Øyevitnepsykologi

Øyevitnepsykologi er studiet av menneskers beretning om hukommelse av observerte hendelser. Øyevitneobservasjoner hører til de viktigste bevisene i rettssaker, samtidig er de den viktigste årsaken til feilaktig domfellelse.

Øyevitnepsykologi er ikke et eget fagfelt, men et avgrenset forskningsfelt innen rettspsykologi, som også berører og forgrener seg i kognitiv psykologi og sosialpsykologi. Innen øyevitnepsykologi settes menneskelig informasjonsprosessering i en rettslig sammenheng. Områder som er av stor interesse innen øyevitnepsykologi er persepsjon, hukommelse, falske minner, vurderings- og beslutningsprosesser, samt sosiale faktorer som kan påvirke pålitelighet og troverdighet. Som forskningsmetoder benyttes studier av reelle vitner til ekte hendelser og modellforsøk i laboratoriet.

Øyevitnepsykologi i folkemunne

I folkemunne er „videometaforen“ en utbredt metafor for den menneskelige hukommelsen. Observerte hendelser blir ifølge metaforen lagret i et system som kan sammenliknes med et filmopptak, der en i senere tid kan spole tilbake til hendelsen en ønsker å minnes. Her ligger det også en antakelse om at minnene som hentes frem er objektiv sanne, ettersom de har blitt festet i øyeblikket hendelsen fant sted. Forskning har vist at denne metaforen er langt fra tilstrekkelig. Både persepsjon og hukommelse er dynamiske prosesser, som påvirkes av mange faktorer; de er subjektive, fortolkende og en rekonstruksjon av virkeligheten fremfor en reproduksjon.

«Jeg så det med mine egne øyne!» er i dagliglivet, såvel som i rettssalen, en talemåte som henviser til korrektheten som tillegges observerte hendelser. Mennesker ser ut til å stor tiltro til sine egne observasjoner, såvel som til andres bedyrelser av korrekte observasjoner. Denne til tider paradoksalt nok blinde tiltroen kan ha tragiske konsekvenser, som rettshistorien viser.

En faktor som ser ut til å påvirke tiltroen til øyevitneberettelser er observatørens troverdighet, som videre er påvirket av eksempelvis sosial status, rase og historie, og observatørens egen tiltro til observasjonens korrekthet. Innen øyevitnepsykologisk forskning er feilslutningen mellom troverdighet og pålitelighet av stor interesse. Studier viser ingen korrelasjon mellom opplevd korrekthet og faktisk korrekthet. Hvor sikker en person er i sin observasjon har med andre ord ingen sammenheng med den objektive sannheten.

Øyevitnepsykologi i Norge

Øyevitnepsykologi er et relativt lite utstrakt forskningsfelt i Norge. Mellom 1930-1990 har forskningen her vært nærmest fraværende[3]. Fra 90-tallet kan utstrakt mediefokus på rettssaker og forbrytelser ses som en grunn til nyvakt interesse for feltet.

Kasus-studier

Ronald Cotton. Jennifer Thompson ble voldtatt i 1984. Hun merket seg sin overgripers ansikt, og pekte ut Ronald Cotton som gjerningsmann. Cotton ble dømt til livstid for voldtekten på Thompson, samt senere voldtekten på Elizabeth Watson. Saken kom gjentatt foran retten i 1990 etter at en fange rapporterte at Bobby Poole skrøt av å ha begått voldtektene Cotton var dømt for. Thompson nektet her for at det var Poole som var overgriperen, men holdt fast ved at det var Cotton som hadde voldtatt henne. Cotton ble dømt til ytterligere 54 år i fengsel. I 1995 ble en DNA analyse av sæden funnet på åstedet mulig, og sammenliknet med Cottons og Pooles DNA. Poole ble verifisert som gjerningsmannen, han tilstod voldtektene, og ble dømt. Cotton ble satt fri etter 10,5 år i fengsel. Cotton og Thompson utviklet et vennskap, og engasjerte seg i å opplyse om usikkerhetene ved øyevitnerapporter. De har skrevet en bok sammen (Picking Cotton ,Jennifer Thompson-Cannino + Ronald Cotton, 2009), og holder foredrag for blant annet politistudenter.

Adolf Beck Adolf Beck ble i 1896 dømt til syv års straffearbeid for å ha svindlet en rekke kvinner. Beck ble utpekt på åpen gate av et av de påståtte ofrene sine. Han ble videre bekreftet som gjerningsmannen av denne kvinnens hushjelp, samt 12 videre kvinner etter at hans bilde ble trykket i avisen. Politiet var sikker på at Becks egentlige navn var Wilhelm Meyer, en mann som tidligere hadde vært involvert i liknende saker. Øyevitneutsagnene var tilstrekkelige for å få dømt Beck som skyldig. Det ble sett bort ifra enkle medisinske fakta, som at Meyer var omskåret, mens Beck ikke var det.

Litteratur

• Magnussen, Svein: Vitnepsykologi- Pålitelighet og troverdighet i dagligliv og rettssal. Oslo, abstrakt forlag, 2004.

Videre lesing

• Hugo Münsterberg: On the Witness Stand (1908)
• Elisabeth Loftus: Eyewitness Testimony (1979)
• Daniel Schachter: The seven sins and memory (2001)
• Jennifer Thompson-Cannino + Ronald Cotton: Picking Cotton (2009)