Ære
Ære er et begrep som brukes av mange mennesker og kulturer om den åndelige verdien til en person, en familie eller en annen gruppe folk. Alle kjente samfunn har en eller annen form for æresbegrep. Æren er ofte knyttet til eiendom, bragder, status eller posisjon. Det motsatte av ære er skam eller vanære. I den vestlige kulturkrets var æren knyttet til frihet, og til sannhet. Begrepet ærlig er etymologisk knyttet til æresbegrepet på blant annet norsk, fransk, tysk og engelsk. I det gamle ættesamfunnet var svik å regne som æreløst.
Æresløshet har også vært definert i juridisk. I f.eks Christian Vs Norske lov var ære noe man hadde, men kunne bli fradømt ved dom. Foruten å ha påvirket den sosiale æren, innebar blant annet det å bli fradømt sin juridiske ære at en ikke kunne vitne i retten, være fadder eller ha et statlig embete. En person fradømt sin juridiske ære ble omtalt som en «mindre mann».[1] I Norge var den rettslige betydningen av «ære» størst under ættesamfunnet i middelalderen, og ble over tid redusert med overgangen til en moderne stat.[trenger referanse] På 1800-tallet forsvant mange av de siste restene av ærestenkningen i rettslig sammenheng. Begrepet «juridisk ære» ble i navnet tatt ut av det norske lovverket med den etterfølgende straffeloven fra 1842.[trenger referanse]
I dagens samfunn vil æresbegrepet fremdeles aktiviseres, først og fremst i tilknytning til identitet. Å bli fratatt sine papirer, eller sertifikatet, kan kjennes krenkende.
Det er sagt at det er tre ting som kan få mennesker til å drepe: Materiell fortjeneste, hat eller sinne og ære – eller heller, frykten for å miste ære.
I moderne tid har «ære»-begrepet i økende grad blitt problematisert, f.eks. i forbindelse med «æresdrap». Mens rettsapparatet historisk ofte var opptatt av spørsmål om «ære» er dette ikke lenger et tema i vestlige, demokratiske lands rettssystemer. I land der familiens og særlig menns kontroll over kvinner fortsatt er viktig kan spørsmål om «ære» fortsatt ha en rettslig betydning.
Definisjoner av ære rediger
"Ære" har blitt definert som hvordan en person oppfattes av seg selv og andre: "Honour is the value of a person in his own eyes, but also in the eyes of his society."[2] Etter denne definisjonen kan det derimot være vanskelig å se hvordan æren kan bli krenket, og således har æren heller blitt definert som en rettighet.[3]
Ære i norsk historie rediger
_1.031_-_Titus_Oates_in_the_Pillory.jpg)
Æren har vært en viktig del av norsk mentalitet og samfunnsstruktur så langt tilbake som vi har skriftlige kilder. Både rettslig og sosialt fikk det alvorlige konsekvenser å bryte mot de normer som avgjorde om du hadde ære eller ikke. På grunn av flere ulike samfunnsutviklinger – særlig statens fremvekst – blir disse konsekvensene i løpet av århundrene færre og mindre dramatiske.[4] Ære er ikke et veldig mye studert tema i norsk historie, men det finnes noen bøker som utforsker ære helt fram til rundt år 1800, blant annet "Voldssamfunnets Undergang" av Erling Sandmo, "Kniven, Ølet og Æren" av Jørn Sandnes og "Ære, Lov og Religion i Norge Gjennom Tusen År" av Arnved Nedkvitne.
Hva som skjer med æren mellom ca. 1800 og i dag er det, i praksis, ikke skrevet noe om. Vi vet derfor lite om hvorfor dette begrepet som var så viktig i norsk kultur så lenge, i dag har, mer eller mindre, gått ut av bruk i dagligtale. Men, selv om det ennå ikke foreligger noen ferdige studier, så kan vi se på en del kilder fra det nittende århundre at æreskulturen, allerede da, ble satt spørsmålstegn ved. Utover 1800-tallet snakket mange fortsatt mye om ære. Alt fra vanlige bønder til stortingsmenn brukte tid på å diskutere hvem som skal ha æren for ulike bragder, når man skulle virkelig sverge på at en påstand var sann brukte man uttrykket «på min ære» og lærerbøker om korrespondanse og etikette brukte gjennomført uttrykket "jeg har den ære å meddele/invitere/informere..."[5] Æren var også fortsatt noe mange så på som viktig å forsvare. I aviser og andre skrifter finner vi flere eksempler på at en person som mente seg å ha fått sin ære krenket gikk offentlig ut og tilbakeviste krenkelsen. Og, hvis det ikke hjalp, truet man med å gå rettens vei.[6] Andre derimot, forsøkte å vise at æren, som den er blitt tradisjonelt brukt, ikke var noe verdt å beholde. For eksempel så skriver filosofen E.F.B. Horn i sin doktoravhandling "Begrebet Ære": "I vor tid har den menneskelige ære faaet et langt mere tempereret væsen, fordi man nu med et vist humor ser, at hvert individ dog kun er en ubetydelighed...Man bliver latterlig, naar man gjør saa megen stas og opstuds i anledning af sin ubetydelige personlighed."[7] At 1800-tallet var et århundre hvor ærestenkingen var på tilbakegang ser vi også i lovendringer som finner sted. Tydeligst blir dette med opphevingen av praksisen med ærestraff i 1848.[8]
Referanser rediger
- ^ Nedkvitne, Arnved (2011). Ære, Lov og Religion I Norge Gjennom Tusen År. Oslo: Spartacus. s. 179. ISBN 9788230400708.
- ^ Pitt-Rivers, Julian (1966). “Honour and social status” i J.G. Peristiany (red.), Honour and Shame. The values of Mediterrenean Society, (PDF). University of Chicago Press. s. 21. ISBN 0226657140.
- ^ Stewart, Frank Henderson (1994). Honor. Chicago University Press. s. 21. ISBN 0-226-77408-2.
- ^ Nedkvitne, Arnved (2011). Ære, Lov og Religion i Norge gjennom 1000 år. Oslo: Spartacus Forlag a/s.
- ^ Brev- og formularbog, ineholdende retskrivningsregler og breve...samt formularer til dokumenter... Damm Forlag. 1898.
- ^ Jacobsen M. (8. oktober 1896). «Sladder og bagvaskelse». Tromsø Stiftstidende.
- ^ Horn, E.F.B. Horn. Begrebet Ære: Afhandling for den Philosophiske Doctorgrad. Christiania. s. 47–48.
- ^ Langeland, Nils Rune (2005). Høgsterett i Norsk Historie. Oslo: Cappelen. s. 59.
Litteratur rediger
- Erling Sandmo (1999). Voldssamfunnets undergang: om disiplineringen av Norge på 1600-tallet. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200129802.