Abimael Guzmán

Manuel Rubén Abimael Guzmán Reinoso (også kjent under sitt nom de guerre Presidente Gonzalo; født 3. desember 1934 i Mollendo, død 11. september 2021) var leder for Perus kommunistiske parti, Partido Comunista del Perú. Under Gonzalos ledelse førte partiet en stor folkekrig mot den peruanske staten, og systematiserte marxismen-leninismen-maoismen som et nytt utviklingstrinn i marxismen.

Abimael Guzmán
Født		Manuel Rubén Abimael Guzmán Reinoso 3. des. 1934 Mollendo
Død		11. sep. 2021 (86 år) Callao marinebase
Beskjeftigelse		Filosof, universitetslærer, politiker
Embete		Generalsekretær (Den lysende sti, 1969–1993)
Utdannet ved		National University of St Augustin of Arequipa
Ektefelle		Augusta La Torre (1964–1988) Elena Iparraguirre Revoredo (2010–2021)
Partner(e)		Elena Iparraguirre Revoredo (1989–)
Parti		Den lysende sti (1969–) Peruvian Communist Party (–1964) Peruvian Communist Party – Red Flag (1964–1969)
Nasjonalitet		Peru
Abimael Guzmán på Commons

Partiet og dets folkehær er også kjent som Den lysende sti (Sendero Luminoso), et navn som forøvrig partiet aldri har anerkjent.^{[trenger referanse]}

Historie

Guzmán ble født i havnebyen Mollendo i regionen Arequipa, som utenomekteskapelig sønn av en velstående kjøpmann og Berenice Reynoso.^{[trenger referanse]} Moren døde da han var fem år, og han vokste opp hos hennes familie. I en alder av tretten år tok farens familie hånd om han, og han flyttet til byen Arequipa hvor han fikk skolegang ved et katolsk skole. Han begynte ved universitetet i byen da han var 19, og det var der han oppdaget og ble interessert i marxismen gjennom bøker av José Carlos Mariátegui, grunnleggeren av Perus kommunistiske parti.^{[trenger referanse]}

Guzmán tok magistereksamen i juss og filosofi, med hovedoppgaver om Immanuel Kant og «det borgerlige demokratiet». I 1962 ble han utnevnt til professor i filosofi ved universitetet i Ayacucho av universitetets rektor, Efrain Morote Best, en antropolog som ifølge enkelte senere skulle bli Perus Kommunistiske Partis intellektuelle leder.^{[trenger referanse]} Rektoren inspirerte ham til å studere quechua, som er språket til Perus urbefolkning, og han ble i økende grad aktiv i venstrebevegelsen. Han samlet likesinnede unge akademikere rundt seg, og de satte seg som mål å gjennomføre en revolusjon i Peru. I 1965 besøkte han for første gang Kina. I løpet av 1970-tallet gikk han under jorden. Han hadde over en periode ledet universitetet.^{[trenger referanse]}

I løpet av 1960-tallet hadde det kommunistiske partiet splittet seg i flere ulike fraksjoner. Guzmán, som hadde tatt standpunkt for Kinas linje mot Sovjetunionens nye linje, ble leder for Perus kommunistiske parti, antok navnet formann Gonzalo, og begynte å agitere for et bondeopprør etter maoistisk modell. Hans tilhengere utnevnte han, selv om han vernet om sin anonymitet, til «kommunismens fjerde sverd» (etter Karl Marx, Vladimir Lenin og Mao Zedong).^{[trenger referanse]} Guzmán hyllet Maos utvikling av Lenins idéer om imperialismen som hva den borgerlige staten var tuftet på. Han hevdet imperialismen ville falle innen 50-100 år, og kalte denne epoken for «verdensrevolusjonens strategiske offensiv». Han rettet ikke bare den antiimperialistiske kritikken mot USA, men også mot det han kalte «sosialimperialisme» som han anså at Sovjetunionen representerte etter Stalins død.^{[trenger referanse]}

Folkekrigen i Peru

Folkekrigen i Peru startet 3. desember 1982. I andre halvdel av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet hadde partiet kontroll over større deler av Peru.^{[trenger referanse]} Først i Alberto Fujimoris presidentperiode lyktes det regjeringen å slå partiet kraftig tilbake. Fujimori har senere blitt dømt til flere lange fengselsstraffer i Peru for maktmisbruk i presidentperioden, etter at chilenske myndigheter i 2007 utleverte han til peruanske myndigheter.

Arrestasjon og fengsling

Etter ti år med folkekrig fant og arresterte den peruanske staten Guzmán og store deler av ledelsen i Perus Kommunistiske Parti, 12. september 1992. Myndighetene startet en større kampanje av razziaer for å finne angivelige terrorister, og ved et tilfelle ble det i et hus funnet en medisin som man visste at Guzmán anvendte. Som følge av dette fant de Guzmãn, og elitestyrkene arresterte han. Politiet fant dermed også Guzmáns datamaskin, hvor han hadde et register over våpen og grupper rundt omkring i landet. Ifølge registrene hadde folkehæren 23400 medlemmer i 1990.^{[trenger referanse]}

Guzmán ble pågrepet i Lima og dømt til livsvarig fengsel for terrorisme. Ifølge dommen kostet Lysende stis aktiviteter anslagsvis 70 000 mennesker livet. Guzmán sonet fengselsstraffen i Callao under fullstendig isolasjon. I 2004 innledet han en sultestreik for å protestere mot soningsforholdene i peruanske fengsler.

I 2003 fikk Guzmán tatt opp saken sin for ny behandling, og i 2006 ble han igjen dømt til livsvarig fengsel for terrorisme. Også hans livsledsager og nestleder for den maoistiske terrororganisasjonen, Elena Iparraguirre, ble idømt livsvarig fengsel.^{[trenger referanse]} Guzmán ble i tillegg dømt til å betale erstatning til de pårørende til ofrene for Lysende stis massakre i Lucanamarca i 1983, der Lysende sti myrdet 69 bønder, derav 20 barn, med macheter.^{[trenger referanse]}

Både i Peru og de fleste latinamerikanske land, samt mange land over hele verden, finnes det solidaritetsgrupper som hedrer Guzmán som en stor revolusjonær frigjører og påkaller hans frigjøring. I Norge har den maoistiske organisasjonen Tjen Folket - kommunistisk forbund løftet frem Guzmán og Gonzalos tenkning, og oversatt flere av de viktigste dokumentene til norsk.