Økonomi i antikkens Hellas
Økonomien i antikkens Hellas var karakterisert av den ekstreme avhengigheten av landbruk, særlig med tanke på den relativt næringsfattige jorda i Hellas. Håndverk og handel begynte i det 6. århundre f.Kr. å bli utviklet og ble i økende grad viktig i klassisk tid.
Det bør bemerkes at idéen om en «økonomi» slik det forstås i dag er relativt anakronistisk når det blir brukt til å henvise til antikkens Hellas. Det greske ordet oikonomia (οἰκονομία) dekker hovedsakelig oikos (οἶκος) som betyr hjem. Derfor tar Xenofons dialog med tittelen Oikonomikos for seg hushold og landbruk. Grekerne hadde ingen presise begreper som dekket prosessene til produksjon og byttehandel. Økonomen Murray Rothbard bemerker at antikke greske filosofer tok for seg spørsmål som i dag vil identifiseres som økonomi.[1]
Landbruk rediger
Utdypende artikkel: landbruk i antikkens Hellas
Landbruk var grunnlaget for den antikke greske økonomien. Siden antikke tider har gresk landbruk vært basert på «Middelhavets triade»: korn, olivenolje og druer. Men på grunn av naturlige begrensninger viste det seg at produksjonen snart ikke var stor nok til å tilfredsstille behovet. Den gjerrige og tette jorda (stenokhôría, στενοχωρία) forklarer gresk kolonisering og viktigheten av kleroukier i Lilleasia til å kontrollere forsyningene av hvete. Oliventrær og drueplantene ble komplementert av dyrking av urter, grønnsaker og oljeproduserende planter. Husdyrhold ble dårlig utviklet på grunn av mangel på tilgjengelig land. Sauer og geiter var de vanligste husdyrene. Skogene ble tungt utnyttet, først for innenlands bruk og senere for bygging av triremer. Bier ble holdt for å produsere honning, den eneste kilden til sukker som var kjent for de antikke grekerne.
Siden det var så arbeidskrevende, sysselsatte landbruket opp til 80% av den greske befolkningen. Arbeidet fulgte rytmen til årstidene. På begynnelsen av høsten og på slutten av vinteren ble oliven innhøstet og drueplantene trimmet, gjøre klart ukultivert land om våren, innhøste korn om sommeren og hogge trær, så frø og høste inn druer om høsten.
I antikken ble det meste av landet eid av aristokratiet. I løpet av det 7. århundre f.Kr. førte folkevekst og utdeling av arvegods til spenninger mellom disse landeierne og bøndene. I Athen ble krisen løst ved Solons reformer som eliminerte gjeldsarbeid og beskyttet bondeklassen. Men det greske aristokratiets herredømme forble lite sammenlignet med romernes latifundia.
Håndverk rediger
Mye av håndverket i antikkens Hellas skjedde i hjemmet. Men situasjonen endret seg gradvis mellom de 8. og 4. århundrene med økt kommersialisering av den greske økonomien. Veving og baking som var så viktige aktiviteter i den sene middelalderske økonomi, ble bare gjort av kvinner før det 6. århundre. Etter kommerialismens fremvekst begynte slaver å bli brukt i verksteder. Bare fine farvede tørklær som de av purpur, ble laget i verksteder. Arbeid med metall, lær, treverk eller leire var en spesialisert aktivitet og ble sett ned på av de fleste grekerne.
De enkle verkstedene var ofte drevet av en familie. I noen tilfeller brukte grekerne slavearbeid. Lysias' skjoldverksted hadde 120 slaver i sving. Far til Demosthenes, en sverdmaker, brukte 32. Etter at Perikles døde i 429, dukket en ny klasse opp: Den til de rike eierne og bestyrerne av verkstedene. Eksempler her er Kleon og Anytos som eide garveri, og Kleofon som eide et verksted som produserte lyrer.
Frie arbeidere ble betalt på akkord siden verkstedene ikke kunne garantere fast arbeid. I Athen ble de som arbeidet på statlige prosjekter betalt en drakme per dag, uansett hvilket håndverk de praktiserte. Arbeidsdagen begynte vanligvis ved soloppgang og sluttet på ettermiddagen.
Pottemakerens arbeid bestod av å velge ut leire, utforme vaser, tørke og brenne den og til slutt legge glasur på. Deler av produksjonen gikk til bruk i hjemmet (tallerker, beholdere, oljelamper) eller til kommersielt formål, og resten tjente religiøse eller kunstneriske funksjoner. Arbeidsteknikker med leire har vært kjent siden bronsealderen, dreieskiven er en svært gammel oppfinnelse. De antikke grekerne gjorde ingen nye oppfinnelser i disse prosessene.
Skapingen av kunstnerisk dekorerte vaser i Hella hadde sterk utenlandsk innflytelse. Den berømte svartfigurkeramikken til korinterske pottemakere stammet mest sannsynlig fra den syriske metallarbeidsstilen. Høyden som grekerne førte keramikkunsten skyldes derfor i sin helhet deres kunstneriske sans og skyldtes ikke tekniske oppfinnelser.
Pottermakeri i antikkens Hellas var for det meste arbeid for slaver. Mange av pottemakerne i Athen samlet seg mellom agoraen og Dipylon, i Kerameikon. De drev arbeidet som oftest i små verksteder som bestod av en herre, flere betalte kunstnere og slaver.
Forekomster av malm er vanlige i Hellas. Av disse er sølvgruvene i Lavrion best kjent. Disse gruvene bidro til utviklingen av Athen i det 5. århundre f.Kr. da athenerne lærte å hente ut, behandle og raffinere malmen. Sammensetningen av jorden under gruvene gjorde at det var ikke var nødvendig å drenere. Dette var viktig siden antikke teknikker for drenering av gruver ikke tillot utgravninger under nivået til grunnvannet. Ankomstveiene og trappene i de greske gruvene ble gravd ut med samme nøyaktig med tanke på proporsjon og harmoni som i templene. Arbeidet var ekstremt vanskelig på grunn av tunnelenes dybde. De var noen ganger mer enn 100 meter dype. Gruvearbeiderne var utstyrt med hakke og jernhammer. En stor slavebefolkning arbeidet i Lavriongruvene, disse kom hovedsakelig fra Svartehavets regioner som Thrakia og Paflagonia.
Andre greske gruver inkluderte:
Handel rediger
Den geografiske posisjonen til Hellas og nødvendigheten av å importere hvete, tvang veldig tidlig den greske verden til å engasjere seg i maritim handel. Områdene som forsynte Hellas med hvete var Kyrenaika, Egypt, Italia (spesifikt Magna Graecia–området og Sicilia) og regioner rundt Svartehavet. Athen og Korint fungerte som markedssteder for øyene i Egeerhavet. Andre importerte produkter inkluderte papyrus, krydder, tøy, metall og materialer til skipsbygging som treverk, lin og bek. Greske byer eksporterte vin, keramikk og olivenolje. Athen solgte marmor som ble hentet ut fra Penteli som var berømt i den greske verden, i tillegg til sølvmynter, kjent for sitt elegante håndverk og renhet. Disse fungerte ikke bare som byttemiddel, men også som kilde av metall. Enkelte steder som ikke brukte penger, ble de smeltet ned.
Tilgjengelige kilder gir ikke nok informasjon til å vurdere med moderat presisjon mengden i varene som ble byttet i gresk handel. Men noen historikere har gjort upresise anslag over handelens relative viktighet i den antikke greske økonomi. Daniel Jew har kalkulert at nesten halvparten av rikdommen som ble skapt i Athen i det 4. århundre må ha stammet fra overskudd i handelen. Ian Morris anslår at volumet i handelen i Middelhavet på samme tid var rundt 20% av volumet av handelen i det 1. århundret.
De viktigste deltagerne i gresk handel var handelsklassen kjent som emporoi (ἕμποροι). Staten samlet inn toll på lasten deres. I Pireus, den viktigste havnen til Athen, ble denne skatten til å begynne med satt til 1%. Innen slutten av det 5. århundre hadde denne skatten blitt hevet til 33 talenter. Athen avskaffet i 413 innsamling av tributt fra det athenske sjøforbundet og innførte 5% toll i alle havner i imperiet i håp om (urealisert) økning av inntektene. Denne tollen var aldri proteksjonistisk, men kun ment til å skaffe penger til den offentlige skattekisten.
Veksten i handelen i Hellas førte til utviklingen av finansielle teknikker. De fleste handelsmenn manglet nok kontanter og måtte låne for å finansiere hele eller deler av deres ekspedisjoner. Et typisk lån for et stort foretak i det 4. århundre f.Kr. i Athen, var en stor sum, vanligvis mindre enn 2000 drakmer, lånt for en kort tid (lengden av reisen, flere uker eller måneder) til en høy rente. Renten var ofte 12%, men kunne være så høy som 100%. Betingelsene i kontrakten ble alltid skrevet ned, med unntak av lån mellom venner (eranoi).
Handelen i antikkens Hellas var fri. Staten kontrollerte bare forsyningen av korn. Etter det første møtet til det nye prytaneis, ble regulativene på handelen gjennomgått med en spesialisert komité som hadde overoppsyn med handel innen hvete, mel og brød.
Antallet skipsvrak som er funnet i Middelhavet, gir verdifulle bevis for utviklingen til handelen i den antikke verden. Bare to skipsvrak er funnet som er datert til det 8. århundre f.Kr.. Men arkeologer har funnet 46 skipsvrak som dateres til det 4. århundre f.Kr., noe som ser ut til å indikere at der var en svært stor økning i handelsvolumet mellom disse århundrene. Med tanke på at tonnasjen til et gjennomsnittlig skip økte i samme periode, ble handelsvolumet antagelig 30 ganger større.
Informasjon om detaljhandel i antikkens Hellas er begrenset. Mens bønder og kunstnere ofte solgte sine egne varer, var der også handelsmenn som beskjeftiget seg med detaljhandel kjent som kápêloi (κάπηλοι). De var gruppert i laug og solgte fisk, olivenolje og grønnsaker. Kvinner solgte parfyme eller flor. De betalte et beløp for et område på markedsplassen. De ble sett ned på av befolkningen generelt og ble ofte anklaget for å jukse med vektene sine. Deres vekter ble jevnlig sjekket mot standarder.
Parallelt med de «profesjonelle» handelsmennene var de som solgte overskuddet av sin produksjon i hjemmet. Det kunne være grønnsaker, olivenolje eller brød. Dette var tilfellet for bondegårder i liten skala i Attika. Blant landsbybefolkningen var dette ofte kvinnenes oppgave. Evripides' mor solgte hagekjørvel fra hagen sin.
Skattlegging rediger
Direkte skattlegging var ikke godt utviklet i antikkens Hellas. Eisphorá (εἰσφορά) var en formuesskatt som ble pålagt de som var veldig rike, men den ble bare innkrevd når det trengtes, vanligvis i krigstider. Store formuer var også underlagt liturgies, støtte til offentlige arbeid. Liturgies kunne for eksempel bestå av vedlikeholdet av en trirem, et kor under en teaterfestival eller et gymnasium. I noen tilfeller kunne prestisjen i å bidra trekke til seg frivillige. Dette var tilfellet for khoragos som organiserte kor for dramafestivaler. I andre tilfeller fungerte liturgies mer som en pliktig donasjon som i tilfellet med å utruste og lede en trirem. I noen byer som Milet og Teos ble innbyggerne pålagt tunge skatter.
På den andre siden var indirekte skatter svært viktige. Det ble innkrevd skatt på bl.a. hus, slaver, husdyr, vin og høy. Retten til å innkreve mange av disse ble ofte overført til publicani, eller telônai (τελῶναι). Dette gjaldt ikke alle byene. Thasos' gullgruver og Athens forretningsskatt gjorde at de kunne eliminere disse indirekte skattene. Grupper en var avhengige av som penestai i Thessalia og helotene i Sparta ble skattlagt av bystater som de var underlagt.
Valuta rediger
Bruken av mynter begynte antagelig i Lydia rundt 600 f.Kr. og sirkulerte i byene i Lilleasia under deres kontroll.[2] Tidlig elektronmynter har blitt funnet ved Dianatempelet i Efesos. Teknikken i å prege mynter ankom fastlandet i Hellas rundt 550 f.Kr., der den først dukket opp i kysthandelsbyer som Aigina og Athen. Bruken ble spredt, og bystatene sikret seg raskt monopol på pregingen. De aller første myntene ble laget av elektron (en legering av gull og sølv), fulgt av rent sølv som var det vanligste verdifulle metallet i regionen. Gruvene i Pangaionhøydene gjorde at byene i Thrakia og Makedonia kunne prege et stort antall mynter. Lavrions sølvgruver gav råmaterialer til den «athenske olws», de mest berømte myntene i den antikke greske verdenen. Mindre verdifulle mynter av bronse dukket opp på slutten av det 5. århundret.
Mynter spilte flere roller i den greske verden. De gav et betalingsmiddel som for det meste ble brukt av bystater til å betale leiesoldater og kompensere borgere. De var kilde til inntekt. Utlendinger måtte veksle pengene sine til den lokale valutaen til en vekslingsrate som staten tjente på. De tjente som en mobil form for metallressurs som forklarer funnet av athenske mynter med høy grad av sølv langt fra deres hjemby. Til slutt gav pregingen av mynter prestisje til enhver gresk by.
Referanser rediger
- ^ Murray N. Rothbard (1995). Economic Thought Before Adam Smith: An Austrian Perspective on the History of Economic Thought (PDF) (engelsk). 1. Auburn, Alabama: Edward Elgar Publishing. s. 3. ISBN 978-1852789619. [It all begins, as usual, with the Greeks.]
- ^ The Oxford Classical Dictionary', «Coinage»
Litteratur rediger
- J. Andreau, R. Étienne, "Vingt ans de recherche sur l'archaïsme et la modernité des sociétés antiques", REA, 86 (1984), p. 37–64
- M. Austin & P. Vidal-Naquet, Économie et société en Grèce ancienne, Armand Colin, coll. "U2", 1972. ISBN 2-200-21196-1
- Anne-Marie Buttin, La Grèce classique, Belles Lettres, coll. "Guide Belles Lettres des civilisations", 2002. ISBN 2-251-41012-0
- Christophe Chandezon, L'élevage en Grèce (fin Ve - fin Ier S. a.C.): l'apport des sources épigraphiques..., Paris: De Boccard, 2003, 463 p., ISBN 2-910023-34-6.
- Moses Finley, The Ancient Economy, University of California Press, 1999 (1st edn. 1970). ISBN 0-520-21946-5
- Moses Finley, Le Problème de la terre en Grèce ancienne, Mouton, 1975. ISBN 2-7132-0001-6
- Moses Finley, Économie et société en Grèce ancienne, Seuil, coll. "Points Histoire", 1997. ISBN 2-02-014644-4
- Yvon Garlan, Guerre et économie en Grèce ancienne, La Découverte, 1999. ISBN 2-7071-3097-4
- Léopold Migeotte, L'Ëconomie des cités greques, Ellipses, coll. "Antiquité : une histoire", 2002. ISBN 2-7298-0849-3
- Claude Mossé, Le Travail en Grèce et à Rome, PUF, coll. "Que sais-je?", 1985 (re-issue)
- Claude Mossé, Annie Schnapp-Gourbeillon, Précis d'histoire grecque, Armand Colin, coll. "U", 2003 (2nd edition). ISBN 2-200-26562-X.