Adalbert av Bremen
Adalbert av Bremen (også: Albert, Adalbert I.), (født omkring år 1000 sannsynligvis i Goseck, død 16. mars 1072 i Goslar) var fra 1043 frem til sin død erkebiskop av Hamburg og Bremen, som dengang omfattet det meste av Nord-Tyskland og de skandinaviske land.
| Adalbert av Bremen | |||
|---|---|---|---|
 Adalbert, bronsefigur av Heinrich G. Bücker, 1987, fra museet i Bremer Dom | |||
| Født | ca. 1000[1][2] Sachsen-Anhalt | ||
| Død | 16. mars 1072[3][4][5] Goslar[6][4][7] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, teolog, katolsk biskop | ||
| Embete |
| ||
| Far | Friedrich I. von Goseck | ||
| Søsken | Friedrich II. von Goseck | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
Han var formynder for keiser Henrik IV under dennes mindreårighet, og hadde dermed den egentlige makten i Tyskland. Adalbert forsøkte også å gjøre sin nordeuropeiske kirkeprovins mest mulig uavhengig av paven.
Biografi rediger
Adalbart var av fin og edel nordstysk avstamning. Han ble kannik i Halberstadt, underdiakon i Bremen, domprovost i Halberstad og ble utnevnt i 1043(?) av keiser Henrik III til erkebiskop av Hamburg-Bremen. Som sådan forsøkte han energisk å hevde sin makt og myndighet over den nordiske kirken og ordinerte biskoper ikke bare til Sverige, Norge og Danmark, men også til Island, Orknøyene og Færøyene. Politikken hans møtte imidlertid sterk motstand i de nordiske landene, hvis kirker var sterkt påvirket av angelsaksisk misjon. I Danmark tok Sven Estridsson, i Norge Harald Hårdråde og i Sverige Emund den gamle stilling mot hans forsøk på dominans over det kirkelige.[8]
Biskop Adalbert forsonet seg imidlertid med Sven Estridsson og de to ser ut til å ha blitt enige om en plan, ifølge hvilken Danmark skulle få sin egen erkebiskop, og om at et patriarkat for Norden skulle opprettes i Hamburg. For å realisere planen omorganiserte kirken seg, og flere nye bispedømmer ble opprettet i Danmark og et livlig misjonsarbeid ble startet blant venderne. Av en eller annen grunn ble planen imidlertid aldri realisert og mot slutten av Adalberts tid brøt det ut en hedensk reaksjon i Sverige og Vendland.
Adalbert representerte folkekirken som ideell og konkurrerte på 1060-tallet med erkebiskop Anno II av Köln om stillingen som Tysklands ledende kirkemann. Adalbert utarbeidet en helhetlig strategi for misjonen i Norden. I strategien har både Egino og Adalvard d.y. hatt nøkkelroller.
Adalbert fikk en fremtredende maktposisjon i tysk politikk. Først var han verge for den mindreårige Henry IV. Senere ble han Henriks hovedrådgiver.
Adalberts siste år ble formørket av tilbakeslag både i de konstante kampene han førte mot hertugen av Sachsen og på misjonsmarken. I sin historie har Adam av Bremen viet en stor del til Adalberts person og historie og gir en kunstnerisk fullstendig skildring av ham, full av beundring, men ikke uten kritikk.
Han er begravet i domkirken i Bremen. Historikeren og kronikøren Adam av Bremen beretter i sin Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum (De hamburgske erkebiskopenes store gjerninger) utførlig om hans liv.
Referanser rediger
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118500503, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Adelbert, Erzbischof von Hamburg-Bremen[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Adalbert, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Adalbert-archbishop-of-Bremen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b ЭСБЕ / Адальберт, архиепископ гамбургский и бременский[Hentet fra Wikidata]
- ^ Adelbert, Erzbischof von Hamburg-Bremen, «... gest. 16. oder 17. März 1072, ...»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ ЭЛ / Адальберт, архиепископ Бременский[Hentet fra Wikidata]
- ^ Svensk Uppslagsbok, Band 1, 1947-1955.
Litteratur rediger
- Adami Bremensis libri III Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum
- F.W. Bautz, Adalbert I., in: BBKL I (1990), 24 (mit weiterer Literatur)
- G. Dehio, Geschichte des Erzbistums Hamburg-Bremen; Bd.1, 1877, 175ff
- H.O. May, Regesten der Erzbischöfe von Bremen, 1937, 33ff.
- E. Maschke, Adalbert von Bremen; in: Welt der Geschichte, 9 (1943), 25-45