Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton

Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton (født ca. 990, død etter 1036) var frillen eller hustruen til kong Knut den store (ca. 995 – 1035) av Danmark og England, som i tider også styrte deler av Norge og Sverige. Hun var mor av kong Harald Harefot, konge av England (1035 – 1040). Ælfgifu er også blitt skrevet Aelgifu, Aelfgifu, Elgifu, Aelfgitha eller Alfiva, og navnet skal bety «Alvenes gave». Det er det sistnevnte navnet hun ble kjent med i Norge, hvor hun fungerte som dronningregent fra 1030 til 1035.

Ælfgifu Ælfhelmsdatter Regent av Norge
Ælfgifu (på dette bildet er det Emma av Nordmandie og ikke Ælfigu av Nothhampton som er avbildet) og Knut (høyre) i manuskriptet New Minter Lieber Vitae fra 1031. Manuskriptet er fritt tilgjengelig i digitalisert form på British Librarys sider. Emma av Nordmandie tok navnet Ælfgifu da hun ble gift med kong Æthelred «den rådville» i 1002.
Født		ca. 990 England
Død		etter 1036 England
Beskjeftigelse		Aristokrat
Embete		Regent
Ektefelle		Knut den mektige
Far		Ælfhelm
Mor		Wulfrun (?)
Barn		Svein, Harald
Nasjonalitet		Kongeriket England
Annet navn		Alfiva
Regjeringstid		England: 1030–35
Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton på Commons

Liv og virke

Familie

Ælfgifu ble født i en betydningsfull adelsfamilie i Mercia (dagens Midlands) som datter av Ælfhelm, ealdorman av sørlige Northumbria, og hans hustru Wulfrune. Ælfhelm ble drept i 1006 av Eadric Streona, antagelig på ordre av kong Æthelred II av England. Ælfgifus brødre Ufegeat og Wulfheah ble blindet. Wulfric Spot, en rik adelsmann og beskytter av klosteret i Burton, var bror av Ælfhelm eller Wulfrune. Familien kom under hardt vær på nytt under invasjonen av England ved danske kong Svein Tjugeskjegg i tiden 1013-1014, og flere familiemedlemmer ble anklaget for forræderi og drept.

Gift med Knut

Da Svein Tjugeskjegg invaderte var det mange av folkene i nordlige og østlige England, mange av dem norrøn avstamming, som øyeblikkelig underkastet seg ham. Det var enten en bevisst handling at han lot sin sønn gifte seg med Ælfgifu, eller hun var en lokal kvinne som Knut tok til seg. Hun er blitt vekslende kalt for hans frille (elskerinne), og Frank Stenton beskrev henne som «en midlertidig hustru», men de var kanskje like gjerne gift som mores danico, «på dansk vis», en norrøn sedvaneskikk, ettersom han ikke avviste Ælfgifu da han senere ble gift med Emma fra Normandie.

Svein fortsatte med å erobre hele England og ble akseptert som konge av angelsakserne etter kong Æthelred den rådville flyktet til Normandie, men kun etter et styre på fem uker døde Svein i februar 1014. De angelsaksiske stormennene inviterte Æthelred tilbake, noe som endret situasjonen for Knut som den nye danske konge. Han ble lyst fredløs av Æthelred og sendte en hær mot ham. Ikke alle ønsket å følge Knut som ny konge, blant dem Torkjell Høge, jarl av Skåne og jomsvikingenes leder. Knut valgte overlate sine tilhengere i England til sin skjebne og seile tilbake til Danmark mens Torkjell ble værende i England med rundt førti skip. I henhold til historikeren Ian Howard lot Knut sin angelsaksiske hustru Ælfgifu og sin nyfødte sønn Svein være igjen i England hos hennes familie. Familien var ivrige etter å inngå fred med Æthelred, men ikke villige til å overgi Ælfgifu og hennes sønn til Æthelred og deres sikre død. De sendte mor og barn med skip til Roskilde i Danmark. Gjenforent med Knut ble hun gravid igjen og i 1015 eller året etter født hun en ny sønn, Harald Harefot. Begge sønnene til Knut fikk tradisjonelle danske kongenavn. Sønnen Harald ble senere konge av England og Svein ble kong Knuts underkonge av Norge.

Historikeren Timothy Bolton har spekulert i at for den perioden som fulgte kan Ælfgifu ha blitt gitt autoritet over en del region i Danmark, kanskje over et danskkontrollert område ved kysten av Østersjøen. Det er mulig at hun var godsfrue på en gård, men det er lite sannsynlig at hun regjerte over et område da Knuts bror Harald Sveinsson var konge av Danmark, og Knut hadde ingen formell kongelig autoritet i Danmark. Den eneste kilde til Knuts opphold i Danmark er Encomium Emmae som ikke kan kontrolleres, men den understreker brødrenes vennskap, og at de skulle dele farens arv mellom seg: Harald skulle fortsette å være konge av Danmark og Knut skulle få England.

Konge av England

Knut angrep England med en stor flåte og mange menn i august 1015. Adam av Bremen har fortalt at turen over Nordsjøen tok tre dager med en nordlig rute gjennom Limfjorden og til havnen i Sandwich i sørøstlige England. England er splittet, kong Æthelred II av England er gammel og syk, og dør i den 23. april 1016, mens hans sønn Edmund med det folkelige tilnavnet Jernside ga Knut kamp. Etter flere slag som ikke fikk avgjørende betydning, ble det besluttet at England skal deles mellom dem. Knut går med på fredsavtalen ved Olney, som kanskje var midlertidig ment for dem begge, men det endres brått da Edmund dør den 30. november 1016. Det krigstrette folket i England går med på å akseptere Knut som konge. Da broren Harald i Danmark dør i 1018, er Knut konge av begge land. Hans Nordsjørike begynner å ta fatt. Normandie er en trussel, og for å forhindre noen form for fiendtlig handling fra hertug Rikard I av Normandie på vegne av sønnene som Æthelred hadde med hans søster Emma, inngikk Knut i 1017 et politisk ekteskap med Æthelreds normanniske enke. Den angelsaksiske krønike fortalte kortfattet at «Før den 1. august ga Knut ordre til den andre kongen, Æthelreds enke, Rikards datter, bli brakt til ham, slik at han kunne få henne til dronning.» Enconium Emmae utfyller ved at Emma hadde egne krav, som hadde betydning for Ælfgifu: «Hun erklærte bestemt at hun aldri ville bli Knuts brud med mindre han ved ed tilsa henne at han aldri ville la noen annen ektefelles sønn bli konge etter seg, men kun hennes, hvis Gud muligens skjenket henne en sønn med ham.»

Knut gikk således inn i en allianse med hoffet i Normandie ved hans ekteskap med Emma. Hans eksisterende forhold til Ælfgifu hadde aldri blitt anerkjent av den angelsaksiske kirke, og Emma ble over alt anerkjent som Knuts lovmessige hustru. Til tross for aldersforskjellen tyder det på som at ekteskapet mellom Emma og Knut ble varmt; hun satt hans råd og fungerte som vitne på hans chartere. Men Ælfgifu ble ikke støtt ut i mørket. Uansett hva som var forholdet til Ælfgifu i de senere år, oppmuntret han henne til å være hans dronning i nordlige England.

To kvinner fikk stor innflytelse på den danske kongen av Danmark og England. Emma fikk det angelsaksiske navnet Ælfgifu da hun giftet seg med Æthelred, og således har det vært en tendens til at de har blitt forvekslet med hverandre. Det er mulig at Knut aksepterte begge som sine hustruer, og begge fødte ham sønner som han anerkjente. Hans siste sønn, Hardeknut, var det siste barnet som Emma fødte. Han ble arveprins av Knuts rike i kraft av være godkjent av kirken, og selv Emma foretrakk ham framfor sine eldre sønner med Æthelred. Ælfgifu hadde sine fiender, særskilt Emma, som gjorde sitt for å spre tvil om at Ælfgifus sønner med Knut ikke var legitime. Kronikøren Florence av Worcester gjorde sitt i 1035 for å spre denne tvilen i form av et ondsinnet rykte: «Mange påsto dog at Svein ikke var kongens og denne Ælfgifus sønn, at hun gjerne ville ha hatt en sønn, men ikke kunne få en, og derfor han befalt at en nylig født sønn etter en prest skulle bringes til henne, og hun hadde bibrakt kongen full tro på at hun hadde født ham en sønn.»

I henhold til den danske historikeren Poul Skaaning ble Ælfgifu og hennes gutter bekjempet av Emma med alle tilrådelige midler. Kanskje startet hun selv ryktene om henne. Hun klarte dog ikke å få Knut til å bryte forbindelsen med rivalinnen, men forhindret hun fra å være ved hoffet og Ælfgifus fiender kunne ikke røre henne så lenge Knut beskyttet henne.

Regent av Norge

Mens Knut var konge av Danmark og England, hadde Olav Digre slått seg opp som konge av Norge og allierte seg mot Sverige i opposisjon mot Knut den mektige, som han kom til å bli kalt. Da Svein Tjugeskjegg invaderte England hadde Olav tatt tjeneste hos Æthelred, og deltok i kampene rundt London i 1013. Da Æthelred ble gjeninnsatt på tronen i England i 1014 etter Sveins død var det Olav som seilte ham over den engelske kanal. To år senere, da ladejarlen Eirik Håkonsson var fraværende fra Norge og opptatt med å hjelpe Knut i England, grep Olav muligheten til å gjøre Norge til sitt kongedømme. Olav baserte sin kongemakt på kristendommen, og gjorde det med hard hånd, men det synes som om det var drapet på stormannen på Vestlandet, Erling Skjalgsson, i 1027 som var begynnelsen på slutten på Olavs kongedømme. «Etter dette ser det ut til at et alminnelig forfall fulgte, og at Olav helt mistet grepet på Norge», i henhold til Claus Krag.

Skalden Sigvat Tordsson sier i et kvad at Englands konge samlet folk til krigstog mens Olavs menn har for få folk og for små skip. Den engelske krønike sier for året 1028 at Knut «dro med femti skip med engelske thegner fra England og til Norge, og fordrev kong Olav fra det landet og tok det for seg selv.» Knut kom med en stor flåte sammen med Håkon jarl, sønn av Eirik Håkonsson, og Sigvat skald klagde på at norske stormenn tok vel imot Knuts bestikkelser. Men Olavs posisjon i Norge hadde aldri vært trygt og stødig, og at Knut så raskt kunne tømre sammen en allianse mot Olav ved blant annet for at «han kunne trekke veksler på gammel lojalitet både mot sin egen slekt og mot ladejarlene.» I Norge var Knuts autoritet avhengig av lojaliteten til stormennene ved Trondheimsfjorden og respekten de hadde fått ladejarlenes omdømme. Knut forlot Norge på begynnelsen av 1029 og satte unge Håkon jarl som sin underkonge i Norge. Sommeren 1029 reiste Håkon av uklare grunner tilbake til England, muligens for at han skulle troloves med Gunnhild, Knuts niese. På reisen tilbake druknet han i et skipsforlis i sundet Pentland Firth ved Orknøyene. Knut satte da sin sønn Svein Knutsson (eller Svein Alfivason som han helst refereres til i kildene), hans sønn med Ælfgifu, for å administrere Norge som sin lydkonge med sin mor som verge. Deres reise til Norge ble utsatt med noen uker da Olav Digre hadde fått høre om Håkon jarls død, og tok seg fra Russland via Sverige til Trøndelag. Bøndene tok imot ham med en stor samlingshær og beseiret ham ved Stiklestad i 1030 hvor Olav ble drept. Svein Alfivason og hans mor ble da akseptert som Knuts representanter i Norge.

Periodeskiftet 1030 representerer et problem i norsk historieforskning, i henhold til Claus Krag. Ælfgifu, i norsk tradisjon kjent som Alfiva (norrønt: Álfífa), hadde stor innflytelse over sønnen, men deres forsøk på å styre Norge feilet begredelig. Nordmennene hadde akseptert Knut framfor Olav Digre, men underlagt en fremmed og utenlandsk kvinne og hennes sønn gikk ikke hjem. I senere generasjoner ble «i Alfivas tid» synonymt med elendighet og undertrykkelse. I henhold til Snorre Sturlason var Knuts sønn Svein «et barn i både alder og forstand. Alfiva, mor hans, hadde mest styringen av landet, og landets menn var hennes bitre uvenner både da og siden.»

Hennes egen oppførsel kan ha vært uforsonlig og eneveldig i et fremmed land, men den reelle årsaken til at Alfiva mislyktes å styre nordmennene var at hun forsøkte å innføre nye former for tung skattlegging og harde fysiske straffer på «det mest intenst uavhengige folket i Europa», i Frank Stentons ord. Olav Digre hadde også vært enerådig konge, men han hadde aldri forsøkt å endre det grunnleggende forholdet som forente kongen og det norske folk, og som konge sto han i tradisjonen til Olav Tryggvason og Harald Hårfagre. Under påtrykket til Alfivas fremmedstyre begynte Olav Digres ry og ettermæle å vokse og endre seg. Tegn på hans hellighet, hvilket sto i merkelig motsetning til hva bøndene mente om ham før Stiklestad, dukket opp, og kan bli sett på som en del av motstanden mot Alfivas fremmedstyre. Et utbrudd av nasjonale følelser ødela autoriteten til Alfiva og hennes sønn Svein. Vinteren 1033 ble det umulig for dem å oppholde seg i Nidaros. De klarte å klore seg fast i sørlige Norge, men høsten 1035 ble de tvunget til å flykte til Danmark.

Snorre siterte et kvad fra skalden Tjodolv Arnorsson:

Men Svein han rømte siden,

røvet var landet fra ham.

Alfivas sønn jeg hørte

hastig fra landet flyktet.

Da Knut døde noen få måneder senere var Olav Digres sønn Magnus etablert som norsk konge av Norge. Knuts nordsjøimperium oppløste seg straks i sine enkelte bestanddeler.

Etter Knuts død

Knut døde ved Shaftesbury i 1035. Symeon av Durham og Adam av Bremen antydet at Knut hadde utsett Harald Harefot som konge av England, men Encomium Emmae, skrevet til forsvar av Hardeknuts mor Emma, hevdet at han utsett Hardeknut som Englands konge. Ælfgifu var bestemt på at hennes sønn Harald skulle bli den neste kongen. Hun reiste tilbake til England (minst) ved 1036 mens Emmas sønn Hardeknut var fraværende i Danmark i krig med den norske kongen Magnus og svenskene under deres konge Anund Jakob. Emmas andre sønner, Alfred og Edvard var i Normandie. Det ble gjort et kompromiss hvor Harald skulle styre som regent ettersom Hardeknut var i Danmark. I henhold til Frank Stenton var Harald en uklar figur, og at det var sannsynligvis Ælfgifu som var den egentlige herskeren av England i deler, om ikke hele Haralds styre i Hardeknuts fravær.

Manuskript E av Den angelsaksiske krønike (som har flere detaljer enn versjonene C, D og E) også kjent for å ha sympatier for Godwin av Wessex, forteller om en riksforsamlingen ved Oxford i 1036 hvor stormennene valgte Harald som konge og mønstringen av støtte i nord Themsen hvor maktbasen til Ælfgifus familie var konsentrert.

Her døde Knut ved Shaftesbury og han er gravlagt i Winchester i den gamle kirken. (...) Og snart etter hans død var det et møte med alle rådsmedlemmene i Oxford, og jarl Leofric og bortimot alle thegnene nord for Themsen, og alle mennene i flåten ved London, valgte Harald som regent av hele England, for ham selv og hans bror Hardeknut som var i Danmark, og jarl Godwin og alle de fremste menn i Wessex motsatte seg det akkurat så lenge som de kunne, men de kunne ikke stå imot. Og deretter ble det besluttet at Ælfgifu (= Emma), Hardeknuts mor, skulle bosette seg i Winchester med kongens her sønns huskarer, og holde hele Wessex på vegne av ham; og jarl Godwin var deres mest lojale mann. En del menn sier om Harald at han var sønn av kong Knut og Ælfgifu, datter av ealdorman Ælfhelm, men for mange menn synes det utrolig; uansett var han full konge over hele England.

I løpet av 1036 hadde meningen i England bevegd som mot Harald Harefot. Ved august hadde nyheten kommet fram til Knut og Emmas datter Gunnhild, gift med den tysk-romerske keiser Henrik III, ved det tyske hoff at hennes «ulykkelige og urettferdige stemor (=Ælfgifu) virket for å frata Gunnhilds bror Hardeknut kongeriket England ved holde store gjestebud og forsøkte med store gaver å overtale de ledende stormenn til gi Harald sin troskap». Emmas propagandist i Enconium Emmae tilskrev henne mer alvorlig og uærlige metoder. Han gjør Ælfgifu til medskyldig i mordet på Emmas sønn Alfred ved at antyde at hun var ansvarlig for å sende et forfalsket brev til Normandie som inviterte Alfred til England.

Tiden arbeidet for Emma, som etter at Harald hadde tatt rikdommen i Winchester, rømte til Flandern. Kong Magnus av Norge og Hardeknut kom til en fredsavtale som til sist gjorde det mulig for Hardeknut å samle en hær med den hensikt å innta England. Men det synes som Harald allerede da var merket av sykdommen som han døde av den 17. mars 1040, og da Hardeknut og Emma gikk i land i England den 17. juni 1040 ble Hardeknut godtatt som Englands konge. Skjebnen til Ælfgifu er ikke kjent, og hun er ikke nedtegnet i noen dokumenter etter 1036, bortsett fra en mulig referanse til henne som «fruen», og det er ikke kjent når hun døde, men antagelig etter juni 1040.

Litteratur

Primærlitteratur

• Dumville, D.; Keynes, S., red (1983): Anglo-Saxon Chronicle, MSS C, D and E, The Anglo-Saxon Chronicle. A Colloborative Edition. Cambridge; Swanton, M.J., overs. (2000): The Anglo-Saxon Chronicles. 2. utg., London.
• Campbell, Alistair, red. og overs. (1998): Encomium Emmae Reginae, Cambridge.
• Brev til Immo, kapellan ved hoffet i Worms, til biskop Azeko av Worms, bevart i Lorsch-manuskriptet, Codex Palatinus Latinus 930 (Vatikanbiblioteket), red. W. Bulst, Die ältere Wormser Briefsammlung. MGH Epistolae. Die Briefe der deutschen Kaiserzeit 3. Weimar, 1949. 20–2 (no. 5.). Tilgjengelig hos Digital MGH.
• William av Malmesbury: Gesta regum Anglorum, red. og overs. R.A.B. Mynors, R. M. Thomson & M. Winterbottom, William av Malmesbury: Gesta Regum Anglorum. The History of the English Kings I. OMT. 2 bind, Oxford, 1998.
• Symeon av Durham: Symeonis Monachi Opera Omnia. 2 bind, red. T. Arnold, London, 1885.
• John av Worcester: Chronicle (of Chronicles), red. Benjamin Thorpe, Florentii Wigorniensis monachi chronicon ex chronicis. 2 bind London, 1848–9.
• Snorre Sturlason: Olav den helliges saga, Heimskringla, flere utgivelser.
• Adam av Bremen: Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum.
• Krøniken til Hugh Candidus

Sekundærlitteratur

• Bolton, Timothy (2007): «Ælfgifu of Northampton: Cnut the Great's other woman», Nottingham Medieval Studies LI
• Campbell, M.W.(1971): «Queen Emma and Ælfgifu of Northampton. Canute the Great's women», Medieval Scandinavia 4, s. 60–79.
• Howard, Ian (2008): Harthacnut: The Last Danish King of England, The History Press
• Krag, Claus (1995): Vikingtid og rikssamling 800-1130, bind 2 i Aschehougs Norgeshistorie, Aschehoug
• Skaaning, Poul (2010): Knud den store. Drømmen om nordsøimperiet 1014-1066, Hovedland, ISBN 978-87-7070-196-9
• Stafford, Pauline (2004): «Ælfgifu (Ælfgifu of Northampton) (fl. 1006–1036)», Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/180 betalingsmur
• Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford Clarendon Press, ISBN 0-19-821716-1
• Stevenson, W.H. (1913): «An alleged son of King Harold Harefoot», English Historical Review 28, s. 112–117.

Eksterne lenker

• «Ælfgifu 1» hos Prosopography of Anglo-Saxon England
• «Ælfhelm 17» hosProsopography of Anglo-Saxon England
• «Kings of Wessex and England 802–1066» (PDF), det offisielle nettstedet til det britiske monarki