionaries in criminal court, where they would face their accusers. The Nazis and Nazi Collaborators Punishment Law, passed by the Knesset in 1950, inaugurated what became known as the kapo trials, which would go on for the next 22 years.»
- ^ Ben-Naftali, Orna; Tuval, Yogev (1. mars 2006). «Punishing International Crimes Committed by the PersecutedThe Kapo Trials in Israel (1950s–1960s)». Journal of International Criminal Justice. 1 (engelsk). 4: 128–178. ISSN 1478-1387. doi:10.1093/jicj/mqi022. Besøkt 6. august 2020.
- ^ Lippman 1982, s. 13-14.
- ^ a b c Draper, G. I. A. D. (1. oktober 1962). «The Eichmann Trial: A Judicial Precedent». International Affairs. 4. 38: 485–493. ISSN 0020-5850. doi:10.2307/2609572. Besøkt 3. april 2021.
- ^ Lippman 1982, s. 15–17.
- ^ a b c d Whitfield, Stephen J. (1981). «Hannah Arendt and the Banality of Evil». The History Teacher. 4. 14: 469–477. ISSN 0018-2745. doi:10.2307/493684. Besøkt 3. april 2021.
- ^ Hagtvet 2000, s. lxix.
- ^ Mixon 2019.
- ^ Lippman 1982, s. 4.
- ^ Mixon 2019, s. 5.
- ^ Cesarani, David (17. februar 2011). «BBC - History - World Wars: Adolf Eichmann: The Mind of a War Criminal». www.bbc.co.uk (engelsk). Besøkt 1. april 2021.
- ^ Hagtvet 2000, s. lxvi.
- ^ Lippman 1982, s. 15.
- ^ Lippman 1982, s. 21–30.
- ^ a b c d Schabas, William (2013). «The Contribution of the Eichmann Trial to International Law». Leiden Journal of International Law. 3 (engelsk). 26: 667–699. ISSN 0922-1565. doi:10.1017/S0922156513000290. Besøkt 2. juni 2021. «Eichmann is the first reported judgment based upon the provisions of the 1948 Convention for the Prevention and Punishment of the Crime of Genocide.»
- ^ SPIEGEL, DER (9. mars 1986). «Absolute Gerechtigkeit». www.spiegel.de (tysk). Besøkt 26. mai 2021.
- ^ «Eichmann Trial». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 14. august 2020. «On June 1, 1962, Eichmann was executed by hanging. His body was cremated and the ashes were spread at sea, beyond Israel's territorial waters. The execution of Adolf Eichmann remains the only time that Israel has enacted a death sentence.»
- ^ Lippman 1982, s. 28.
- ^ Lippman 1982.
- ^ Hagtvet 2000, s. lx.
- ^ Aavitsland, Vilde Lid (14. oktober 2020). «Hannah Arendt». Store norske leksikon. Besøkt 26. mai 2021.
- ^ Roth, Bennett (1. april 2015). «Banal No More: An Essay on the Film Hannah Arendt, with Special Reference to Eichmann and the Nazi Killing Groups». The Psychoanalytic Review. 2. 102: 265–289. ISSN 0033-2836. doi:10.1521/prev.2015.102.2.265. Besøkt 1. april 2021.
- ^ Hagtvet 2000, s. lvii, lxviii-lxix.
- ^ «In der Kurfürstenstraße weisen Plakate auf das Amt hin, in dem Adolf Eichmann den Massenmord organisierte: Eine Bushaltestelle erinnert an das berüchtigte "Judenreferat"». Berliner Zeitung (tysk). 12. desember 1998. Besøkt 13. april 2020. «Kurfürstenstraße 115/116: In einer Buswartehaltestelle vor dem Hotel "Sylter Hof" erinnern seit Freitag Tafeln daran, daß während des NS-Regimes das "Judenreferat" des Reichssicherheitshauptamtes auf diesem Grundstück seinen Sitz hatte.»
- ^ Gewen, Barry. «'Becoming Eichmann' by David Cesarani - The New York Times Book Review» (engelsk). Besøkt 26. august 2018. «there may never be need for another biography of the man»
- ^ a b c d Berkowitz, Roger (2014). Stangneth, Bettina, red. «Did Eichmann Think?». The Good Society. 2. 23: 193–205. ISSN 1089-0017. doi:10.5325/goodsociety.23.2.0193. Besøkt 8. april 2021.
- ^ Novick, Peter (2000). The holocaust in American life. Houghton Mifflin Harcourt.
- ^ Lozowick, Y. (2005). Hitler's bureaucrats: The Nazi security police and the banality of evil. A&C Black/Bloomsbury.
- ^ Harris, W. (1963). Eichmann und Komplizen. By Robert M. W. Kempner. (Zurich: Europa Verlag, 1961. pp.452. Index.). American Journal of International Law, 57(2), 474-474. doi:10.2307/2196023
- ^ Hagtvet 2000.
- ^ a b Zavala, A. G., & Cichocka, A. (eds.). (2012). Social psychology of social problems: The intergroup context. Macmillan International Higher Education.
- ^ Sangolt, Linda (2007). «Hannah Arendt – en tenker for mørke tider». Nytt Norsk Tidsskrift. 03 (norsk). 24: 243–252. ISSN 1504-3053. Besøkt 4. april 2021.
- ^ Benjamin, L. T., Jr., & Simpson, J. A. (2009). The power of the situation: The impact of Milgram's obedience studies on personality and social psychology. American Psychologist, 64(1), 12–19. https://doi.org/10.1037/a0014077
- ^ Lavik, Nils Johan (2007). «Folkemord, psykologi og ondskap». Kirke og Kultur. 05 (norsk). 112: 447–454. ISSN 1504-3002. Besøkt 4. april 2021. «Diskusjonen om hvorvidt overgriperne i et folkemord er psykisk avvikende personer, skjøt fart i forbindelse med prosessen mot Adolf Eichmann. Det skyldtes ikke minst filosofen Hannah Arendts utsagn om det ondes banalitet. Det var basert på den forskjell hun opplevde mellom de ugjerninger som Adolf Eichmann hadde utført i virkeligheten, og det inntrykk han ga i rettssalen i Jerusalem. Der så hun en blek, fantasiløs byråkrat som hevdet at han bare hadde utført sine plikter samvittighetsfullt. Hun mente ikke å bagatellisere ondskapens grusomhet, men å sette på spissen at de som utfører onde handlinger ikke nødvendigvis fremtrer som psykologiske monstre, men at de derimot så ut som helt alminnelige mennesker.»
- ^ Alford, C. Fred (1997). «The Political Psychology of Evil». Political Psychology. 1 (engelsk). 18: 1–17. ISSN 1467-9221. doi:10.1111/0162-895X.00042. Besøkt 8. april 2021.
- ^ Bemann barrikadene, fienden har sluppet løs sin pyjamas: en antologi over engelsk og amerikansk pop-poesi. Oslo: Den norske bokklubben. 1970.
- ^ Kershaw, Ian (24. juli 2004). «Nothing banal about his evil». The Telegraph (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 26. august 2018.
- ^ Brogaard, Berit (31. mars 2019). «Origin of Evil». Psychology Today (engelsk). Besøkt 2. april 2021.
- ^ Frum, David (8. oktober 2014). «The Lies of Adolf Eichmann». The Atlantic (engelsk). Besøkt 15. september 2021.
- ^ Eley, G. (2015). Eichmann before Jerusalem: The Unexamined Life of a Mass Murderer by Bettina Stangneth. Shofar: An Interdisciplinary Journal of Jewish Studies, 33(4), 197-199.
- ^ «Only solution to evil is its annihilation - opinion». The Jerusalem Post | JPost.com (engelsk). Besøkt 16. januar 2022.
- ^ «The New Yorker Recommends: “Conspiracy,” a Withering Study of the Bureaucracy of the Holocaust». The New Yorker (engelsk). 22. august 2018. Besøkt 16. januar 2022.
- ^ Hale, Mike (12. november 2010). «The Logistician of the Holocaust». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 16. januar 2022.
- ^ Gleiberman, Owen; Gleiberman, Owen (22. august 2018). «Film Review: ‘Operation Finale’». Variety (engelsk). Besøkt 16. januar 2022.
- ^ BUSH, JONATHAN A. (2010). «Raul Hilberg (1926–2007) In Memoriam». The Jewish Quarterly Review. 4. 100: 661–688. ISSN 0021-6682. Besøkt 1. januar 2023.
- ^ https://www.timesofisrael.com/ben-kingsley-i-wanted-to-nail-eichmann-to-the-gates-of-auschwitz/
![[1]](http://memory.loc.gov/mss/mharendt_pub/03/030770/0002.gif){kind=link}
Litteratur rediger
- Arendt, Hannah (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. Innledning ved Bernt Hagtvet til 2000-utgaven.
- Braham, Randolph L. (2000). The Politics of Genocide: The Holocaust in Hungary. Detroit: Wayne State University Press. ISBN 0814326919.
- ——————— (2002). The Nazis' last victims: the Holocaust in Hungary. Wayne State University Press.
- ——————— (2004). «Rescue operations in Hungary: Myth and reality». East European Quarterly. XXXVIII (2): 173–203.
- Breitman, Richard; Aroson, Shlomo (1992). «The End of the “Final Solution”?: Nazi Plans to Ransom Jews in 1944». Central European History. 2 (engelsk). 25: 177–203. ISSN 1569-1616. doi:10.1017/S0008938900020318. Besøkt 28. september 2019.
- Browning, Christoper R.: The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy, September 1939–March 1942, University of Nebraska Press, 1. april 2004, ISBN 0803213271, ISBN 978-0803213272
- Carlberg, Ingrid (2012). "Det står ett rum här och väntar på dig...": berättelsen om Raoul Wallenberg. Stockholm: Norstedts. ISBN 978-91-1-302880-4.
- Cesarani, David: Eichmann: His Life and Crimes, Vintage Books, 2. utgave 31. oktober 2005, ISBN 0-09-944844-0, ISBN 978-0099448440.
- Norsk utgave: Eichmann : byråkrat og massemorder, forlaget Spartacus, Oslo, 2007, ISBN 978-82-430-0412-2
- ———————: Becoming Eichmann, Da Capo Press, 2. utgave, 10. april 2006, ISBN 0-306-81476-5
- ———————: Adolf Eichmann: The Mind of a War Criminal, BBC history, 17. februar 2011.
- ——————— (2005). Adolf Eichmann: byråkrat och massmördare. Stockholm: Wahlström & Widstrand. ISBN 91-46-20118-1.
- Fleming, Gerald (1984). Hitler and the final solution (engelsk). Berkely: University of California Press.
- Harel, Isser (1997): The House on Garibaldi Street, Routledge, 2. utgave, ISBN 0-7146-4754-3, ISBN 978-0714647548
- Lippman, Matthew (1982). «The trial of Adolf Eichmann and the protection of universal human rights under international law.». Houston Journal of International Law. 5 (1).
- Malkin, Peter Z. og Harry Stein (1990): Eichmann in My Hands, Warner Books, ISBN 0-446-51418-7, ISBN 978-0446514187
- Mixon,, Franklin G. (2019). A Terrible Efficiency (engelsk). Palgrave Macmillan. doi:10.1007/978-3-030-25767-5. Besøkt 3. januar 2021.
- Pearlman, Moshe (1961). Boken om Eichmann. Oslo: Gyldendal.
- Reynolds, Quentin (1961). Adolf Eichmann. Oslo: Cappelen.
- Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5. [with David Cesarani]
- Vági, Zoltán (2013). The Holocaust in Hungary: Evolution of a Genocide. Bowman & Littlefield. ISBN 9780759121980.
Eksterne lenker rediger
- (en) Adolf Eichmann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Adolf Eichmann – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) «Adolf Eichmann» i Store norske leksikon
- (en) Adolf Eichmann på Internet Movie Database
- (sv) Adolf Eichmann i Svensk Filmdatabas
- (en) Adolf Eichmann hos The Movie Database
- (en) CIA-mappen om Adolf Eichmann – Fra det amerikanske National Security Archive
- (en) Fullstendig nedtegnelse av rettsforhandlingene under rettssaken mot Eichmann i Israel – Fra The Nizkor Project