Wikipedia

Abel Seyler

Abel Seyler (født 23. august 1730 i Liestal i Sveits, død 25. april 1800 i Rellingen i Hertugdømmet Holstein) var en sveitsiskfødt teaterleder som spilte en stor rolle i utviklingen av tyskspråklig teater på 1700-tallet. Han startet karrièren som kontroversiell finansakrobat i Hamburg, men ble senere kjent som en av opplysningstidens ledende europeiske teaterledere og som «den fremste støtte for tysk teater»[3] i sin levetid. Han støttet utviklingen av nye verk og eksperimentelle produksjoner, bidro til å etablere Hamburg som et senter for innovasjon i teateret og bidro til å etablere et offentlig finansiert teatersystem i Tyskland. Han var en aktiv deltager i Sturm und Drang-perioden, introduserte Shakespeare på tyske scener, fremmet Ludvig Holbergs idé om nasjonalteateret og bidro til etableringen av en seriøs tyskspråklig operatradisjon. Både faget dramaturgi og perioden Sturm und Drang har navnet etter verk som ble skrevet for Seylers teatre.

Abel Seyler
Silhuett av Abel Seyler
Født23. aug. 1730[1]Rediger på Wikidata
Liestal, Sveits
Død25. apr. 1800[2][1]Rediger på Wikidata (69 år)
Rellingen, Holsten
BeskjeftigelseBankier og teatermann
Ektefelle
FarAbel Seyler
Barn
NasjonalitetBasel
GravlagtRellingen
Signatur
Abel Seylers signatur
Abel Seyler på Commons

Abel Seyler vokste opp som prestesønn utenfor Basel, og kom som ung mann til Hamburg, som da var en av verdens ledende finansbyer og der han etablerte seg som bankier i 1750-årene. Han var en ukonvensjonell og fargerik person, og ble av mange samtidige beskrevet som en levemann. Under Syvårskrigen engasjerte han seg i omfattende, kompleks og kontroversiell spekulasjon i finansielle instrumenter, og hans bankhus Seyler & Tillemann gikk konkurs i kriseåret 1763 med enorm gjeld. Hans beundring for samtidens mest kjente skuespillerinne Friederike Sophie Seyler (Hensel), som ble hans andre ektefelle, førte til at den da fallerte bankieren fra 1767 viet all sin oppmerksomhet til teateret. Han ledet Hamburgs nasjonalteater (1767–1769), et ambisiøst forsøk på å danne et tysk nasjonalteater basert på Ludvig Holbergs idéer og som ansatte Lessing som historiens første dramaturg. Lessings arbeid ved nasjonalteateret kulminerte i verket Hamburgische Dramaturgie som gav faget dramaturgi sitt navn. Etter å ha brukt hele sin gjenværende formue på nasjonalteateret grunnla Seyler Seylersche Schauspiel-Gesellschaft (1769–1779), en av samtidens mest anerkjente vandrende teatertrupper som ble regnet som «det beste teaterkompaniet i Tyskland i sin tid».[4] I 1769 ble han utnevnt av Georg III av Storbritannia og Hannover til «direktør for de kongelige og kurfyrstelige hoffskuespillere» i Kurfyrstedømmet Hannover. Fra 1771 virket Seyler-teateret i tre år ved Anna Amalias hoff i Weimar, rett før Goethes ankomst ved samme hoff, og senere gjestet Seyler-teateret en rekke andre hoff og byer. Skuespillet Sturm und Drang, som gav navnet til perioden, ble skrevet for og urfremført av Abel Seylers teater, og Seyler hadde også en viktig rolle i å popularisere Sturm und Drang-dikterne. Den første seriøse tyske operaen, Alceste, ble skrevet av Schweitzer for Seyler og urfremført av Seylerkompaniet ved hoffteateret i Weimar 28. mai 1773.[5] Seyler var først og fremst «teaterprinsipal», dvs. grunnlegger, leder og organisator av teaterforetagender; hans manglende skuespillererfaring og hans bakgrunn som kjøpmann og bankier gjorde at han skilte seg ut i teaterverdenen, i en profesjon som først i hans levetid begynte å bli ansett som respektabel.

Han var gift i første ekteskap med en søster av naturforskeren J.G.R. Andreae og i andre ekteskap med Friederike Sophie Seyler, Tysklands ledende skuespillerinne i andre halvdel av 1700-tallet, som skrev syngespillet Oberon (eller Hüon und Amande), som librettoen til operaen Tryllefløyten delvis er basert på. Seyler ble frimurer i London i 1753 og spilte en tidvis viktig rolle i tysk frimureri til sin død. Abel Seyler var far til bankieren L.E. Seyler og svigerfar til Sturm und Drang-dikteren Johann Anton Leisewitz. Han levde de siste årene i Rellingen som gjest på godset til sin frimurerbror og mangeårige venn, skuespilleren Friedrich Ludwig Schröder, der han døde og der han er begravet.

Bakgrunn og oppvekst rediger

Utdypende artikkel: Seyler

Abel Seyler vokste opp som prestesønn i Liestal like utenfor Basel i Sveits. Foreldrene var Abel Seyler den eldre (1684–1767), kalvinistisk prest, dr.theol. og sogneprest i Frenkendorf-Munzach i Liestal, og Anna Katharina Burckhardt (1694–1773), en slektning av orientalisten Johann Ludwig Burckhardt. Han tilhørte på begge foreldrenes sider noen av de mest kjente patrisierslektene fra Basel. Han var barnebarn av den kalvinistiske teologen Friedrich Seyler og Elisabeth Socin, som tilhørte en italiensk adelsslekt opprinnelig fra Toscana, og han stammet på morens side også fra slektene Merian og Faesch. Han var oppkalt etter sin oldefar Abel Socin (1632–1695), dommer i Basel og gesandt til det franske hoff. Han var også en matrilineær etterkommer av Justina Froben, datter av humanisten Johann Froben. Abel Seyler hadde en søster, Elisabeth Seyler (1715–1798), som var gift med presten Daniel Merian. Napoleons onkel, kardinal og prins av Frankrike Joseph Fesch, var en fjern slektning; han var etterkommer av en yngre bror av Abel Seylers mors oldefar Johann Jacob Faesch.

Bankhuset Seyler & Tillemann rediger

 
Seyler samarbeidet nært med Heinrich Carl von Schimmelmann

I ung alder dro Seyler fra Sveits til Hamburg, der han først etablerte seg som velstående forretningsmann. På den tiden var Hamburg i økende grad et av verdens viktigste sentre for handel og finans, en posisjon byen beholdt til utgangen av 1700-tallet. Sammen med kompanjongene Edwin Müller og Johann Martin Tillemann drev han en stadig økende og kompleks spekulasjon, særlig med finansielle instrumenter, i 1750-årene og begynnelsen av 1760-årene. Under Syvårskrigen handlet Seyler og kompanjongene bl.a. med veksler, sølv og mynter i stor stil (produsert ved myntverket Münze zu Rethwisch i samarbeid med forretningspartneren Heinrich Carl von Schimmelmann[6]). De eide også et stort sølvraffineri i Hamburg med et fabrikkanlegg i Hohendamm. Seylers firmaer drev under Syvårskrigen en vill spekulasjon i devaluering av pengeverdien, og firmaene gikk i 1763 konkurs med 3 millioner Mark Banco i gjeld. Konkursen ble regnet som spektakulær på grunn av kreditorenes store tap, og fordi den ble oppfattet som en «ondsinnet konkurs» ettersom Seyler og kompanjongene sikret seg betydelige verdier fra konkursboet. Konkursen førte til en rekke rettssaker, som nådde Rikskammerretten i 1765.

Mary Lindemann skriver:

«En viktig sak mot flere forretningspartnere nådde Rikskammerretten i 1765. Den gir et godt perspektiv på ‘svikefulle forretninger’ og særlig på vekselrytteriet til de to selskapene Müller & Seyler og Seyler & Tillemann. Selv om stemmene som presenteres her er stemmene til deres kreditorer, avslører dokumentene likevel hvordan samtidige oppfattet forretningspraksisene til konkursryttere og hvordan disse praksisene antok spesielt ondsinnede former i deres hoder. Kreditorenes advokater la frem bakgrunnen for saken i stor detalj: Müller og Seyler var nye menn; Edwin Müller hadde kommet fra Hannover noen år før og Abel Seyler var født i en av de sveitsiske kantonene. Begge hadde imidlertid ‘lært sine forretninger’ og giftet seg i Hamburg. ‘Hvis man kan stole på regnskapene deres’ hadde deres startkapital ikke vært på mer enn 38 000 Mark Banco, og ‘av dette hadde godt over halvparten blitt ødslet bort på møbler for to hushold, klær, smykker, sølvtøy og annet privat forbruk for dem selv, deres koner og barn, og også på kjøretøy, hester og så videre.’ Deres forretninger var underkapitalisert fra begynnelsen. I 1750-årene virket dette som et lite problem fordi det var lett å få kreditt. Da pengestrømmene sviktet prøvde de å skaffe penger raskt gjennom vekselrytteri. Fordi deres likvide midler ikke kunne dekke deres utgifter og gjeld, ble forretningene deres ‘den frekkeste form for Windhandel’ [«vindhandel», dvs. spekulative eller fiktive forretninger]. Samtidig med at forretningene deres økte i omfang – mens de påtok seg stadig flere oppdrag innen import og eksport, investerte i et sukkerraffineri, og lånte penger til en rekke personer – fortsatte de vekselrytteriet og utvidet det betraktelig. I 1757 tok de opp en ny partner, kalt Tillemann, som imidlertid ikke bidro med ‘en eneste Creutzer’ til kapitalen, men det stoppet dem ikke fra å utvide forretningene i et forrykende tempo. Selv om forretningene så ut til å blomstre i slutten av 1750-årene, skjedde det utelukkende ‘på bekostning av andre.’»[7]

Selv om de var velstående kjøpmenn og bankierer var Seyler og Tillemann «ikke på noen måte representanter for Hamburgs borgerskap, men ble heller sett på med mistenksomhet» av byens elite.[8] I det strengt lutherske Hamburg ble kalvinister som Seyler sett på med like stor mistenksomhet som katolikker på den tiden. I tillegg var Seyler og vennene hans nye menn – hvertfall fra et hamburgsk perspektiv – og innflyttere til byen. Seyler og Tillemann var utpregede levemenn, viste liten respekt for de sosiale konvensjonene blant Hamburgs kjøpmannsborgerskap og tok ikke konkursen særlig tungt.[9] Etter at selskapene hans gikk konkurs viet Seyler seg til sin store interesse, teater.

Nasjonalteateret i Hamburg rediger

Utdypende artikkel: Hamburgische Entreprise

 
Gotthold Ephraim Lessing malt under årene i Hamburg

Med kompanjongen Tillemann og tapetfabrikanten Bubbers som inaktive partnere brukte Seyler sine resterende midler på å overta Konrad Ernst Ackermanns teaterbygning, Comödienhaus, og finansiere Nasjonalteateret i Hamburg. Det var et ambisiøst foretagende med Det Kongelige Teater, grunnlagt av Ludvig Holberg i 1748, som forbilde. Gotthold Ephraim Lessing var ansatt ved teateret som verdens første dramaturg, og hans teaterkritikker ble senere utgitt i det kjente skriftet Hamburgische Dramaturgie, som gav faget dramaturgi sitt navn. Abel Seyler var teaterets ledende finansielle støtte og drivkraft. Nasjonalteateret eksisterte fra 1767 til 1769, da pengene var brukt opp.

Seylersche Schauspiel-Gesellschaft rediger

Utdypende artikkel: Seylersche Schauspiel-Gesellschaft

I 1769 etablerte Seyler teatertruppen Seylersche Schauspiel-Gesellschaft. Teatertruppen bestod til enhver tid av rundt 60 medlemmer, blant dem noen av Tysklands ledende skuespillere slik som Konrad Ekhof, og eget orkester, ballett, husdramaturger, komponister og dramatikere (blant dem Klinger, Wieland, Hiller, Benda oa.). Truppen ble en av Tysklands fremste «vandrende teatertrupper» i perioden 1769–79; i 1769 ble Abel Seyler utnevnt av Georg III av Hannover og Storbritannia til «direktør for de kongelige og kurfyrstelige hoffskuespillere» i Kurfyrstedømmet Hannover, og i 1771 ble Seyler-teateret invitert til å virke ved hoffet i Weimar av hertuginne Anna Amalia, som på denne tiden inviterte en rekke av tidens fremste kunstnere dit (Herder, Goethe, Schiller). Oppholdet i Weimar tok slutt tre år senere da slottet brant i 1774, og kun kort tid før Goethes inntog ved Anna Amalies hoff i Weimar. Fra 1774 til 1775 virket Seylers teaterkompani som hoffteater i Gotha, og deretter fulgte opphold i Dresden, Leipzig og Frankfurt am Main.

En rekke kjente skuespill ble skrevet på oppdrag fra Abel Seyler, bl.a. Sturm und Drang av Klinger, som gav navnet til perioden.

Musikkritikeren John Warrack skriver:

«Suksessen til Abel Seylers teatertrupp i etterkrigsårene var basert på hans forretningssans, kombinert med en evne til å tiltrekke seg talent, men han ville ikke ha blomstret uten den større respekten som begynte å bli vist reisede teatertrupper i det nye klimaet av interesse for drama og dermed i dramatisk musikk. Seyler var ikke bare i stand til å rekruttere berømte skuespillere som Konrad Ekhof; i 1769 utnevnte han Anton Schweitzer som musikalsk leder, med oppdraget å utvide repertoaret med opera.»[10]

Den kjente amerikanske musikkviteren Thomas Bauman tok sin doktorgrad på Seyler-teaterets historie med avhandlingen Music and Drama in Germany: A Traveling Company and Its Repertory (University of California, Berkeley, 1977).

Mannheims nasjonalteater rediger

I 1778 ble Seyler og hans teater rekruttert til å danne kjernen i det nye Nasjonalteateret i Mannheim, som ble grunnlagt av Karl Theodor av Bayern og som åpnet dørene i 1779. Teateret ble ledet av baron Wolfgang Heribert von Dalberg (en bror av kurfyrst Karl Theodor von Dalberg) som intendant og av Abel Seyler som regissør, og ble i løpet av kort tid et av de fremste teatrene i Europa. I samarbeid med Dalberg staket han ut teaterets karakteristiske kunstneriske retning, basert på idéen om balanse mellom en mer «naturlig» stil og en viss nobelhet og idealisme.[11] I 1778 besøkte Wolfgang Amadeus Mozart Mannheim, hvor Dalberg forsøkte å få ham til å skrive et duodrama for Seyler-kompaniet. Mozart skrev begeistret til faren Leopold Mozart: «Seyler-kompaniet er her. Jeg regner med at du allerede kjenner dem av omdømme».[12]

Sene år og død rediger

Fra 1781 til 1783 var Seyler direktør for slottsteateret i Schleswig. Mellom 1783 og 1787 ledet han igjen Comödienhaus i Hamburg, og fra 1787 til 1792 var han igjen direktør for slottsteateret i Schleswig.

I 1789 døde Friederike Sophie Seyler og i 1792 fikk han en pensjon av sin frimurerbror og bekjente Karl av Hessen, som da var stattholder i Schleswig og Holstein. Abel Seyler bodde fra 1798 i Rellingen nord for Hamburg, som gjest på godset til sin mangeårige venn, samarbeidspartner og frimurerbror, skuespilleren Friedrich Ludwig Schröder, der han døde i 1801 og der han er begravet.

Frimureri rediger

Seyler var i likhet med Lessing og mange andre samarbeidspartnere frimurer. Han ble frimurer i London i 1753,[13] ble medlem av Absalom-logen i Hamburg i mai 1755[14] og var involvert i frimureri til sin død nesten 50 år senere.

Sammen med Konrad Ekhof og andre medlemmer av Seylersche Schauspiel-Gesellschaft grunnla han den første frimurerlogen i Gotha 25. juni 1774. Grunnleggelsen fant sted i vertshuset Zum Mohren i forbindelse med feiringen av Johannes Døperens dag. Ekhof ble Ordførende Mester og Seyler ble stedfortreder, og blant de andre medlemmene var komponisten Georg Benda. Logen het opprinnelig Cosmopolit, et navnevalg som nok skyldtes Seylers kosmopolittiske sinnelag, men skiftet kort etter navn til Zum Rautenkranz til ære for hertugfamilien. Kort etter ble hertug Ernst II Ludwig av Sachsen-Gotha-Altenburg og hans bror prins August medlemmer av logen. Mange av medlemmene av Seylers loge, ikke minst hertugen og hans bror, var senere også medlemmer av Illuminati, og hertugen gav Illuminatis grunnlegger Adam Weishaupt asyl i Gotha.

Annet rediger

Hans andre ektefelles syngespill Hüon und Amande ble direkte plagiert av Emanuel Schikaneders teater i 1790 (under navnet Oberon), og kort tid etter ble også librettoen til Tryllefløyten, skrevet av Schikaneder, basert på den plagierte versjonen av Hüon und Amande i stor grad.[15][16]

Seyler var fadder for skuespilleren og teaterdirektøren Jacob Herzfeld (f. 1763),[17] som ble kjent som den første jødiske skuespilleren i Tyskland, da denne konverterte til kristendommen.[18]

Ekteskap og etterkommere rediger

 
Hans andre ektefelle Friederike Sophie Seyler, malt av Anton Graff, Hamburger Kunsthalle

Han var i sitt første ekteskap gift med Sophie Elisabeth Andreae (1730–1764), som var datter av hoffapoteker i Hannover Leopold Andreae (eier av Andreae & Co.) og søster av naturforskeren J.G.R. Andreae. Hans tre barn fra første ekteskap, sønnene Abel Seyler (f. 1756) og Ludwig Erdwin Seyler (1758–1836), og datteren Sophie Seyler (1762–1833), vokste opp i Hannover hos onkelen J.G.R. Andreae, som også motvillig reddet Seyler-teateret fra konkurs da Abel Seyler hadde opparbeidet seg en stor gjeld. Seyler hadde knapt nok noen kontakt med sine barn etter 1764, men skuespilleren Friedrich Ludwig Schröder har i sin dagbok en rørende skildring av datteren Sophies hengivenhet til faren i hans siste leveår, til tross for at de gjennom nesten hele livet ikke hadde sett hverandre.[19]

Seylers barn levde mer konvensjonelle liv enn ham selv. Den eldste sønnen Abel Seyler ble hoffapoteker i Celle. Den yngste sønnen Ludwig Erdwin Seyler giftet seg med den eldste datteren av det hanseatiske bankierdynastiet Berenberg/Gossler i Hamburg og ble i 1788 tatt opp av svigerfaren Johann Hinrich Gossler som medeier av Berenberg Bank, og etterfulgte svigerfaren som firmaets sjef i 1790. Datteren Sophie Seyler var gift med juristen og Sturm und Drang-dikteren Johann Anton Leisewitz, forfatteren av Julius von Tarent. Seyler-søskenene arvet i 1793 også Andreae & Co. etter sin barnløse onkel og pleiefar J.G.R. Andreae.

I andre ekteskap var Abel Seyler gift med den kjente skuespilleren Friederike Sophie Seyler, som også skrev syngespillet Oberon. De hadde ingen barn.

Referanser rediger

  1. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id seyler-abel[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Wilhelm Kosch, «Seyler, Abel», Dictionary of German Biography, red. Walther Killy and Rudolf Vierhaus, vol. 9, Walter de Gruyter, 2005, ISBN 3110966298, s. 308
  4. ^ «Herzogin Anna Amalie von Weimar und ihr Theater», i Robert Keil (red.), Goethe's Tagebuch aus den Jahren 1776–1782, Veit, 1875, s. 69
  5. ^ Francien Markx, E. T. A. Hoffmann, Cosmopolitanism, and the Struggle for German Opera, s. 32, BRILL, 2015, ISBN 9004309578
  6. ^ Christian Degn, Die Schimmelmanns im atlantischen Dreieckshandel, K. Wachholtz, 1974, s. 11
  7. ^ Mary Lindemann, «The Anxious Merchant, the Bold Speculator, and the Malicious Bankrupt: Doing Business in Eighteenth-Century Hamburg». I Margaret C. Jacob og Catherine Secretan (red.), The Self-Perception of Early Modern Capitalists, Palgrave Macmillan, 2009
  8. ^ Michael Rüppel, «Nur zwei Jahre Theater, und alles ist zerrüttet»: Bremer Theatergeschichte von den Anfängen bis zum Ende des 18. Jahrhunderts, s. 127, C. Winter, 1996
  9. ^ Karl Mantzius, A History of Theatrical Art in Ancient and Modern Times: The great actors of the eighteenth century, P. Smith, 1970, s. 112 («With his partner Tillemann he had not long before suffered a sensational bankruptcy for an enormous sum, out of which each of them had saved a few thousands, but neither of them had lost his good humour or his taste for light living.»)
  10. ^ John Warrack, German Opera: From the Beginnings to Wagner (s. 93), Cambridge University Press, 2001, ISBN 0521235324
  11. ^ Schiller: A Birmingham Symposium, s. 37, 2006
  12. ^ Hermann Abert, W.A. Mozart, s. 529.
  13. ^ Weiblichkeitsentwürfe und Frauen im Werk Lessings: Aufklärung und Gegenaufklärung bis 1800 : 35. und 36. Kamenzer Lessing-Tage 1996 und 1997, Lessing-Museum, 1997
  14. ^ Manfred Steffens, Freimaurer in Deutschland: Bilanz eines Vierteljahrtausends, s. 582, C. Wolff, 1964
  15. ^ David J. Buch, Magic Flutes and Enchanted Forests: The Supernatural in Eighteenth-Century Musical Theater, University of Chicago Press, 2008
  16. ^ Peter Branscombe, W. A. Mozart: Die Zauberflöte, Cambridge University Press, 1991, p. 28
  17. ^ Paul Schlenther: Abel Seyler. In: Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Band 34, Duncker & Humblot, Leipzig 1892, S. 778–782.
  18. ^ Jacob Herzfeld Arkivert 3. januar 2014 hos Wayback Machine.
  19. ^ Paul Schlenther: Abel Seyler. I: Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Vol. 34, Duncker & Humblot, Leipzig 1892, s. 778–782.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Abel_Seyler&oldid=23871802»