Aberatio ictus (latin: feilslag; tilfeldig skade på en person)[1][2] er et begrep i strafferetten som brukes om en situasjon der en gjerningsperson har til hensikt å ramme A med en straffbar handling, men ved en feil rammer B i stedet. Et eksempel er at gjerningspersonen skyter mot A, men bommer og treffer B i stedet. Aberratio ictus kan også kalles feiltreff. En skiller mellom aberratio ictus og error in persona, hvor gjerningspersonen tror at det faktisk er A han treffer ettersom han har forvekslet A med B.

En aberratio ictus-situasjon skaper et rettslig problem hva angår hvordan handlingen skal bedømmes. Det mest naturlige kan synes å være at skadefølgen overfor B blir sett på som uaktsom, gjerningspersonen hadde jo ikke forsett om å treffe ham, og at handlingen blir sett på som et forsøk overfor A. Dette kan imidlertid være en utilfredsstillende løsning, fordi uaktsomhet og forsøk normalt blir straffet mildere enn forsettlig overtredelse av et straffebud.

I norsk rett er bedømmelsen av aberratio ictus-tilfellene uavklart.[3] Problemstillingen har imidlertid begrenset praktisk betydning fordi straffeloven har en særregel som sier at forsøk kan straffes som fullbyrdet forbrytelse dersom forsøket har medført en følge som, hvis den hadde ligget innenfor gjerningspersonens forsett, hadde vært å se på som en fullbyrdet forbrytelse.[4]

I common law kalles aberratio ictus for transferred intent eller transferred malice. Utgangspunktet er der at forsettet overføres fra den gjerningspersonen mente å ramme, til den som gjerningspersonen faktisk rammet. Gjerningspersonen kan derfor dømmes for fullbyrdet overtredelse overfor den han faktisk rammet.

Referanser rediger

  1. ^ «Aberratio ictus», Oxford Reference
  2. ^ «Aberratio ictus», BETAsnatin Law Library
  3. ^ Andenæs, J. (2004) Alminnelig strafferett. 5. utg. Oslo, Universitetsforlaget, s. 221.
  4. ^ Straffeloven. (1902) Almindelig borgerlig Straffelov av 22.5.1902 nr. 10, § 51, andre avsnitt.