Vilhelm av Æbelholt
Abbed Vilhelm (også Vilhelm av Æbelholt, Guillaume; født ca. 1127 i Paris, død 6. april 1203) var en abbed av fransk adelsslekt som virket i Danmark.
| Vilhelm av Æbelholt | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 1127[1] Paris | ||
| Død | 6. apr. 1203[1] Danmark | ||
| Beskjeftigelse | Canon regular | ||
| Embete | |||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Han ble som ung kannik ved Sankt Genovevas kirke utenfor Paris. Under sine studier i Paris hadde Absalon (biskop av Roskilde, senere erkebiskop av Lund) lært Vilhelm å kjenne, og da han ønsket å reformere kannikenes liv ved Eskilsø kloster på Sjælland, ansatte han Vilhelm og et par munker til å utføre jobben.
Virke i Danmark rediger
Han sørget for at Vilhelm, som hadde problemer med kirken i Frankrike, og tre andre augustinerkanniker ble sendt til Danmark (1165). Valdemar den store og Absalon mottok dem i Ringsted, og Vilhelm ble nå abbed for klosteret på Eskilsø. Sult og det nordiske klima fikk imidlertid hurtig hans følgesvenner til å vende tilbake til Frankrike, og de andre kanniker var også sterkt utilfredse med sparsom grønnsaksmat og Vilhelms strenge klostertukt.
Absalon hadde imidlertid skjenket Eskilsø kloster anselig jordegods, fremfor alt i Tjæreby Sogn ved Hillerød, og der opprettet man i 1176 Æbelholt kloster. Ved store gaver, især fra Absalon, ble Æbelholt ett av Danmarks største klostre.
Vilhelm var en utrettelig forkjemper for kirkelige fremskritt, især klostertukt. Snart oppildnet han sine egne kanniker, snart beskyttet han cistercienserne i Guldholm mot de mer verdslige cluniacensere i Slesvig by, snart våket han over tukten i andre kannikesamfunn. To klostergivne kongedøtre advarte han mot det alminnelige drikkeri. Med sine naboer, cistercienserne i Esrum kloster, stod han seg godt. Klostrenes privilegier håndhevet han med lidenskap imot hvem som helst; da den pavelige legat, kardinal Fidentius, krevde avgifter, bekjempet han heftig en slik «simoni».
I Æbelholt fant erkebiskop Erik av Trondhjem og flere norske bisper beskyttelse mod kong Sverre Sigurdssons vrede; Vilhelm talte deres sak hos paven, bidrog til baglerpartiets opprettelse og sendte etter baglernes fremgang noen av sine kanniker til Konghelle, der de grunnla Kastelle kloster omkring 1196.
Vilhelm utførte også en betydelig lærervirksomhet.
Til sine lærlingers tarv oprettet han en samling av brev, mest fra ham selv; de er den beste kilde til hans historie, enten han meddeler ungdomserindringer og skildrer sitt klosters trengsel og fremgang, eller han anstiller betraktninger over tidens begivenheter og (i form av en oppdiktet brevveksling) drøfter kirkerettslige spørsmål. Flere av brevene kaster skarpt lys over Vilhelms livlige, ildfulle og utålmodige personlighet, som forener brennende tro og hensynsløs lidenskabelighet med munkeaktig ydmykhet og fransk høflighed. Betegnende er hans overstrømmende vennskapsforsikringer, således overfor Peder Sunesen, hvem han kaller sitt «annet jeg», og abbed Valbert av Esrom.[2]
Død, helligkåring rediger
Etter abbed Vilhelms død i 1203 taltes der snart om undere ved hans grav.
Noen år senere ble det utarbeidet en, i biografisk henseende mangelfull, levnedsbeskrivelse av ham, og Anders Sunesen bad paven om å kanonisere Vilhelm. Det skjedde så i 1224, og især etter at hans relikvier var overflyttet til klosterets nye steinkirke i 1238, ble Æbelholt et yndet valfartssted.
Referanser rediger
- ^ a b Nordisk familjebok : Werth - Väderkvarn, runeberg.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ Det er utdrag av Vilhems breve på kildelisten til www.oresundstid.dks side om Æbelholt Kloster